Farvel Falkenberg
Regi: Jesper Ganslandt
5
Når må man bli voksen?
Årets hittil vakreste film er en generasjonsfilm fra en småby i det sydvestlige Sverige. Den foregår om sommeren og er veldig fin. Farvel Falkenberg er en typisk siste sommeren med gjengen-historie, som handler om en kameratgjeng på rundt tjue år eller noe sånn, og hvordan de får dagene til å gå. Vi befinner oss i et upretensiøst slacker/gjøgler-univers, der ingen er spesielt redde for verken å bade nakne, stupe kråke på gresset selv om folk ser på, eller å snakke om følelsene sine. De har fjellklatrerkropper, artige tatoveringer, eksperimentelt skjegg og militærshorts. De sykler en tur, spiser fleinsopp fra i fjor, preiker om livet og henger rundt. En av dem skriver dagbok i smug ute på badet. Når skal de bli voksne og flytte til Göteborg? Det begynner å visst haste.
Fint formeksperiment
Farvel Falkenberg er, blant mye annet, et vellykket formeksperiment. Den er ikke drevet av noe skikkelig plot, den er snarere helt flytende. Skuespillerne har samme navn som rollefigurene, og scenene bærer preg av å være improviserte. Dialogen snubler bedagelig av gårde, som i virkeligheten. Det er heller ingen jenter med i filmen, hvilket gir en meget pussig atmosfære, det er bare mødrene til guttene, og de er jo ikke særlig spennende, der de står og steker fiskepinner. Skuespillerne er i hovedsak debutanter, så også regissør Jesper Ganslandt som spiller seg sjøl. Han er 29 år gammel, og på meg virker han som et nesten uvirkelig stort talent. Dette er vel den type film man bare kan lage én gang, der man samler en gjeng og forteller sin egen historie.
Tankevekkende
Det er dessuten et vågestykke å gå så ærlig til verks. Det går ikke an å finne på dette her. Det er en liberal og vennligsinnet kameratgjeng vi blir kjent med, men selv ikke her er det mulig å være seg selv fullt og helt. Farvel Falkenberg er en vakker og veldig tankevekkende film. Et lykketreff, så å si. Jeg garanterer snufsing i salen. Fryktelig trist, men med en kime av håp. Jeg skal se den igjen om ikke lenge, og etterpå skal jeg sitte og prate med vennene mine om hvor godt jeg likte den.
