– Her har vi klassisk trashy tagging som det er mye av i Oslo. Man blir provosert bare av å se på det. Det ser ut som bokstavene ikke vil deg vel. Men, det ser nesten ikke som de vil seg selv vel heller! Kan ikke utøveren bedre? Hva vil den egentlig oppnå? Tenk punk: Det handler om å fremme agg, motmakt og vilt liv, skriver Brochmann.
– Dette er også trashy tagging. Men nå er grunnformene rene og nesten harmoniske. Trashen består i at malingen renner som rødt blod. Det er bevisst – taggeren vil nok her formidle sorg og nonsjalanse. Han er over og under alt, skriver Brochmann.
– 3. Oi! Hva er dette? Det er samtidskunst på gategalleriet. Utøveren (som jeg vet også er kunstner i ordets normale forstand) må sies å være en klassisk postmodernist med god formsans. I tillegg leker han med omgivelsene. At det er provoserende å få dette utenfor døra si? Selvsagt, for de fleste. Om det er vakkert? Selvsagt! For de åpensinnede, skriver Brochmann.
– Dette er en throw-up. Der taggen er strekbokstaver, er throw-upen doble bokstaver lagd i en fart. STS er bokstavelig talt i det energisk hjørnet! Legg merke til at på den første S-en står det ”4 Chois”, noe som betyr at verket er dedikert til en graffer med kallenavn Chois. Kameraderi er viktig i graffitimiljøet, skriver Brochmann.
– Nei, men se der! En liten luring! Graffiti består av fire grunnformer: nevnte tags og throw-ups, videre har du piecer, som er doble bokstaver som er forseggjorte, og endelig har du characteren, altså figurer. Denne characteren er typisk for den rufsete og kule Oslo-scena. Han er skitten og bevisst det, styggpen og underlig, skriver Brochmann.
– Men det er selvsagt lov til å være helt smooth også. Se på denne da! En klassisk piece gjort med svært stødig hånd. Former og farger er nøye balansert. De fleste som driver med graffiti liker og bedriver både slike piecer og mer skitten tagging, skriver Brochmann.
– Her er to andre piecer, og det er morsomt å se hvilket spekter det finnes i piecenes verden. Den til venstre er svært stilfullt og tegneseriekomisk gjort, full av liv og bevegelse! Den andre kan se ut som et barns verk, men akt deg! Dette er nøye kalibrert naivisme, noe som forsterkes av den festlige teksten: ”Total war on toys (les: dårlige graffitiutøvere) and cops”. Selvsagt er dette sant, og selvsagt er det feil. Piecen og budskap bærer i seg samme ambivalens og nerve, skriver Brochmann.
– Vi avslutter med en tagg, verdens mest forhatte skapning. Er den så stygg, da? Er ikke bokstavene ganske elegante og keitet-interessante? Selv om den trashy stilen dominerer Oslo, fins det alt mulig her. Det som provoserer mest er selvsagt hvordan taggen tar seg til rette på leiegården. Og det er uten tvil problematisk. Men når taggen først er der, kan man kanskje anerkjenne hvordan utøveren har tatt stilling til rommet i bybildet? spør Brochmann.