Folk liker å utsette seg selv for spenning

Tanken på å bli levende begravet er egnet til å skremme hvem som helst.

Ryan Reynolds i filmen Buried

Ryan Reynolds har hovedrollen i årets mest klaustrofobiske film.

Foto: Scanbox

Det er noe svært morbid over det å ligge på plassen til en død person mens man ennå er levende. Man er på feil sted.

Hvis man blir levende begravet, blir man fratatt alt som er av menneskeverd. I middelalderen var dette en vanlig straffemetode, og noe av hensikten var å ødelegge ofrenes verdighet.

Man er så godt som død, men man slipper likevel ikke fri og må lide seg igjennom de siste timene.

Slike mørke tanker rekker man å gjøre seg ganske mange av i løpet av filmen Buried.

Den foregår i sin helhet i en trang kiste under jorda. Folk med klaustrofobiske tendenser er herved advart.

Fokus på individet

I likhet med mange andre filmer om krigen i Irak, fokuserer denne på individet, og ikke på hele konflikten.

Det blir ekstra tydelig her. Hovedpersonen er en sivilist som bare er der for å tjene raske penger.

Ryan Reynolds, best kjent for norske TV-seere som Berg i Pizzagjengen, spiller lastebilsjåføren Paul, som jobber for et firma i Irak.

Han våkner opp i en trekiste under jorda, uten at han vet hvordan han har havnet der. Han har bare et vagt minne av en eksplosjon. Han finner en mobiltelefon, og forsøker å ringe etter hjelp, uten særlig hell.

Han blir oppringt av personen som har plassert ham i kista, en irakisk gisseltager som vil ha løsepenger. Det er nå opp til den stakkars lastebilsjåføren å skaffe pengene ved å ringe rundt og be om hjelp.

Men det haster, for batteriet er snart slutt, og det begynner å bli dårlig med luft.

Snapper etter luft

Det er en morsom ide å lage en hel film som er satt til et ekstremt begrenset geografisk område. Det funker bra ganske lenge også.

Hendelsene er sparsomt og jevnt fordelt. Det er fryktelig spennende, og vi sitter alle sammen og snapper etter luft.

Filmen skjemmes etter hvert av hendelser som virker som usannsynlige påfunn. Det går opp for oss at det å få en film til å funke på disse premissene i seg selv er en prestasjon.

Så iblant brytes illusjonen om at vi er under jorda. Den egentlige spenningen består i å se om filmen går på trynet eller ikke, og ikke om hovedpersonen overlever. Det er noen få av disse irriterende øyeblikkene, og de ødelegger helhetsinntrykket.

Men i det store og det hele en nervepirrende og vond gyser. Jeg glemte å puste et par steder. Dette er en film hvor vi virkelig håper at det går bra til slutt.