NRK Meny
Normal

- Nok en typisk Woody Allen-film

Woody Allen er over sytti år, men han kommer aldri til å gi seg. I kveld kommer enda en småmorsom og småslitsom film fra den kanten: Vicky Cristina Barcelona.

Penelope Cruz (til venstre), Scarlett Johansson og Woody Allen

Penelope Cruz (til venstre), Scarlett Johansson og Woody Allen.

Foto: ROBYN BECK / AFP

Før i tida pleide Woody Allen å spille i sine egne filmer, men det ble for slitsomt i lengden, både for ham og for publikum, så i de senere filmene har han nøyd seg med å skrive manus og regissere. Han begynner riktig nok å trekke på årene, men han er fortsatt Woody Allen. Så dette er en film i kjent stil, en småfrustrert og romantisk snakkefilm med fargerike, intelligente mennesker. Scarlett Johansson, Javier Bardem, Rebecca Hall og Penelope Cruz er alle mennesker vi kunne tenke oss å spise middag med. Vicky Cristina Barcelona er en slags sydentur for de utdannende.

Filmen handler om to amerikanske venninner som befinner seg i Barcelona. Den ene tar en master i katalansk kulturhistorie og er forlovet med en børsmegler, den andre er en svermerisk fotografspire som flakser fra det ene forholdet til det andre. De to venninnene blir forført av en lokal kunstner. Han ser ut som en gresk statue, han lager vidunderlige malerier, og han har tilgang på et privatfly. Begge venninnene faller for ham, og dermed blir alt fryktelig komplisert. Etter hvert kommer også kunstnerens ekskone inn i miksen, og forrykker balansen ytterligere. Det blir kaos.

Denne filmen bruker en del krefter på å sette to forskjellige miljøer opp mot hverandre. På den ene siden det katalanske, fyrige bohemlivet som kunstnerne fører, med klirrende glass, vakre statuer og åndfulle samtaler om livet og døden. De er liksom sånne som får alt til å se kult og spennende ut, enten det dreier seg om lunch eller selvmord.

På den annen side har vi det amerikanske finansmiljøet, som ikke blir framstilt i et fullt så flatterende lys. Dette er åpenbart overfladiske mennesker, de vil bare spille golf og shoppe svindyre sofaer. Mennene i dette miljøet har også en tendens til å være 20 centimeter lavere enn kunstmalere, de har altfor sterke morsbindinger, pluss at de har på seg mye dummere klær.

Dette synes jeg er urettferdig og lite realt overfor finansfolk. Kulturarbeidere elsker å gjøre narr av yrkesgrupper de ikke forstår noe som helst av. Woody Allen må gjerne blåse i klarinetten sin til han blir blå i fjeset, men det er litt vel enkelt å gjøre narr av rikingene, liksom.

Dessuten er ikke den kunsten som filmens bohemer driver med så forbanna spennende den heller. Det er den her typen kunst folk bruker til å pynte i stua med, og egentlig ikke så veldig forskjellig fra det designhelvetet børsmenneskene befinner seg i. Denne type billige triks og lettvintheter ødelegger. Enkelte scener er bent fram pinlige, for eksempel når Penelope Cruz er i full sving med å lage et ekspressivt-abstrakt maleri halvnaken.

Vicky Cristina Barcelona er stort sett en behagelig og lett film, og det er jo litt artig å se en typisk plaprete Allen-film satt til solrike og frodige omgivelser, langt vekk fra det gustne New York.

Problemet er at den er i letteste laget. Jeg synes ikke denne filmen går noen steder, og jeg er skuffet. Men en dårlig Woody Allen-film er likevel ganske bra. Dette er den svakeste han har laget på mange år, men likevel verdt å få med seg.