I knusktørre Nord-Europa er bare ett branntårn bemannet
Skogbrannvakt Jarle Fosser er i ferd med å oppleve sin store skrekk.
– Jeg er veldig spent!
Jarle Fosser står i et tårn 14 meter over bakken og ser i en kikkert.
Det er lørdag ettermiddag og to uker siden det tordnet over branntårnet på Linnekleppen i Østfold sist. Den gangen oppdaget skogbrannvakten elleve branner samme dag.
Siden har himmelen vært taus. Men i kveld skal det brake løs igjen.
– Blir det lynnedslag nå, kommer det garantert til å begynne å brenne. Så tørt er det, sier Fosser.
Denne sommeren er den pensjonerte politimannen skogbrannvakt for første gang. Likevel er han erfaren nok til å skjønne at dette ikke blir en vanlig kveld.
Jarle er enestående
En gang var det sju branntårn bare i Østfold. Nå er Linnekleppen Nord-Europas eneste bemannede tårn.
Her har det vært brannvakter på jobb hver eneste sommer i 110 år.
Men sjeldent har det vært mer bruk for dem enn i årets ekstremtørre sommer. Så langt i år har de lokalisert 29 branner.
Som denne i Rømskog i forrige uke.
I den fem kvadratmeter store hytta øverst i branntårnet, går Jarle Fosser rundt og plystrer.
Det gjør han alltid.
Fosser vet ikke hvorfor. Det er ikke alltid han merker det selv, engang. Samme hvor mye det stormer rundt ham, er det en melodi som må ut.
Den store skrekken
Rommet er sparsommelig møblert. En krakk, en benk og en litt for kort seng. Et stort kart over Østfold og tre kikkerter. Brun-rosa gardiner over vinduene.
Skogbrannvaktene må ha med seg vann hjemmefra for å lage kaffe.
Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRKI det ene vinduet står en værstasjon av typen man kjøper på Clas Ohlson eller Biltema. Den viser at det regner kraftig ute.
– Ja, hadde det vært så vel, sier Fosser og bøyer seg for å se ut av vinduet. Den kraftige juli-sola gir gjenskinn i brillene hans.
Værstasjonen viser også at det blåser kraftig. Det har den faktisk rett i. Tårnet gynger kraftig. Selv om det står på fire betongsøyler, og har stått siden 1935, vet man jo aldri.
– Nå er det nesten kuling her oppe, sier Fosser.
– I slik vind sprer branner seg fort. Det er den store skrekken, sier 69-åringen og setter fra seg kaffekoppen i vinduet.
Så begynner han å plystre igjen.
Møte med en legende
Det er 56 år siden Fosser besøkte tårnet for første gang. Nykonfirmert, og med et nytt telt i sekken, vandret han alene rundt i området.
Oppe i tårnet satt Johan Olsen – mannen som omtaltes som en legende på Linnekleppen. Han var brannvakt i 35 år, fra 1942 til 1976. Olsen tok godt i mot gutten, og de ble sittende og prate i timevis.
Nå er det Fosser som får betalt av Skogselskapet for å holde vakt.
Det gjorde inntrykk at han tok seg tid til en guttunge på den måten. Nå forsøker jeg å møte alle besøkende på samme gode måte som Johan.
Denne dagen har fem personer tatt seg opp til de overkommelige 325 meterne over havet. I Østfold-målestokk er det å regne som en topptur.
Røyk uten ild
– Se her!
Det har gått noen timer. Fosser har brukt tiden på en brann som han trodde var på den norske siden av grensa, men viste seg å være et stykke inn i Sverige. Nå plukker han opp en kikkert og rekker den fram.
– Ser du røyken der borte?
– Ja, kraftige greier. Hvor brenner det?
– Det er røyken fra bilene på motorbanen på Rudskogen, sier han og ler.
Det sies at det ikke er ild uten røyk. Men det er absolutt mye røyk uten ild.
Racerbiler, fabrikkpiper, bønder som virvler opp støv når de kjører traktorene på knusktørre jorder og folk fra fylkesmannen som kalker fiskevann. Alt kan se ut som starten på en skogbrann.
– Det kan være vanskelig å bedømme på så lang avstand, innrømmer Fosser.
Brann i horisonten
Hvorfor er dette egentlig det eneste branntårnet med skogvakter i hele Nord-Europa? Fosser tror det handler om beliggenheten. På klarværsdager ser skogbrannvaktene nemlig langt. Holmenkollen, Norefjell, Jonsknuten og Færder fyr. Til og med Gaustatoppen – 175 kilometer unna i luftlinje.
– Du kan se ganske store deler av Norge og Sverige hvis du beveger deg rundt her oppe, sier Fosser.
Så spraker det i sambandet.
– Romeo 2-9 Alfa!
Noen brannmenn på operasjonssentralen forsøker å kalle opp Jarle. En brann i en trafo-stasjon har antent skogen i nærheten av Sarpsborg sentrum. Nå truer skogbrannen hus og folk. I horisonten ser Fosser at det velter opp røyk.
Det er ikke alltid det er skogbrannvakta som oppdager ild først. Likevel spiller de en viktig rolle i å finne brannen. Det skjer på en oppsiktsvekkende gammeldags måte.
Gradskive, taustump og blyant
Fosser bøyer seg ned til rekkverket i et av hjørnene i tårnet. Der har han en gradskive i metall, samt to siktepunkter som han ser igjennom.
Når han ser røyken gjennom siktepunktene, leser han av verdien på gradskiva og går inn i hytta.
Der henger det et kart med en tegnestift som har en taustump festet i seg. Fosser tar tak i tauet og strekker det slik at det står på linje med gradeskiva på kartet.
Dermed vet han at brannen må befinne seg et eller annet sted langs tauet.
Gammeldags, men det funker. På en skogbrann tidligere i uka, bommet han bare med 300 meter.
...og nå: Blokkfløyte
Skogbrannvaktene på Linnekleppen er på jobb mellom 1. juni til 1. september – én uke om gangen. Når de er på vakt, er de på jobb døgnet rundt.
Det betyr utedo, regnvann til oppvask, kroppsvask i tjern og time etter time i kikkerten. Av og til kommer turfolk innom og slår av en prat, men store deler av døgnet er Fosser alene.
Han kjeder seg ikke, men innrømmer én ting:
– Jeg ønsker jo ikke å se røyk, men det er ingen tvil om at da går tiden fortere, sier han.
Det er ikke mange år siden det ble lagt inn strøm i tårnet. Nå er det internett, elektrisk kokeplate og mobildekning. Branntårnet er til og med på Facebook.
På benken ligger også en blokkfløyte. Fosser var klarinettist i Rakkestad janitsjar og har spilt i korps siden han var seks år. Han setter seg på stolen, løfter fløyta og spiller en melodi som heter «Fjelltrallen».
Mørke skyer truer
Klokka nærmer seg åtte. En svak buldring høres i det fjerne. Det begynner å mørkne i horisonten. Svarte skyer ligger over Telemark, og enda svartere skyer er på vei inn fra Sverige.
Fosser er rastløs. Hvert femte minutt er han oppe på beina og tar en kikk i de fire vinduene. I hylla ligger en krimbok. Bokmerket viser at han ikke har kommet lenger enn til side 40.
Det begynner å regne lett. Gradvis går det over en skikkelig skur. Samtidig begynner skyene å samle seg stadig tettere rundt branntårnet.
Jeg er glad for hver dråpe, men det betyr ingenting for brannfaren. Det skumle nå er tordenvær. Slår det ned i skauen nå, blir det brann.
Fosser rekker knapt å fullføre setningen, før det fem kvadratmeter store rommet lyser opp. Det første lynet har slått ned.
Fosser løfter en finger i været. Lytter. Teller.
– 11...12...13...
Så drønner det.
– Omtrent 13 kilometer unna. sier han.
Det blinker igjen. Rundt oss slår 12 lyn ned på en gang. Fosser kan ikke annet enn å stole blindt på den kraftige lynavlederen som er montert på toppen av tårnet.
Det spraker i sambandet. Operasjonssentralen har fått meldinger om røyklukt like ved Linnekleppen og har sendt mannskaper til området for å lete etter en mulig skogbrann.
– Det får jeg ikke gjort noe med, sier Fosser og ser ut av vinduet.
Utenfor er det helt grått. Skyene går lavt og omslutter tårnet. Sikten er elendig. Snart er det mørkt også. Lyn etter lyn treffer bakken rundt oss.
Fosser tar fram vekkerklokka. Setter den til å ringe klokka tre i natt. Han vet at akkurat nå kan det ulme flere steder i området. Kanskje brenner det allerede uten at han ser det.
Han begynner å plystre en lystig melodi.
Nå er det bare å vente.
Epilog
Neste dag får vi tak i Fosser på telefon:
«Det har gått greit, selv om det drønnet og lynte noe alvorlig her midt på natta. Skyene gikk så lavt at jeg ikke så noe før langt ut på morgenen. Men det har ikke vært noen branner her i dag, som vi har sett. Men det kan fort ligge og ulme i mosen i to-tre dager etter et lynnedslag, så vi må være på vakt.»
