– Sønnen min merket nok slagene

Halvannet år etter overfallet er det lite som tyder på at det har vært innbrudd hjemme hos henne og mannen Kenneth.

Gulvet i gangen er delvis dekket av jakker og sko, men ellers er det ryddig – akkurat så ryddig som man kan forvente av en småbarnsfamilie på fire.

Men Ida Kristin har fortsatt både fysiske og psykiske smerter på grunn av manglende oppfølging etter innbruddet.

– Jeg har fremdeles problemer med nakken, skuldra og hodet. Jeg sliter litt med hukommelsen. Det er utrolig irriterende, det er aldri noe som blir gjort ferdig lenger. Også vet de ikke om jeg har mistet litt følelse i fingrene og skuldra. De vet ikke om det kommer av hodeskadene. De gikk ut fra at det var psykisk, så de utredet det aldri. Nå har det gått så lenge at de ikke får gjort noe med det, sier hun.

Lå på sønnen mens tyven slo

Datoen er 18. oktober 2011. Ida Kristin kommer hjem fra jobb i 16-tiden og oppdager at det står en bil i oppkjørselen.

– Jeg trodde at det var en kamerat som hadde punktert hjemme i gården vår. Jeg ble helt sjokkert da jeg kom inn i gangen og så at det var en ukjent mann som plukket ned jakkene våre, sier hun.

Naboene har i ettertid fortalt at bilen hadde stått der fra klokken 09 samme dag. Innbrudstyvene hadde vært i huset hele dagen.

Den ukjente mannen som står i gangen oppdager at tobarnsmoren kommer hjem og løper ut av en verandadør via soverommet.

Ida Kristin ringer raskt til mannen Kenneth, som er på jobb på Hvaler, og ber han om å ringe politiet. Hun avslutter samtalen, og rekker så vidt selv å melde fra om innbruddet før en av innbruddstyvene kommer tilbake.

– Han kom bakfra og sparket meg i hodet. Den stakkars politimannen som tok telefonen hørte alt som skjedde, sier hun.

31-åringen lander på sin egen sønn, som da var tre år gammel. Innbruddstyven fortsetter å slå. Den da fem år gamle datteren står få meter unna og ser alt sammen.

– Først trodde jeg at de var utenlandske, så jeg snakket heldigvis engelsk så barna ikke skjønte hva som ble sagt. Men sønnen min merket nok alle slagene selv.

– Jeg kom plutselig på at bilen deres ikke virket, så jeg sa at de kunne ta bilen min. Da løftet han meg opp og tittet meg i øynene før han kastet meg ned i bakken og løp.

• Les også: Råde-kvinne ranet i eget hjem

– Hjertet stoppet nesten

Ida Kristin gjemmer seg først på do med barna. Men det tar ikke lang tid før en av mennene er tilbake i huset og ber henne om å finne frem penger.

– Jeg klarte å finne noe, men jeg fikk tilbake 120 kroner for det var ikke meningen at han skulle være så slem. Så gikk han igjen.

Hun tar deretter med seg barna ned i kjelleren. Der blir hun sittende og høre etter tegn på at tyvene skal forsvinne med bilen hennes.

– Jeg følte meg trygg hver gang bilen spolet og ruset. Men hver gang den stoppet igjen, så stoppet nesten hjertet mitt også.

Etter omtrent 20 minutter i kjelleren hører hun at politiet kommer til gården. En av mennene blir pågrepet umiddelbart. Den andre løper til skogs.

Et politihelikopter blir tatt i bruk for å gjennomsøke området. Mannen blir tatt først en drøy halvtime senere. Da er gården fylt av både politi og media.

(Artikkelen fortsetter under TV-saken)

Legene fryktet hjerneblødning

På sin ferd gjennom huset hadde innbruddstyvene veltet møblene og knust flere dører. Skuffer og skap var åpnet. Klær og andre ting var kastet vilt rundt.

– De to dagene etter at dette skjedde var huset sperret av politiet, så vi hadde ikke noe sted å bo. Jeg hadde heller ikke så mye penger. Hadde det ikke vært for en snill svigermor, så hadde vi blitt nødt til å bo på gata, sier Kenneth.

Det tok nesten en måned før familien kunne flytte hjem igjen etter innbruddet. Huset deres ble fullstendig rasert av tyvene. Både politiet og forsikringsselskapet hadde sine undersøkelser å bli ferdige med.

Ida Kristin ble liggende en uke på sykehus. Legene fryktet hjerneblødning.

Utover behandlingen ved sykehuset i Fredrikstad fikk ikke de to, eller barna, tilbud om hjelp fra helsepersonell eller psykolog. Det måtte de sørge for selv.

Det er ikke uvanlig, sier kommunikasjonsdirektør ved Sykehuset Østfold, Anne Grethe Erlandsen.

– Det er opp til den enkeltes fastlege å avgjøre om pasienten trenger ytterligere behandling enn den som blir gitt ved sykehuset i første omgang.

– Det frekkeste jeg har opplevd

De to opplevde også problemer med forsikringsselskapet etter innbruddet. Kenneth valgte å bytte selskap kort tid etter. Det har også blitt gjort lite for å tilrettelegge for at Ida Kristin skal komme seg tilbake i jobb, ifølge de to.

– Det er litt dritt at man ikke får noe hjelp fra det offentlige til sånne ting, sier Ida Kristin.

På toppen av det hele skal politiet ha spurt om hun ville møte mannen som slo henne.

– Politiet spurte om jeg ville møte ham igjen, for at jeg ikke skulle bli redd for å møte ham på gata. Så ringte de meg to dager etterpå og sa at han ikke var stabil nok til at jeg kunne møte ham i et enerom sammen med politiet. Da ble jeg utrygg.

– Det er det frekkeste jeg har opplevd, legger Kenneth til.

Politiførstebetjent Terje Bøe leder Østfoldpolitiets spesialprosjekt for å avsløre mobil vinningskriminalitet og har mye erfaring når det gjelder boliginnbrudd.

Han sier at det ikke er vanlig at politiet spør om offeret vil møte gjerningsmannen.

– Jeg kjenner ikke til dette tilfellet konkret, men det er ikke vanlig at man tilbyr noen konfrontasjoner. Det som kan ha vært tilfelle noen ganger, er at de som har begått en alvorlig handling er oppriktig lei seg for det man har gjort, og har bedt politiet om å få møte fornærmede for å be om unnskyldning. Men det er ikke vanlig i det hele tatt. Det må være helt spesielle tilfeller og i tilfelle på oppfordring fra fornærmede, sier han.

– Viktig å snakke om det som har skjedd

Også flere andre ransofre NRK har snakket med føler at de har fått lite eller ingen oppfølging etter å ha opplevd innbrudd i hjemmet. Noen av dem sliter fremdeles både fysisk og psykisk - selv etter flere år.

Spesialist i klinisk voksenpsykologi, Robert Speare, sier at det er en stor påkjenning for mennesker å oppleve at uvedkomne tar seg inn i hjemmet.

– Hjemmet er det stedet hvor vi skal føle oss helt trygge. Når noen bryter seg inn i den sfæren og utsetter oss for vold og trusler så rammer det oss veldig hardt. Ettervirkninger kan være at vi ikke lenger helt stoler på våre egne vurderinger av hva som er trygt eller hvor det er trygt. Det kan være veldig ubehagelig for oss.

– Istedenfor at man føler seg trygg, slik man normalt ville gjort hjemme hos seg selv, så vil selv et sted som hjemmet føles som et potensielt utrygt sted, sier han.

Ifølge statistikk fra politiet har det mellom 2007 og 2011 blitt anmeldt mellom 950–1050 ran fra bolig årlig i Norge. Tallet for grove ran i samme periode ligger på mellom 250–350.

– Vi har hatt mange grove tyverier fra boliger, men det har heldigvis vært svært, svært få tilfeller hvor det har vært konfrontasjoner og vold. Gjerningspersonene er inne for å stjele verdigjenstander, og har et stort ønske om å komme seg unna uten noen form for konfrontasjoner, sier Terje Bøe i politiet.

Psykolog Robert Speare sier at det er viktig at de som har opplevd ran i hjemmet snakker ut om det som har skjedd. Enten med venner og familie, eller med fagpersoner.

– De fleste mennesker som opplever vonde og vanskelige hendelser, selv også noe som et alvorlig ran eller overgrep i hjemmet, vil klare å komme seg gjennom det ved å snakke med venner og familie, sier han.

(Artikkelen fortsetter under grafikken)

Rettssaken ble utsatt

Ida Kristin og Kenneth skulle få en avslutning på saken i november 2011. Da skulle saken opprinnelig gått i Moss tingrett.

En av mennene stod tiltalt for ran og grovt ran. Den andre stod tiltalt for simpelt og grovt tyveri. Førstnevnte møtte imidlertid ikke opp og saken ble omberammet til februar 2013.

– Jeg har enda ikke fått konferert med min klient, så jeg ønsker ikke å si noe om denne saken på nåværende tidspunkt. Men jeg sitter ikke på noen annen informasjon enn at han møter i retten i februar, sier mannens forsvarer Vigdis Brandstorp til NRK.no.

Det var nesten like greit at det ble sånn, mener Ida Kristin. De fikk nemlig ikke noen hjelp til å forstå prosessen rundt rettssaken i etterkant av innbruddet - eller til å kontakte advokat.

Til slutt fikk de kontakt med en advokat i Oslo en torsdag i november 2012. Saken skulle opp i retten påfølgende mandag.

– Sånn sett var det kanskje greit at den ble utsatt, selv om vi gjerne skulle ha blitt ferdig med saken da, sier Ida Kristin.

– Rettssaken burde ha gått uansett. Det virker nesten som at de som bryter seg inn blir bedre tatt hånd om enn ofrene, sier Kenneth.

De forbereder seg nå på å møte i Moss tingrett 26. februar.

– Jeg gleder meg ikke. Jeg husker bildefremvisningen på politistasjonen. Da jeg så bilder av han som hadde gjort det, så ble jeg mye reddere enn jeg hadde trodd jeg skulle bli. Jeg gruer meg litt til det, men vi må vel bare gjennom det. Det kan hende det blir godt å se ham igjen og ufarliggjøre det, sier Ida Kristin.

– Jeg ser frem til å bli ferdig med hele greia. Det blir bra, legger hun til.