Familien Myhrer fra Våler i Østfold opplevde himmel og helvete på en og samme dag - fredag 22. juli.
Elise Myhrer (15) er styreleder i Moss AUF og var for første gang på Utøya-leieren i år.
– Vi hadde gledet oss lenge og jeg har en rekke gode minner fra de første dagene på øya. Men så ble alt brått snudd på hodet, forteller Elise til NRK.
15-åringen var innendørs da hun først skjønte at noe var galt.
– Det var mye leven og plutselig kom folk løpende fra alle kanter. Jeg hadde ikke hørt noen skudd, men gikk til døra og så at en svartkledd mann stå på plassen utenfor. Han holdt det jeg trodde var et paintball-våpen i hendene, sier Elise.
Hva som skjedde senere er blitt beskrevet som et mareritt fra en rekke vitner de siste dagene. Den siktede Anders Behring Breivik gikk kaldt og rolig rundt på øya og henrettet AUF-medlemmer med kaldt blod.
LES OGSÅ:
Hørte pusten til morderen
Våler-jenta slang seg umiddelbart ned på gulvet, men tok seg etter hvert ut gjennom et vindu og fikk gjemt seg for gjerningsmannen bak en stein på øya.
Der lå hun musestille, mens hun ringte hjem til faren.
– De skyter, de skyter, sa hun. Jeg måtte spørre henne flere ganger, for hun visket på telefonen. Det var helt forferdelig, forteller faren Vidar Myhrer.
Da faren skjønte hva som var i ferd med å skje satte han seg i bilen og kjørte mot Utøya. Da han kom til Sollihøgda ble han stoppet av politiets sperringer. Samtidig utspant grusomme scener seg rundt Elise.
– Folk lå døde rundt meg. På et tidspunkt stod skytteren like ved meg, så nærme at jeg kunne høre pusten hans. Jeg så en gutt bli skutt og det var blod overalt, forteller hun.
Mor Aina, som var hjemme Elises to småsøsken, hadde telefonkontakt med datteren mens dramaet pågikk på Utøya. Hun rådet datteren til bare å spille død, siden hun fryktet konsekvensene av en svømmetur over til fastlandet.
– Elise har diabetes og jeg var redd hun skulle få føling midt ute på fjorden, forteller moren.
LES OGSÅ:
– En ti minutters gråteklem
15-åringen kom seg til slutt bort fra øya ved å bli med en av båtene som bistod i redningsaksjonen.
– Jeg måtte kjenne om jeg var skadet, men merket at jeg var like hel. Det er akkurat som om noen passet på meg, forteller Elise, som etter hvert ble fraktet opp til Sundvollen.
Der ventet far Vidar, som hadde kjørt om Drammen og Hønefoss for å være der da datteren kom tilbake. Gjensynsgleden var ubeskrivelig, ifølge faren.
– Å få henne tilbake var en bedre følelse enn den dagen hun var født. Det var en ti minutters gråteklem, forteller han.
– Jeg har ikke ord. Endelig kunne jeg føle meg trygg igjen. Jeg bare knakk sammen, sier Elise.
