Camilla har aldri vært på byen

– Nei, jeg vil ikke gå inn.

En sølvgrå Audi A4 står på tomgang utenfor Meny-butikken på Kolsås i Bærum. I bilen sitter tre personer. En mor og hennes to døtre. 13 år gamle Camilla har nettopp spurt mamma om å få en iskaffe. Mammaen sier ja. Hun finner frem penger.

Men det blir en diskusjon. Camilla sier at hun ikke vil gå inn. Sannheten er at hun ikke tør.

– Dette er mitt første minne der jeg følte meg svak fordi jeg ikke turte å gå inn i en butikk, sier Camilla Vestli (28).

Gjennomsnittsalderen for debut av sosial angst er 14 år. Camilla var ett år yngre.

I løpet av livet opplever opptil 800.000 nordmenn sosial angst som hemmer dem i hverdagen. Etter at korona-pandemien kom til Norge, skal vi holde avstand. Ikke treffe mennesker slik vi pleier. For mange er isolasjon uvanlig, men ikke for alle. Ikke for Camilla og andre med sosial angst.

Da hun var 12, begynte hun å bli deprimert. Camilla mener depresjonen og den sosiale angsten henger sammen. Hun følte seg dum og annerledes da hun stod på terskelen til 8. klasse. Angsten for andre mennesker ble sterkere.

– Det var vanskelig å ta buss, gå i butikken og gå på skolen.

Er du redd for å dumme deg ut, for å glemme hva du skal si, bli nervøs, bli ledd av, bli kritisert eller bli avvist? Da har du tegn på sosial angst. Hvis livskvaliteten er omfattende redusert, er det en angstlidelse.

Hun var nesten aldri på skolen i 8. klasse. Den sosiale angsten tok fullstendig overhånd. Møtte hun opp, satt hun ofte hos helsesøster.

På denne tiden hadde hun en drøm. Å jobbe med barn.

– Jeg ønsket å gjøre en forskjell. At barn får den beste dagen hver dag.

Da Camilla skulle begynne i 9. klasse, byttet hun skole. Hun fikk plass på Skarva, en alternativ skole i Bærum med færre elever. Halve dagen var skole. Halve dagen var aktivitet med hest. Nå var hun nesten alltid på skolen.

Gikk til psykologen

Camilla ble på denne tiden fulgt opp av barnevernet, BUP, Utekontakten og dyktige lærere. For å treffe psykologen på BUP måtte hun reise 10 minutter med buss. Det turte hun ikke. Hun valgte å gå. Det tok en drøy time.

Psykologen oppdaget det. Nå måtte Camilla øve på å ta buss. Hun kom seg til holdeplassen. Men da bussen kom, låste det seg for henne. Hun klarte ikke å gå om bord.

– Det var et umulig prosjekt.

Skolefraværet øker

En høstdag i 2007. Et 20-talls spente elever sitter i hestesko- form i et lysmalt klasserom på Rosenvilde videregående skole i Bærum. De skal reise seg én etter én. Presentere seg.

Ved et vindu foran i klasserommet sitter Camilla. Hun har kommet inn på barne- og ungdomsarbeiderlinjen. Om få dager fyller hun 16.

Redselen for å reise seg og snakke blir sterkere og sterkere. Det prikker i hendene. Pusten kommer ut av kontroll. Hun blir kvalm.

Så blir det hennes tur. Hun klarer ikke å reise seg, men stotrer frem det hun skal si. Når det er over, må hun raskt gå ut for å få puste.

Fra denne dagen øker skolefraværet igjen. Barnevernet er bekymret. Det vurderes om hun skal ta utdanningen over flere år. Det er usikkert om hun kan få karakterer i alle fag.

Men hun smisker seg til en toer i matte. Våren 2011 får hun fagbrev. Camilla er et skritt nærmere drømmen; å få jobbe med barn.

Kollaps på jobb

Etter fullført utdanning, flytter hun til Lommedalen. Her får hun sin første jobb i barnehage. Hun presser seg selv.

– Jeg bare pøste på.

Men Camillas kropp sier mer og mer ifra om sosial angst. Dette er skummelt. Dette er farlig.

– Å gå rundt å være redd og ha ansvar for 15 unger. Det går ikke det! Det går utover barna. Det skal det ikke gjøre.

Etter to uker i jobben sier det stopp. Hun bryter sammen på gulvet. Rundt seg har hun 15 barn og tre voksne.

– Det var så nedverdigende. Jeg følte meg så liten.

Nye tanker strømmer på.

– Jeg er ikke i stand til å jobbe. Jeg kan ikke jobbe med barn.

Vi forlater Camilla for en liten stund.

Full krig på innsiden

Det er oktober 1978. 21 år gamle Torkil Berge går på scenen i en forelesningssal i Universitetets gamle studentsenter i Bergen. Den har godt over 500 sitteplasser. Denne dagen fylles salen av grunnfagsstudenter i psykologi.

Lite vet Berge da om at det han opplever denne dagen skal bli relevant for hans fremtidig jobbkarriere.

Bergen filmklubb bruker den samme forelesningssalen til sine visninger. Berge er aktiv i filmklubben. Han har fått lov til å reklamere for lørdagens visning. «De gale i Havanna». En dokumentarfilm om psykiatrisk behandling på Cuba.

Det er fullt lys i salen. Ved talerstolen ser han opp. Mennesker fyller seter, rad på rad på rad. Foran ham er det en mikrofon. Han har aldri snakket i en slik før. Angsten treffer ham som en flodbølge.

Med ett kommer tanken:

– Herregud, hva er det jeg gjør?

Hjertet begynner å banke. Den ene foten får spastiske rykninger. På innsiden er det full krig.

Han åpner munnen og snakker. Når han er ferdig, husker han ikke mye av det han nettopp har sagt. Ønsker at en lem skal åpne seg i gulvet slik at han kan forsvinne.

Han føler skam.

– Bruker egne erfaringer

I et lyst kontor med store vinduer på voksenpsykiatrisk avdeling på Vinderen i Oslo sitter Torkil Berge (62). Den ene veggen er kledd med metervis av bøker. Bøker om psykologi. Noen har han skrevet selv.

Det er gått vel 41 år siden angstanfallet i Bergen. I dag har han tittelen psykologspesialist. I fagmiljøet omtales han som en guru innen kognitiv terapi også kalt kognitiv adferdsterapi. En anerkjent metode for å behandle sosial angst.

– Mange av prinsippene jeg formidler til pasientene, er bygget på egne erfaringer, sier Berge.

I kognitiv terapi jobber man med tanker og følelser. Man følger en plan og skal systematisk utsette seg for det man er redd for. Målet er å oppleve mestring.

Berge minnes i dag at han i lang tid etter hendelsen i forelesningssalen fikk angst når han skulle snakke i større forsamlinger. Han gjorde alt han kunne for å dekke over det. Men ble inspirert av en venn som ikke skjulte angsten.

– Han var god og levende.

Berge bestemte seg for å gjøre det samme.

– Vi må rett og slett akseptere at dette er en del av det å være menneske.

Tanker er ikke fakta

Mennesker med sosiale angstlidelser har ofte en strøm av negative tanker før de skal ut i sosiale situasjoner. I tillegg analyserer de ofte situasjoner i ettertid. De tenker seg ned. Skaper falske minner. Berge mener det er viktig å begrense dette.

– De skader seg selv.

Torkil Berge har to mantraer.

Tanker er ikke fakta. Følelser er ikke fakta.

Det har han selv fått erfare.

Mange år etter hendelsen i universitetets gamle studentsenter i Bergen traff han tilfeldigvis en kvinne.

Hun sa:

– Jeg husker jo deg. Du var med i Bergen filmklubb. Så beskrev hun en situasjon. Forelesningssal, psykologistudenter, «De gale i Havanna».

I Torkil Berges minne var dette en skamfull situasjon fra 1978. Hun hadde opplevd det helt annerledes.

På podiet hadde hun sett en kjempeengasjert formidler fra Bergen. Og så sa hun:

– Det ble litt viktig for meg. Da jeg satt og så på deg, tenkte jeg. Jeg har lyst til å bli som ham.

Anbefaler Google

Psykologspesialisten er opptatt av selvhjelp. Sjansen for å lykkes er størst med helsepersonell som veileder. Men du kan gjøre mye på egen hånd.

Kampen for melken

Solen titter fram over Kirkeby i Lommedalen i Bærum. Det er februar 2013. Snøen dekker bakken. 21 år gamle Camilla sitter på ryggen til den jevnaldrende hesten, «Klintern».

Rideturer forbi barnehager og steder der folk ferdes, er en del av terapien. Hun må gjøre det hun er redd for, treffe mennesker. Utfordre den sosiale angsten.

– Jeg måtte prøve å bli venn med den. Jeg måtte prøve å forstå den. Prøve å finne ut hvorfor mennesker er skumle. Lære å håndtere frykten.

Hun lærte pusteøvelser. Hun konsentrerte seg om klær. Ikke menneskene, men det de hadde på seg.

Camilla har alltid elsket kaffe. Kaffe med melk. Melken er ofte plassert innerst i butikken. Det har irritert henne.

– Jeg øvde mye på å gå inn og ut av butikker.

I 2016 gikk Camillas liv over i en ny epoke. Hun flyttet til Nittedal med samboeren sin.

Etter år med innsats for å takle den sosiale angsten, var hun klar for å jobbe igjen. Trodde hun. Camilla fikk jobb i en stor barnehage i Oslo med lang bussreise. Dette ble for voldsomt for henne.

- Det gikk ikke. Igjen fikk jeg følelsen, dette klarer du ikke.

Løsningen ble en mindre barnehage i Nittedal kommune.

– Små barn dømmer deg ikke

– Bumman.

– Ja, Brumlemann. Du er flink til å klippe hår til Brumlemann.

– Jeg kippe. (Barnelatter)

På bordet ligger en åttetall-formet figur i brun papp. Delen som forestiller hodet, er dynket med lim. Små brune garnstumper fester seg.

Det lukter litt som på institusjon. En blanding av ubestemmelige og mer bestemmelige lukter. Litt lim, litt rått utetøy, kanskje en bleie er moden for å skiftes.

Camilla jobber i dag i en småbarnsavdeling med fire faste ansatte. Her er hun trygg. Og hun opplever aldri sosial angst i møte med små barn.

– De dømmer deg ikke. De er ærlige, små vesener.

Hjemme i boligområdet i Hakadal ligger Camilla på plenen i vårsola.

Hun har mann, tre barn og hund. Samboeren presser henne og heier på henne. Da hun traff ham første gang, fortalte hun alt om seg selv.

28-åringen kan ikke bare stå opp og dra på jobb som alle andre.

Hun må sette seg mål, hver dag. Dette kan være å fullføre jobben, reise med buss, snakke med tre foreldre. Hun holder seg til planen. Krysser av etter hvert som målene er nådd.

– Jeg kommer meg på jobb. Jeg klarer å gå i butikken. Jeg klarer å ta bussen.

Korona-tiden passer Camilla godt

Da deler av Norge ble stengt på grunn av korona 12. mars, ble vi mer isolert. Sammen med familien har Camilla isolert seg så godt hun har kunnet i familiens hvitbeisede tomannsbolig.

Hun har nytt dagene hjemme. Fått mye kvalitetstid med barna. Ikke noe annet har krevd noe av henne.

– Korona-isolasjon passer godt for meg som har sosial angst og er redd for andre mennesker.

Hun trekker forsiktig på smilebåndet, men det ligger også alvor bak.

– Alt er mulig

Åpenhet er viktig for Camilla. Det har vært redningen å fortelle folk hvilke utfordringer hun har. Da blir hun stort sett forstått.

Men 28-åringen fra Hakadal tror aldri at hun helt blir kvitt den sosiale angsten. Hun unngår situasjoner og sosiale sammenhenger hvis hun ikke må. Hun dukker for eksempel ikke opp på lønningspils.

– Jeg har aldri vært på byen i hele mitt liv. Mest sannsynlig kommer jeg aldri til å gjøre det heller.

Camilla er opptatt av at hennes vei for å kunne leve med sosial angst ikke er en fasit. Til andre som sliter med det, vil hun si:

– Du er ikke alene. Prøv å utfordre deg på ting du synes er skummelt. Oppsøk god hjelp. Ha gode støttespillere rundt deg, gjerne dyr. Det finnes gode metoder du kan bruke for å lære deg å leve med det.

Noen ganger får hun spørsmål om hvordan hun med sosial angst kan jobbe i en barnehage. Da er svaret:

– Alt er mulig! Men man må jobbe, og man må jobbe hardt. Det går med mye hjelp og støtte.

Test deg selv: Hvor unnvikende er du?