– Høsttrekket er det ikke så mange som snakker om

På Akerøya kryr det i disse dager av småfugl på høsttrekk. Vi ble med da fuglene skulle måles, veies og ringmerkes.

Bjørn Frostad

Ornitolog Bjørn Frostad med en svarttrost i fast grep på Akerøya.

Foto: Finn-Børge Stenbek/NRK

Klokka er litt over seks mandag morgen. Vi er på vei ut i ei lita jolle fra Brattestø på Hvaler i laber bris. Målet er Akerøya og den ornitologiske stasjonen.

Kielferga seiler innover Oslofjorden som et opplyst juletre. Ellers er det mørkt. Alt man ser er en og annen lanterne fra noen hummerfiskere – og lyset fra Torbjørnskjær fyr.

Ute på Akerøya er det satt opp et fuglenett. Vi skal fange og ringmerke fugl, sammen med ornitolog Bjørn Frostad.

– Nå skal vi ut og gå nettrunde, for å fange småfugl. Man står gjerne opp en time før soloppgang og åpner nettene. Når man er ferdig med det har det gjerne blitt ganske lyst, etter det er det bare å gå og plukke fugl kontinuerlig.

Høsttrekk i beste velgående

Ringmerking har pågått i over 100 år. På denne måten har vi kunnet finne ut hvor fuglene trekker, hvilke områder som er viktige for rasting under trekket, hvor gamle fuglene blir og mye annen informasjon.

På våren er alle opprømte og snakker om trekkfuglene som vender tilbake. Det kappes om å komme først på baksiden av lokalavisa med sine oppdagelser.

Men høsttrekket er det ikke mange som snakker om.

– Det er veldig mange som tror at høsttrekket er over for lengst, og at fuglene flyr så raskt de er ferdige med å hekke. Men mange arter trekker såpass sent som september og oktober, noen så sent som i november.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Den ornitologiske stasjonen på Akerøya

Den ornitologiske stasjonen på Akerøya.

Foto: Finn-Børge Stenbek/NRK

Svarttrost som håndveske

I bakgrunnen kan vi høre en svarttrost synge. Den er fanget i nettet – den liker seg naturligvis dårlig i fangenskap.

– Det blir en påkjenning. Vi holder dem i så kort tid så mulig, og vi ser at så fort vi slipper dem fri, så går de tilbake til normal livsførsel og tar til seg mat, og flyr rundt som om ingenting skulle skjedd.

Så det blir ikke en altfor stor plage?

–Nei, da hadde vi aldri drevet med dette.

Bjørn frigir svarttrosten og går med den i hånda som om det skulle vært en håndveske. Han har åpenbart gjort dette tidligere.

– Men det gir jo en spesiell følelse å håndtere levende, ville vesener på denne måten.

Standard porto for fire fugl

Rødstrupe

Rødstrupen i fast grep på Akerøya.

Foto: Finn-Børge Stenbek/NRK
Fuglekonge

Du kan putte fire fuglekonger i en konvolutt og sende dem med standard porto.

Foto: Finn-Børge Stenbek/NRK

På vei til neste nett flyr det plutselig en bitte liten flokk med grågjess over hodene våre. To gjess for å være nøyaktig.

I nettet sitter det en liten hissigpropp – nemlig rødstrupa. En kjent og kjær art for mange, så hva er poenget med å merke de kjente artene?

– Veldig mange arter, som i dag er uvanlige eller sjeldne har vært helt vanlige. Det er lite sannsynlig med rødstrupen, men det kan hende at arter som i dag er vanlige, vil være ganske uvanlige om 10–15 år. Da er det viktig å ha disse dataene.

Mangfoldet i nettene bortover Akerøya er stort. Vi finner både måltrost og Det er funnet spurvehauk, ugler og myrhauk. Sistnevnte har et vingespenn på godt over en meter. I den andre enden vinner vi måltrost, og den knøttlille fuglekongen.

– Europas minste fugl, den veier rundt fem gram. Hvis du putter fira av dem i en konvolutt, så kan du sende dem for vanlig standard porto. Det sier litt om hvor liten den er, sier Bjørn, og starter turen tilbake til dem ornitologiske stasjonen.

Som spekeskinke

Sisik

Gransangeren er et vanlig syn på Akerøya.

Foto: Finn-Børge Stenbek/NRK

Stasjonen ligger i fantastiske omgivelser i skjærgården, med utsikt over havet og Torbjørnskjær. Akerøya er en passelig stor øy for å bedrive fuglemerking.

– Mange fuglestasjoner ligger langs kysten fordi det er siste stopp for fuglene, før de trekker over havet. Det samler seg gjerne mengder med fugl på øyene.

I den lille røde redskapsbua på øya, henger det pose på pose med levende fugl. Posene ser ut som spekeskinke der de henger fra taket.

Herr og fru munk

Geir Hardeng har tatt seg en fridag fra rådgiverstillingen hos fylkesmannen i Østfold, og kommer innom bua med ny fangst.

– Det er en rødstrupe og en hann-munk. Den heter munk fordi hannen har en svart hette.

Fruen heter vel da nonne?

– He-he, nei den heter i så fall fru munk. Den har ikke noe annet navn. Munken er på trekk nå, men enkelte kan faktisk overvintre, sier Hardeng.

Fuglene måles, veies og merkes. Når de skal veies plukker Bjørn frem en liten hjemmelaget pakke, som han putter fuglen oppi og lukker med en klesklype. Fugle-pakken legges på en kjøkkenvekt.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Created by InfoDispatcher

– Godt for en byråkrat

Når hele prosessen er ferdig tas fuglene ut av pakka, og det kan se ut som at Bjørn kaster dem i en søppeldunk under pulten.

– Vi har en liten luke under her hvor vi slipper ut fuglen. Vi må gjøre dette så effektivt som mulig, så vi slipper dem bare ut gjennom en slags tunnel innenfra.

Vi overlater Bjørn Frostad til merkingen av de siste fuglene og fordøyer opplevelsene, sammen med Geir Hardeng fra fylkesmannen.

– Jeg har vært her fra gammelt av, så det er godt å gjenopplive gamle minner. Det er veldig god stemning her, særlig om kveldene. Da kan man sitte ut og høre på rødvingetrostene trekke mot klar stjernehimmel og litt månelys. Da er det godt å leve for en byråkrat.

Created by InfoDispatcher