– Å vite at Emilie satt så nær ham, var sterkt

Det er tidlig august 2011. Familien Hein Bæra med mor, far og to døtre på 15 og 19 år er på hytta ved sjøen. De gjør som de fleste familier på hyttetur. Nyter familielivet når mor i huset, Vibeke Hein Bæra har fri fra jobben som regiondirektør for Arbeidstilsynet i Sør-Norge.

Alle fire har latt seg ryste av det som skjedde den 22. juli, kun en drøy måned tidligere. De har fulgt med på nyheter, lest aviser og sett krigstypene. Så ringer Vibeke Hein Bæras mobiltelefon. I andre enden hører hun en kjent stemme.

– Stemmen i telefonen tilhørte Geir Lippestad. Han lurte på om jeg kunne tenke meg å bli med i teamet som forsvarte Anders Behring Breivik. Samtidig var han svært klar på at jeg ikke skulle si ja eller nei til jobben der og da. Han ville at jeg skulle bruke tid, og spesielt sammen med familien.

• Les alt om terrorangrepene 22. juli 2011.
• Les også: – Breivik var fornøyd med mandagens fengslingsmøte
• Les også: Breivik viste høyreekstrem hilsen

– Jeg er så stolt av mamma

Samme augustdag sitter forsvarsadvokatens datter, Emilie (19) på familiens hytte. Hun aner lite om det som skal skje de nærmeste minuttene, og at hennes mamma snart skal skrives inn i historiebøkene.

– Mamma kom helt rolig bort til oss, og hun var litt forsiktig. Det hun skulle si var jo ikke offentlig for noen. Så sier hun: «Nå har mamma fått spørsmål om jobben».

Alle i familien skjønte hvilken jobb det var snakk om da hun fortalte at det var Geir som hadde ringt. Geir Lippestad er en god venn av familien, og er også fadder for Vibekes yngste datter, Elise (15). Vibeke har også jobbet sammen med Lippestad i hans advokatfirma.

– Jeg er utrolig stolt. Når jeg ser mamma på forsiden av avisene synes jeg det er så flott at det er mamma`n min, smiler hun varmt.

• Les også: – Viktig for meg å møte Behring Breivik

– Det ble kaos i hodet

Da 47-åringen hadde lagt på røret kom tankene. Tankene på selve saken, og ikke minst på familien.

– Det ble litt kaos i hodet. Jeg drev jo med noe helt annet på den tiden, og visste jo at jeg da ville komme inn i en svært fagrettet jobb i en voldsom kriminalsak.

– Hva skjedde etter at du hadde lagt på telefonrøret og fått spørsmål om å forsvare en av de verste massemorderne Norge har sett?

– Jeg ble ganske rørt av den tilliten jeg ble vist, samtidig som jeg spurte meg selv om jeg hadde det som skulle til, sier Hein Bæra.

Artikkelen fortsetter under videoklippet.

Fikk full støtte hjemmefra

Hun sitter i sofaen hjemme i Skien sammen med eldstedatteren. Et sted hun ikke har sittet så lenge eller så ofte den siste tiden. Det sterke samholdet mellom mor og datter er tydelig. De smiler, ler og blunker lurt til hverandre. Kontakten er der til tross for at mamma er mye hjemmefra.

– Jeg må vel innrømme at jeg allerede i den første samtalen med Geir kjente at dette var noe jeg hadde veldig lyst til. Samtidig følte jeg at det var midt i kjernen av alle de timene jeg tilbrakte på lesesalen med nesa i bøkene, kampen for menneskerettighetene.

Emilie ser på mamma med stolthet i blikket når hun forteller, og nikker enig når Vibeke snakker om den enorme støtten hun fikk hjemmefra.

– Alle var veldig støttende. Vi snakket mye om hva slags konsekvenser denne jobben kunne få for alle, både i forhold til sikkerheten og det praktiske, men alle var klare på at denne jobben skulle jeg takke ja til, sier hun.

– Hva følte du da du fikk den støtten, hadde du forventet det?

– Jeg ble rørt, veldig rørt og veldig stolt av familien min, sier hun og ser ømt på Emilie.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– At Emilie var så nær var sterkt

Emilie fikk være med mamma Vibeke på jobb for første gang under mandagens fengslingsmøte i Oslo tingrett. Hele verdenspressens øyne var rettet mot Vibeke Hein Bæra og Geir Lippestad mens de ventet på øyeblikket da Anders Behring Breivik skulle komme inn i salen. For Hein Bæra ble det veldig spesielt.

– Der satt jeg ved siden av ham, og så visste jeg at Emilie satt så nær. Det var rørende og et veldig sterkt øyeblikk.

Emiie satt ikke fysisk i rettssalen, men satt i rommet der det var tv-overføring av fengslingsmøtet. Hun så moren sitte der og vente. Vente på øyeblikket alle andre også ventet på.

– Det kriblet godt i magen da jeg så mamma satt der, og samtidig var jeg veldig stolt av henne. Hun er jo så dyktig.

Så kom Anders Behring Breivik. Da han begynte å snakke ble Emilie overrasket.

– Det var en litt ekkel følelse, for det var ikke sånn jeg hadde sett for meg at stemmen hans skulle høres ut. I mitt hode var han litt mørk i stemmen og litt stor på en måte. Og så var han bare en mann med syke tanker, sier hun.

Lever med voldsalarm

Etter at Vibeke Hei Bæra takket ja til jobben har hun fått tildelt en voldsalarm. Det er en av de mindre hyggelige konsekvensene ved å si ja til å forsvare Norges mest forhatte mann. I samtale med Hein Bæra er det lett å merke når hun trer inn i rollen som advokat-Vibeke, og når hun er privat-Vibeke.

Er det noe hun ikke har lyst til å snakke om, kommer advokatfjeset med en litt rynket mine i pannen umiddelbart frem. Snakker hun om familien og døtrene sine, mykner hun opp, og man kan se privatpersonen gjennom den litt tøffe advokatmasken.

– Du lever med voldsalarm. Vil du fortelle noe om bakgrunnen for det?

– Jeg tror ikke jeg skal si så mye om det, bortsett fra at jeg har hatt episoder som har vært av mindre hyggelig karakter. Jeg har et godt samarbeid med politiet som vurderer sikkerheten vår kontinuerlig, og det fungerer.

Likevel er hun klinkende klar på at sikkerheten til familien var det viktigste før hun takket ja til jobben.

– Vi gikk mange runder. Jeg måtte være helt sikker på at familien ikke ble utsatt for noen fare fordi at jeg takket ja til en slik jobb.

Av naturlige årsaker kan hun ikke si noe mer om sikkerheten rundt familien, annet enn at den er ivaretatt.

• Les også: Får ikke permisjon til forsvarerjobben

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kjenner det i magen

Begge døtrene til Hein Bæra er i den alderen at de selv kunne vært på Utøya den 22. juli. Det er noe 47-åringen har tenkt mye på.

– Det er klart det er noe jeg og alle som har barn kjenner i magen. Jeg har utrolig stor forståelse for de som har mistet sine, eller som har blitt skadet. Samtidig er jeg veldig opptatt av at noen skal gjøre en god jobb som forsvarer for ham.

– Men hvordan trer du ut av den rollen du har som privat-Vibeke og inn i rollen som advokat-Vibeke? Du er jo menneskelig, og det er jo helt naturlig å spørre hvordan du kan forsvare en slik mann?

– Det krever en rollebevissthet, og det er jeg veldig tydelig på. Der har jeg hatt god hjelp fra tiden jeg jobbet i politiet. I politiet gjør man det nokså visuelt og kanskje litt lettere fordi man tar på seg en politiuniform. Det er litt den samme øvelsen jeg gjør når jeg skal forsvare Anders Behring Breivik, og jeg fokuserer kun på at jeg skal gjøre det som er riktig i min rolle som forsvarer.

Noe av det hun synes er vanskeligst med jobben er å balansere rollen mellom å gjøre en god jobb, samtidig som hun skal ta hensyn til alle ofrene i saken.

– Det er svært tøft og vanskelig. Likevel opplever vi at pårørende kommer til oss, og sier de forstår, og mener det er riktig at Behring Breivik skal ha et forsvar og at rettssikkerheten også skal gjelde for ham. Det gjør veldig inntrykk på meg, sier hun stille.

– Et intenst første møte med Breivik

Hun møtte Anders Behring Breivik for første gang på politihuset på Grønland i Oslo, samme dag som hun tiltrådte som hans forsvarer.

– Jeg var veldig spent. Jeg visste jo på forhånd at han har et kvinnesyn som kanskje umiddelbart ikke harmonerer med at man vil bli akseptert som kvinnelig forsvarer. Samtidig måtte jeg takle det første møtet med tankene på de handlingene som han hadde utført, og hvordan jeg skulle tre inn i den rollen som hans forsvarer.

Da hun skulle sitte ansikt til ansikt med Breivik ble hun geleidet inn i et bitte lite rom.

– Det ble et veldig nært møte når du sitter så tett i et lite rom. Han hadde en del spørsmål til meg, og da de var unnagjort fikk jeg en forståelse for at; Ja, jeg var kvinne, men jeg var akseptert som hans forsvarer.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Altoppslukende arbeid

Hun har kjøpt seg leilighet i Oslo, og har også kontor i byen. Jobben som forsvarer for Anders Behring Breivik er altoppslukende. Det er ikke mange timer hun ikke jobber eller tenker på saken. Hun lever stort sett i en bag mellom Oslo og Skien. Likevel mener datteren Emilie at mamma har blitt mer forfengelig enn før.

– Hun er nok litt mer opptatt av sminke enn det hun var tidligere, ler hun mens mamma-Vibeke kjapt protesterer lattermildt.

– En leppestift kan gjøre underverker, men det er ikke mye tid jeg har til å være forfengelig til tross for at jeg er i media ganske ofte om dagen.

Nå forbereder hun seg til rettssaken 16. april. Det krever svært mye. Hun må blant annet gjennom 70 ringpermer med saksdokumenter, lese obduksjonsrapporter med groteske detaljer, og ikke minst forberede seg mentalt. Derfor må hun også koble helt av, og blåse ut innimellom.

– Gråter sammen med hunden

Og det gjør hun sammen med Gordonsetteren Embla. Så fort hun har mulighet tar hun med seg hunden ut i skogen for å lufte hodet og bevege kroppen.

– Når jeg går med Embla snakker jeg med henne om alt altså. Det er sånn jeg får bearbeidet alle inntrykkene. Når det er som fullest i hodet er det godt for meg å bare gå. Samtidig er det der jeg gjør refleksjoner om meg selv, om jeg er på rett vei eller om jeg er på villspor. Der får jeg også tanker til å stake ut nye kurser, og ikke minst om jeg prioriterer riktig.

Det er lite som minner om advokat-Vibeke der hun går med februarsolen i ansiktet, og treningstøyet på. Embla sliter i båndet og vil at matmor skal gå fortere, og den tobeinte ler en trillende latter fordi hunden mener hun er for treg.

– Du vet, er man ute og går i skogen alene med hunden når været er som verst, kan man jo tillate seg å gi uttrykk for både det ene og det andre. Og så kan man både le og gråte litt når man er der langt inne i skogen. Det bryr jo ikke Embla seg om.

Elsker lukten av stall

I mange år har begge Hein Bæras døtre vært med i sprangridingsmiljøet. De eier også sin egen hest, som heter Texas. Forsvarsadvokaten har hengt den korrekte buksedressen tilbake i skapet, har dratt på seg slagstøvlene og er på vei inn i stallen.

– Her er det så godt å være. Å bare kjenne på den lukten når du kommer innenfor døra her er helt spesielt. Det er noe realt over atmosfæren her.

Tidligere fulgte hun døtrene land og strand rundt på ridestevner. I øsende regnvær og med søle til knærne har hun fulgt Emilie og Elise mangfoldige helger. Det har det blitt mindre tid til nå.

– Det er noe jeg har ofret, og det savner jeg. Samtidig vet jeg at dette er for en avgrenset periode, men dette er virkelig de gode og verdifulle øyeblikkene jeg har sammen med døtrene mine.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Spent på rettssaken

Hein Bæra er svært spent på rettssaken i april. Det hun tenker blir mest krevende er hvordan samfunnet vil motta det som kommer frem.

– Det er en lang og vanskelig sak, så jeg er opptatt av å ha god helse og at jeg skal ha den energien til å stå løpet ut. Vi skal ha detaljkunnskap om alle sidene i saken slik at vi er forberedt på det som måtte komme.

Hun stryker Texas over manken, og klør ham litt på mulen. Texas dunker henne litt i siden og maser på flere gulrøtter. Hun vet at hun skal tilbake til hverdagen når saken en gang er over, men den har fått henne til å innse hva hun vil drive med videre i karrieren.

– Jeg ønsker å jobbe videre som advokat, og jeg ønsker å jobbe med menneskerettighetsspørsmål.

Hele tiden i stallen har eldstedatteren Emilie sett med stolte øyne på en mamma som er advokat, mamma, kone og venn. Man skulle nesten tro hun ville gå i mammas fotspor, og studere juss, men den gang ei.

– Nei, jeg skal overhodet ikke bli advokat. Jeg har nok fått hele saken litt opp i halsen etter hvert. Jeg skal studere til å bli sykepleier jeg, sier hun.

Og for mamma Vibeke er det et godt valg.