Stian (31) løp fra kulene to ganger
For 11 år siden overlevde Stian Løken terrorangrepet på Utøya. I sommer flyktet han fra kulene igjen.
Stian kjenner pulsen slå.
«Må finne et gjemmested».
«Må finne et gjemmested».
Det er det eneste hodet klarer å tenke.
Han må fortelle sine nærmeste at han er ok.
Han må fortelle at han har overlevd et terrorangrep i Norge. Nok en gang.
For andre gang i livet står han nå og kjenner klamme fingre forsøke å formulere noen ord på tastaturet på telefonen.
Han skriver:
For andre gang i livet sitt har han akkurat løpt fra en terrorist.
Klokken er 17:17, den 22. juli 2011
Anders Behring Breivik har nettopp gått i land på Utøya utkledd som politimann.
På samme tid sitter Stian og prater med en god venn inne i matsalen. På Utøya er han en veteran å regne.
Dette er hans åttende år på AUFs sommerleir.
MINNER: Stian sammen med tidligere statsminister Jens Stoltenberg på Utøya i 2009.
Foto: PrivatFire minutter etter Breivik går i land, faller de første skuddene.
Stian hører smell og noen som roper «dukk».
Utøya-leder Monica Bøsei og politimannen Trond Berntsen er de første som blir skutt. De blir skutt på kloss hold.
Stian legger på sprang inn i skogen i håp om å finne et sted å gjemme seg langt borte fra kulene.
Jeg tenkte «overlever jeg dette her?».
– Følelsen av at jeg kan komme til å dø i løpet av den neste halvtimen, den er veldig rar. Da går tiden sakte.
Det tar omtrent 70 minutter før Breivik blir tatt av politiet. Stian berget livet ved å gjemme seg, men 69 mennesker ble drept.
33 av dem var under 18 år, og de to yngste var bare 14 år.
Klokken er 01:12, den 25. juni. 2022
Zaniar Matapour har nettopp gått av trikken utenfor Tinghuset i Oslo.
Iført en gul T-skjorte og bærende på en bag, krysser han gaten og går mot baren Per på Hjørnet.
På samme tid, like ved, står Stian i baren inne på London pub. Han har nettopp bestilt seg en drink. Rundt ham danser det glade mennesker som nyter livet denne natten før Prideparaden.
Noen sekunder etter at Matapour går av trikken, høres skuddene.
En masse av folk kommer løpende mot Stian som nå står sammen med noen venner.
Jeg kjenner igjen frykten i blikkene.
– Det handler om den dødsfrykten som noen av dem har. Det har jeg sett før. Da tenkte jeg; nei, ikke nå igjen.
Også denne gangen finner han et sted å gjemme seg. Buskene på Utøya er nå byttet ut med betongvegger som omkranser nødutgangen han har funnet.
Jon Erik Isachsen og Kåre Arvid Hesvik mistet livet i det som PST senere skal omtale som en ekstrem islamistisk terrorhandling.
– Begge gangene har jeg hatt veldig flaks. Jeg overlevde, jeg kom fra det fysisk uskadet og jeg slapp å se de verste skuddskadene.
På Utøya så jeg at folk var skutt, og jeg så at folk var døde - men jeg så ingen bli skutt. Det tror jeg hadde vært verre.
22. juli-støttegruppen har i etterkant av Norges største terrorangrep ment at oppfølgingen av dem som ble rammet har vært for dårlig.
Nå, etter Oslo-skytingen, er de redd for at dette gjentar seg.
For Stian har oppfølgingen etter Utøya vært viktig. Han mener utfordringer er at det ikke finnes gode nok registre til å plukke opp dem som kan komme til å trenge hjelp.
Den langsiktige oppfølgingen er den som er viktig.
– Det kan komme senskader av dette, og det er særlig viktig for kommunen å følge med på.
Utover høsten, etter terrorangrepet på Utøya, hadde Stian i en lengre periode utfordringer med konsentrasjonen.
Han sov lite, og når han lukket øynene hadde han ofte mareritt.
Marerittene handlet alltid om at han ble jaget. Og en desperat kamp etter å finne et sted å gjemme seg.
«Men det var jo bare et mareritt», kunne han berolige seg med.
– For jeg hadde jo ikke trodd at jeg skulle oppleve det igjen.
