Seks uvanlige jobber

En flystripe og en hagle. Noen vingeslag. Hver gang et fly lander eller letter, er det en person som sørger for at måker ikke blir sugd inn i flymotoren, at rever ikke løper inn i hjulene, eller en elg står midt på rullebanen.

Såkalt «Airport Patrol» har mange oppgaver, en av dem er å holde dyrene på avstand.

– Kaiene holder seg unna flytrafikken, selv i store flokker. Det er nok at de ser bilen vår, så er de borte. De kjenner oss igjen. Kommer vi i andre biler, blir de sittende, forteller Cecilie Lillenes (41).

Utenfor terminalen på Oslo Lufthavn kjører hun en Mitsubishi pickup. I baksetet ligger kruttpistol og hagle.

41-åringen har mye kunnskap om dyrene som beveger seg rundt Norges største flyplass, og hva slags økosystem de kan tillate på flyplassen.

Én rev har lov til å være innenfor gjerdet. Noen fugler er rødlistet, og andre må hun være spesielt oppmerksom på i sommermånedene.

Like ved rullebanen får hun øye på en flokk svarte fugler. Høyfrekvensboksen, som skal holde dem unna, bryr de seg ikke om.

Et skudd løsner. Det smeller først en gang. Så en gang til. Målet er å skremme vekk dyrene. I verste fall må hun bruke jegerlisensen sin. Cecilie er en av tolv faste jegere som jobber på Oslo Lufthavn.

Hun får ofte oppkall fra flytårnet om at fly ikke kan ta av før noen fugler er skremt bort.

– Da er det bare «fort og gæli» ut og få sendt av noen skremmeskudd. 


Siste utvei for fugl- og viltavdelingen er å drepe dyr. De forsøker alltid å få de ut av området eller fange dem, for så å slippe dem fri.

Elg har klart å komme seg innenfor gjerdet, forteller hun. Også firbeinte reisefølger har klart å komme seg løs fra flyet og ut på rullebanen.

– Et kjæledyr på rømmen er egentlig det verste.

En gang satt det en grevling inne i terminalbygningen.

– Den hadde kommet seg inn en skyvedør. Grevlingungen lå i en krok og sov.

Den ble løftet inn i en stor hundekasse og deretter ut av terminalen.

– Så fikk han streng beskjed om å ikke komme tilbake igjen. Vi har ikke sett den siden.

Høyesterett er en bygning med tyngde. Solid treverk og høye dører skal sette presedens.

– Men dette er ikke et sted med veldig mye action. Sammenlignet med tingrettene og lagmannsrettene.

– Det er ikke vitner her. I rettsmøtene er det advokatene som har ordet og dommerne spør. Møtene er ganske kjedelige på den måten, men på den annen side handler sakene om viktige, prinsipielle og spennende juridiske spørsmål.

Her i Norges øverste domstol, jobber Kjetil Aasen (46). Han er én av to protokollsekretærer i Norge.

– Jeg er både en slags arrangementsansvarlig når det foregår ankeforhandlinger, og en som kontrollerer domsutkastene.

Høyesterett består av to rettssaler, og protokollsekretærene jobber i hver sin. Det er ingen forskjell på salene, og det er tilfeldig hva som foregår i hvilken.

– Jeg er en del av støtteapparatet til dommerne og skal bidra til at de kan bruke mest mulig tid på å faktisk være dommere.

Men hvordan endte han her i disse høytidelige omgivelsene? Aasen var jo egentlig interessert i noe ganske annet enn juss.

– Det hadde nok noe å si at Ivar Aasen var broren til tipptippoldefaren min, og som tenåring fikk jeg en veldig språkinteresse.

Islandsk, færøysk, grønlandsk, gælisk, finsk, samisk og tegnspråk. Tippoldebarnet lever opp til familienavnet. Han kan ikke alle språkene flytende, presiserer han. Men han har studert dem på ulikt vis og brenner for systematikk og grammatikk.

– Da jeg var ferdig med videregående, var jeg fast bestemt på at det var lingvistikk og språk jeg skulle studere.

Etter en master i lingvistikk ble det jobb i Språkrådet. Der opplevde han ofte at det satt jurister på den andre siden av bordet.

– Det slo meg at det virka spennende. Så jeg bestemte meg for å ta juss ved siden av.

Ferdig studert, dukket det plutselig opp en jobb der han kunne slå sammen lidenskapene. Språk og juss under samme tak.

Et av verdens beste steder for å sende opp raketter, lasere og annen moro, ligger et steinkast unna Norges lengste hvite strand, Bleikstranda.

Vi er på Andøya. Herfra går det rett ut i Norskehavet. Nærmeste land du treffer er Grønland, med litt flaks, Jan Mayen.

– Går du inn der, kan du ikke få barn lenger.

En mann ved navn Martin Flügge (41) peker mot MST-radarparken ved foten av Ramnan-fjellet.

På Andøya Space står det firehjulstrekkere med grove dekk. Med disse kommer man seg til observatoriet. Et kvarters kjøring oppover fjellet.

– Da jeg leste stillingsannonsen til dennes jobben visste jeg med en gang «that’s it», forteller observatoriesjef Flügge.

På toppen av fjellet Ramnan, ligger ALOMAR. Et observatorium som benyttes til å forske på innholdet i atmosfæren.

Flügge og to ingeniører styrer «showet». Han har kontakten med kundene og sørger for at hjulene går rundt.

41-åringen er utdannet meteorolog. Han har alltid vært interessert i hvordan vær oppstår. Hvorfor blir det regn, sol og snø.

Laserne de bruker når 100 km opp i luften, til den offisielle grensen mellom jordatmosfæren og det ytre rom.

– Det er så visuelt. Du føler deg som Darth Vader på Death Star.

– Jeg skrur av alle lysene og ser laserne skyte inn i atmosfæren med nordlys som danser over meg, og en kopp kaffe i hånda. Jeg kan ikke tro at jeg blir betalt for dette. Det er verdens beste jobb.

Men atmosfæreforskning har også et mørkt bakteppe.

– Du får bekreftet at det går til helvete med klima. Vi ser det i alle dataene.

Det er derfor det også finansieres. For at vi skal finne ut mer om klimaforandringer.

– Det er viktig for verden. Vi bidrar til å forstå hvordan atmosfæren, klima, vinder og værmønster forandrer seg.

Observatoriet på toppen av fjellet på Andøya er det eneste stedet i verden alt fra bakkenivå til verdensrommet kan måles.

Et unikt vindu ut i universet.

En kjent lukt siver inn i nesa når døra åpnes. Det minner om kunstfag på barneskolen. Men vi er på et sykehus.

Til høyre står et stort avtrekk, en lysherder, gipsformer og voksmodeller.

En pasient kommer inn og setter seg. Tonen er varm og rolig, litt spøkende. En protese skal poleres.

Malene Grip (47) er anaplastolog og okularist. Hun leder øyeprotese-klinikken, «Maine Grip», etter sin mor. Men hun var ikke sikker på om hun egentlig ville gå i samme fotspor.

– Jeg følte særlig at ansvaret med å lage proteser til barn var for krevende. Det skal gå smidig med de små. Du kan ikke drive å fikle og ikke få inn protesen.

Men etter å ha jobbet noen måneder med å lage proteser ble hun mer sikker. Og etter hvert tok hun over morens ansvar.

Klinikken består av to rom på Ullevål sykehus. Her støpes, males og slipes det til proteser. En øyeprotese skal se ut som et ekte øye.

– De fleste som må fjerne et øye har fått kreft eller har vært i en ulykke.

Den yngste av Grips pasienter er to måneder gammel. De må starte med protese tidlig for å utnytte at barnet er i vekst.

– Å jobbe med barn er både det beste og verste med jobben. De skal leve med proteser hele livet, da får man alltid en spesiell relasjon. De blir så knyttet til sin egen øyeprotese.

Det viktigste rådet hun fikk av mammaen var å sette pasientenes psyke først.

– Jeg bruker mye tid på å snakke om hvordan det er å bare kunne se på ett øye.

Å miste et øye forandrer livet. Du får aldri dybdesyn igjen, forteller hun. Men du kan lære deg teknikker, kompensere ved å bevege mer på hodet og kroppen.

– Når de nettopp har fått vite at de skal miste et øye må du på en måte kunne stå litt i det sammen med dem. Tåle at andre mennesker er veldig redde, lei seg og sinte.

Klinikken drives av henne, to ansatte og en praktikant. Her lages protesene av plast. Tidligere var det mer vanlig med glassøye.

Etter hun fikk barn selv ble det både tryggere og mer givende å jobbe med andres barn.

– Det er trist med barn som trenger protese. Men veldig motivasjonsgivende å kunne hjelpe.

Det durer. Bakken rister litt. Så går alarmen.

– Ingeniørene gjør mange beregninger, men ofte er det vanskelig å fastslå hva som kommer til å lage problemer, forteller mannen som passer på vikingskipene på Bygdøy.

Med hodelykt og notatblokk klatrer Andreas Nilsson under dukene. Han skribler ned tall og går systematisk fra baug til akter. Han drar frem en høy stige og tar på hodelykt. Han passer på dem.

Alle maskinførere har en alarm rundt halsen. Når vikingskipene kjenner for mye vibrasjon, går alarmen og arbeidet må stoppes. Så må kilden finnes.

Overingeniør i samlingsforvaltning er hans egentlige tittel.

Nilsson forteller at det ikke skal så mye til, hopping gir utslag på skjermene ved siden av skipene. I tillegg til vibrasjoner, måles helling, fukt, og temperatur i lokalet.

I vår kom det vibrasjoner over et visst nivå som ikke kunne kobles til noen bestemt byggevirksomhet, forteller han.

Det viste seg at det skjedde når gravemaskinen kjørte opp til dieseltanken, et godt stykke unna museet.

Frem til nylig fikk Nilsson også bruk for sine sveisekunnskaper. Han lagde støtter til diverse vikingtidskatter.

– Det er litt rart å være her alene nå, men det er en drømmejobb.

Han kaller seg selv nerd på alt som har med våpen og krigføring i vikingtiden og middelalderen. Og mens han venter på at museet skal ta form, planlegger han fremtidige utstillinger.

– Det involveres jeg i på grunn av min status som nerd, og ikke fordi jeg har stillingsbeskrivelsen «ansvarlig konservator» på byggeplassen.

– På en måte er du død.

Oslo universitetssykehus er som en labyrint. Spesielt når du hører feil på telefonen og tar heisen opp en annen fløy. Men riktig heis. Til riktig fløy. Inn riktig dør. Inn riktig gang. Der står den eneste perfusjonisten med doktorgrad i Norge, Amrit Singh Thiara (51).

Under en hjerteoperasjon hviler pasientens liv i hendene til perfusjonisten. Både hjertet og lungene må stoppes, og sirkulasjonen i kroppen må av og til stanses i 15 til 20 minutter.

– En liten feil kan avgjøre liv og død. Du passer på et liv, sier Thiara.

Det er 33 perfusjonister i Norge.

– Det er ingen som vet hva en perfusjonist er, med mindre de kommer i kontakt med hjerte- og lungeoperasjoner på Thorax kirurgisk avdeling.

Det er alltid minst to på vakt. Én tar seg av hjerteoperasjonene, mens den andre håndterer hjertepumpene som trengs for å støtte hjertet etter hjertestans eller andre problemer.

Rikshospitalet har nasjonal funksjon for barnehjertekirurgi, hjerte- og lungetransplantasjoner, og for en betydelig mengde komplekse hjerte- og karkirurgiske inngrep.

Thiara fikk jobben fordi han hadde mastergrad i mikrobiologi. Så ble han sendt til Århus og tok en mastergrad som perfusjonist. I 2011 fullførte han doktorgrad innen perfusjon.

Det finnes ikke et perfusjonist-studie eller undervisning i Norge. Men den dagen du får jobb, blir du sendt til en skole i Århus. Det er en blanding av ingeniører og intensivsykepleiere som har fått jobb og tatt mastergrad i kardiovaskulær perfusjonsteknologi i Århus.

Hver perfusjonist må utføre minst 100 operasjoner i året for å opprettholde kompetansen.

– Ny teknologi har gjort jobben enklere. På 70/80-tallet tok det et døgn å klargjøre en maskin. I dag bruker vi ti minutter på å sette opp maskinen.

Samtidig blir det mer å gjøre. Befolkningen blir eldre, i dag opereres alt fra nyfødte barn til 90-åringer.

Ofte trenger hjertet også hjelp i påvente av behandling. Nyfødte som må vente på operasjon, eller mennesker som venter på hjertetransplantasjon.

– Vi må koble til en maskin for at de skal tåle ventetiden. Men organene kommer fra andre mennesker, noen må dø for at de skal overleve, dessverre. Jeg jobber med liv og død.