Norsk-palestiner gjør V-tegn i retten før han utleveres til Paris
I oktober ble en mann fra Skien arrestert, siktet for å stå bak et av 80-tallets verste terrorangrep​.
Jo Goldenberg-restauranten i Paris
Fransk politi har aldri funnet ut hvem som ​ angrep den jødiske restauranten og drepte seks personer.
Huset der den terrortiltalte norsk-palestineren bodde
Han kom til Norge som asylsøker i 1991, og har bodd i Skien
Den terrorsiktede norsk-palestineren i retten sammen med sin advokat Ole-Martin Meland
Kan dette være mannen som skjøt?​ Og får fransk politi endelig svar?​
Air France-fly med terrortiltalt mann på

UNDER RADAREN

Kom til Norge som asylsøker. Nå er han tiltalt for terror i Paris

Paris 4.12.2020

Air France-flyet AF 1775 lander på Charles de Gaulle-flyplassen. Fransk politi tar ingen sjanser. De har ventet i 38 år på passasjeren som eskorteres ut av Oslo-flyet. Han føres rett til en ventende politibil og fraktes til et ukjent sted for natten. «Godt bevoktet,» presiserer påtalemyndighetenes talsmann.

Dagen etter fremstilles han for en dommer i antiterrorenheten i Paris, i det splitter nye justispalasset. I en annen sal pågår rettssaken etter angrepet på Charlie Hebdo.

Tiltalen lyder på «drap og drapsforsøk».

Mannen, en norsk-palestiner med fire barn fra Skien, mistenkes for å ha vært en av skarpskytterne i angrepet mot den jødiske restauranten Jo Goldenberg i 1982. Seks ble drept, 22 ble skadd.

Den ufrivillige flypassasjeren ble arrestert i sitt hjem i Telemark i september i år. Han satt sju uker i varetekt i et høyrisikofengsel i Norge. I ett av fengslingsmøtene gjorde han V-tegn. Han sa at han var uskyldig og at de hadde tatt feil mann.

Men hvordan kunne han få opphold og statsborgerskap i Norge? Hva fortalte han da han søkte om asyl?

Hvem er egentlig norsk-palestineren som har bodd skjult i Norge i nesten 30 år?

Norsk-palestiner gjør V-tegn i retten før han utleveres til Paris

Norsk-palestineren gjorde V-tegn da Oslo tingrett skulle avgjøre om han kunne utleveres til Frankrike.

Foto: Terje Bendiksby / NTB

Gutten som løp mot skuddene

Paris, 9. august 1982.

Guy Benarousse, 16 år, var sulten, og ville kjøpe en falafel i Rue des Rosiers (Rosebuskenes gate) i det travle jødekvarteret i Paris.

– Jeg hørte først noen lyder som minnet om kinaputter. Men så kom en eksplosjon.

Ung og nysgjerrig som han var, gikk han mot lyden. Alle løp i motsatt retning, i panikk. Han fant det best å søke ly i nærmeste åpne portrom. Der endte han i et atelier med flere andre. En mann ville åpne døren for å se ut. Han ble møtt av en salve fra et automatgevær og falt om.

– Skytteren så rett på meg og skjøt, forteller Benarousse til NRK.

Skuddene knuste kneskålen. 16-åringen måtte opereres flere ganger og kunne ikke gå på beinet før mange måneder senere.

I dag er han 60 prosent ufør. I 2017 fikk han posttraumatisk stress og hjerneslag. Han har fått igjen taleevnen, men sliter ennå med å skrive og lese. Han har aldri fått svar på hvem som skjøt mot han den gangen.

Nå sitter en norsk-palestiner fra Telemark i en fengselscelle i Paris, mistenkt for nettopp å være en av skytterne som ødela hans liv.

Det fins kun to uskarpe bilder av den jødiske gutten i sykesenga.

Tenåringsgutten som var på feil sted til feil tid. Det skulle prege resten av hans liv.

Guy Benarousse ( 16) Terroroffer Paris 1992

Guy Benarosse (16) i sykesenga etter at han ble skutt.

Foto: privat

Hvorfor stoppet etterforskningen?

Attentatet i rue des Rosiers var det verste antisemittiske angrepet i Frankrike siden andre verdenskrig. Det begynte da en mann kastet en håndgranat inn i restaurant Jo Goldenberg. Sammen med en medsammensvoren skjøt han deretter mer enn 70 skudd med automatgevær inne i restauranten.

Jo Goldenberg-restauranten i Paris

Store politistyrker rykket ut til restauranten etter angrepet i 1982

Foto: JACQUES DEMARTHON / AFP

De som overlevde har beskrevet en iskald, profesjonell kommando på fire menn kledd i lyse dresser, som på ingen måte forhastet retretten til en ventende bil. På vei tilbake siktet og skjøt de på alle som rørte seg.

Etterforskningen begynte lovende. Noen av drapsvåpnene, automatgevær av typen WZ 5,56 fra Polen, ble funnet i en plastpose i Bois de Boulogne i utkanten av Paris. Både våpen og ammunisjon var av en type som ofte ble brukt av den palestinske terrorgruppen Abu Nidal-organisasjonen (ANO). Gruppen hadde brutt med Yassir Arafats organisasjon Fatah.

ANO skal ha drept eller såret over 900 personer i mer enn 20 land. Men etter en tid ble palestiner-sporet lagt helt dødt. I stedet ble ekstreme høyregrupper, ekstreme venstregrupper og til og med IRA mistenkt i tur og orden. Etterforskningen sto i stampe.

Men hvorfor stoppet det der? Var sporene slettet? Var noen presset? Hadde noen gitt etter?

Det fikk ingen vite før mange år senere.

Det skulle vise seg å bli en fransk skandale.

Terroraksjon mot Restaurant Goldenberg i Paris 1982

Skadde gjester bæres ut av restauranten.

Foto: MICHEL CLEMENT / AFP

Til Norge som «marokkaner»

Fornebu mars 1991

Terroretterforskningen i Paris hadde nådd et nullpunkt da en familiefar med kone og to barn steg ut av flyet på Norges hovedflyplass på Fornebu 20. mars 1991. Mannen sa til passkontrollørene at navnet var Khalid Boubaker. Han hadde et reisedokument som angivelig viste at han var fra Marokko. Verken han eller familien hadde ID-papirer. De hadde kastet dem i do.

På dette tidspunktet var verden på randen av en stor krig. Både Frankrike og Norge var med i den internasjonale koalisjonen som kjempet mot Irak og president Saddam Hussein.

En rekke palestinere flyktet fra landene som sto på Iraks side i krigen, til land som deltok i koalisjonen. Derfor kom det en strøm av palestinske flyktninger til Norge.

Det var bred enighet om å vise raushet med dem som flyktet. Men de mange som kom fra land som var herjet av terror, skapte også hodebry for Politiets Overvåkingstjeneste.

Politihuset i Oslo på kveldstid

Politiets Overvåkingstjeneste holdt til i de tre toppetasjene på politihuset i Oslo da de avhørte de palestinske asylsøkerne i 1991.

Foto: Anette Karlsen / NTB

Den unge familiefaren som kalte seg «Khalid» ble tatt med til asylavhør. Der fortalte han sin historie: Han vedgikk at han ikke var marokkaner, men en statsløs palestiner som hadde bodd i Syria.

Han ble spurt om sin tilknytning til ulike fløyer i den palestinske opprørsbevegelsen. Han svarte at han hadde vært med i Fatah som er en sentral del av den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO. Han bedyret at han aldri hadde vært med på militære aksjoner i regi av Fatah.

I avhørene, som NRK har fått lese, sa han at han ble bedt om å bli med på et angrep mot Israel. Men han hadde nektet på grunn av ansvaret for familien.

«Khalid» sa at han hadde blitt med i Fatah etter at han ble arrestert og torturert av israelerne på Vestbredden. Han hadde gått i lære som sveiser da han ble rekruttert i 1981. Han hadde flyktet til Syria der Fatah hadde ordnet bosted til ham i Damaskus. Han hadde fått våpenlære, og jobbet seinere som våpeninstruktør i Libanon.

Han fortalte om ulike rivaliserende palestinske organisasjoner. Men han sa ikke noe om hva slags forhold han hadde til den mer ekstreme gruppen ANO, som var ledet av Abu Nidal.

Nidal var kjent som en av verdens mest ekstreme terrorister. Og det var hans organisasjon som var mistenkt for å stå bak terroren mot restaurant Goldenberg.

Israelske agenter i norske asylavhør

«Khalid» var ikke den eneste palestineren som kom til Norge vinteren 1991. Det kom så mange at Politiets Overvåkingstjeneste knapt greide å saksbehandle alt. De hadde problemer med å skaffe nok tolker, og de hadde for få ansatte med kunnskap om regionen.

Flyktningene kom fra områder der terror var en del av hverdagen. Folk med tilknytning til organisasjoner som hadde tatt gisler, kapret fly og skutt helt uskyldige på gater og restauranter kunne være blant asylsøkerne. Det var åpenbart at Utlendingsdirektoratet ikke kunne ta seg av asylavhørene alene.

Men politiet hadde en gedigen utfordring. Hvordan kunne de vite at asylsøkerne snakket sant? Hva stod de for, og hvilke organisasjoner var de en del av? Og hvem var venner og fiender i et konglomerat av militser og organisasjoner?

For å sortere noe av dette tok Politiets Overvåkingstjeneste et hemmelig og kontroversielt valg.

De inngikk et nært samarbeid med den israelske etterretningstjeneste Mossad om at israelerne skulle få lese gjennom mange av asylavhørene. Men det stoppet ikke der; Det ble også avtalt at Mossadagentene skulle være med på flere av avhørene.

På den måten avslørte de flere asylsøkerne med nær tilknytning til ulike terrororganisasjoner. De som snakket usant fikk ikke asyl, og ble sendt rett ut av Norge. Men noen gikk under radaren.

Mossad

Det vakte stor oppsikt da Aftenposten avslørte at Mossad-agenter hadde avhørt asylsøkere i Norge.

Foto: Faksimile Aftenposten

Den hemmelige avtalen med Mossad ble avslørt av Aftenposten høsten 1991. Da kom det også fram at de israelske agentene hadde vært utstyrt med norske navn og norsk pass. En av dem kalte seg «Tom Hansen», og avhørte palestinere på et hotell på Fagernes. En annen hadde fått navnet «Bill Bendiksen». Men en av asylsøkerne lurte på hvorfor politimannen som avhørte dem snakket arabisk med israelsk aksent. Dermed ble den hemmelige operasjonen avslørt.

Avsløringen førte til en voldsom politisk fordømmelse av Overvåkingspolitiet. Både overvåkingssjef Svein Urdal og sjefen for kontra-etterretningen Iver Frigaard måtte gå av. Justisminister Kari Gjesteby (Ap) overlevde med et nødskrik etter at det ble truet med riksrett.

Justisminister Kari Gjesteby på pressekonferansen etter møtet med Stortingets justiskomite

Justisminister Kari Gjesteby (AP) møter mediene etter kritikken mot Mossad-samarbeidet.

Foto: Agnete Brun / NTB

Det kom over 180 palestinske asylsøkere til Norge dette halvåret. De fleste fikk opphold. Overvåkingspolitiet sendte listene med palestinske navn til Mossad. Det er uklart om «Khalid» sto på denne lista. Men det er ikke noe som tyder på at han var blant de 19 asylsøkerne som ble avhørt av Mossad-agenter.

Etter de innledende asylavhørene fikk familien på fire opphold på et provisorisk asylmottak på gamle Hoddevik Hotell i Nordfjordeid. Senere fikk paret to barn til og etablerte seg i Skien.

Abu Nidal, en av verdens mest fryktede terrorister

Bagdad 16. 8.2002:

Goldenberg-etterforskningen i Paris hadde ligget brakk i mange år. Men noe skulle endre dette: En augustdag i 2002 ble en av verdens mest fryktede terrorister funnet død i sitt hjem i Bagdad. Liket var pepret med kuler.

Dette var terroristen fransk politi trodde sto bak terroren i 1982. Våpnene og ammunisjonen som ble funnet tydet på det. Men det var så godt som umulig å få noen som kjente den antatte terrororganisasjonen i tale.

Nå var Nidal død.

Kunne det åpne for at noen i den innerste krets turte å snakke?

Han hadde hundrevis av liv på samvittigheten. Han ble betraktet som en kynisk terrorist som hadde jobbet for flere land og grupperinger. Det ble til og med hevdet at han hadde utført oppdrag for fienden Israel.

Nidal var også forhatt blant sine egne. De som forrådte ham led en grusom død. ANO (Abu Nidal-organisasjonen), som han ledet, hadde dessuten likvidert flere «fredsvennlige» palestinere.

Hans død førte til oppløsningen av ANO, og dermed en mulighet til å få tidligere medlemmer i tale.

Ett av de få bildene av Sabri al-Banna, også kjent som Abu Nidal

Abu Nidal, et av de få bildene som finnes av den palestinske terroristen.

Foto: AP

Nye tak i sagnomsuste «Le Bureau»

Paris 2007.

Det skulle imidlertid gå fem år før det skjedde noe av betydning. Mannen som sørget for ny giv het Marc Trévidic. Han tok over som etterforskningsdommer i 2007. I flere intervjuer snakket han om hvor viktig det var at terroristene aldri slapp unna, og at terrorfrykten aldri måtte få fotfeste.

– Vi vil vise terroristene at vi tar dem når som helst og hvor som helst. De skal aldri få fred, sa han.

Den franske forhørsdommeren Marc Trevidic

– Terroristene må aldri få fred, sier forhørsdommer Marc Trevidic.

Foto: Alvaro Canovas / Paris Match via Getty Images

Trévidic var fast bestemt på å spore opp de som sto bak ugjerningen i Paris. Han innledet derfor et tett samarbeid med den sagnomsuste og beryktede franske etterretningstjenesten, etaten som i dag heter Direction Générale de la Sécurité Extérieure. (DGSE)

For TV-seere verden over er organisasjonen kjent under navnet «Le Bureau.» Metodene de brukte minner om det vi kan se i den populære TV-serien om byrået.

Etterretningsagenter ble sendt til Syria og andre land i regionen. Kunne de spore opp noen som ville snakke? Var det mulig å finne ut hvem som planla og utførte terroren, ikke bare innenfor landets grenser, men også i utlandet?

Ettersom Nidal var død så det ut til å løsne. Agentene bygde opp et nett av kilder og informanter, og laget et rikholdig bildearkiv. Flere hadde hatt sentrale posisjoner i ANO. På den måten fikk etterforskerne stadig nye små biter til puslespillet.

Målet var å forstå kommandolinjene. Hvem hadde organisert angrepet på den kjente jødiske restauranten? Hvem hadde utført det?

Bildet ble gradvis klarere. Agentene greide å få sentrale personer til å fortelle.

Hjemme i Paris kunne etterforskningslederne samle trådene. Gradvis siktet de seg inn mot de antatte attentatmennene. Men personene kunne verken pågripes eller avhøres. Det så ut som at både de som hadde utført, og de som hadde planlagt terroren bodde i utlandet.

Men hvorfor hadde de slått til mot en jødisk restaurant i Paris? Og hva ville de oppnå ved å ramme helt vanlige restaurantgjester blindt?

Flere informanter hadde hatt sentrale posisjoner i ANO. De hevdet at det var Syrias daværende president, Hafez al-Assad, som hadde bestilt det antisemittiske attentatet, og at det var Abu Nidals gruppe som hadde utført det. Målet skulle være å skade de gode forbindelsene mellom Frankrike og PLO-leder Yasir Arafat.

Al-Assad mislikte den sterke franske støtten til Arafat. Han håpet at et blodig attentat midt i hovedstaden kunne fungere som en advarsel til Frankrike. De franske agenten fikk høre at Abu Nidal hadde satt noen av sine beste menn på oppdraget.

Målet var den kjente jødiske restauranten i sentrum av Paris. Ett av sporene pekte mot Telemark.

Seks mennesker ble drept i angrepet på Restaurant Goldenberg.

Restaurant Jo Goldenberg, slik den så ut i 2005.

Foto: JOEL ROBINE / Afp

Fransk politi sirkler seg inn mot Norge

Rett etter nyttår i 2013 fikk norske myndigheter for første gang vite at en norsk borger var mistenkt for en terroraksjon i Paris.

Saken var spesiell.

Det hadde gått nesten 30 år siden attentatet. Nå ba den franske forhørsdommeren Mark Trevidic om å få kopi av alle dokumenter norske myndigheter hadde om en navngitt mann.

Hvem var han? Når kom han hit, og hvordan hadde han levd her?

De fleste svarene fantes i arkivene til Utlendingsdirektoratet og Folkeregisteret. Men ettersom mannen var en palestiner som kom til Norge på 90-tallet, måtte de også sjekke arkivet til det som tidligere het Politiets Overvåkingstjeneste.

Arkivsøkene viste at den etterlyste hadde brukt flere forskjellige navn.

Faktaene ellers var enkle. Født: 1958. Gift i Syria: 1985. Ankomst Fornebu: Mars 91. Asylavslag: Juli 91. Opphold på humanitært grunnlag: September 92. Oppholdstillatelse: Oktober 96, Norsk statsborger: September 97.

Resten var litt mer komplisert. Asyldokumentene viste at det ikke hadde vært enkelt å finne ut hva slags tilknytning han hadde til organisasjonen Fatah.

Han kunne ikke bevise at han var utsatt for så grov forfølgelse at han burde få politisk asyl. Søknaden ble avslått.

Men det var ikke noe land å returnere han til. Dermed endte det som så mange andre saker fra nittitallet: Midlertidig opphold ble til fast opphold og til slutt norsk statsborgerskap.

Dokumentene ellers viste at han hadde fire barn, at han ikke hadde hatt mye inntektsgivende arbeid, og at han hadde vært dømt og fengslet for vold, trusler og forsikringssvindel. En gang hadde han forsøkt å starte et gatekjøkken med navnet Betlehem.

Ingenting av dette hadde betydning for den saken fransk politi var opptatt av. De ville vite hva han hadde sagt i asylavhørene, og om det var noe som tydet på at han var en politisk aktivist.

I første omgang gjorde ikke norske myndigheter noe annet enn å sende dokumentene fra asylavhørene til Paris.

I forsendelsen var det også to passbilder som senere skulle få stor betydning. Det ene var tatt da «Khalid» kom til Norge. Det andre var tatt etter at mannen hadde bosatt seg i et grått hus i Skien. Fransk politi ville ha bildene for å sjekke om ofrene kunne gjenkjenne noen.

Huset der den terrortiltalte norsk-palestineren bodde

I en av de tre leilighetene i dette huset bodde norsk-palestineren som nå er fengslet i Paris.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NRK

Gjennombruddet

Det var 22 overlevende etter massakren. I tillegg var det mange vitner. Nå fikk de se bilder. Mange bilder av menn med arabisk utseende. Kunne de gjenkjenne noen?

Tre av de fire som politiet mistenkte var i live. De hadde operert under forskjellige navn. "Khalid" og "Hani" var mistenkt for å ha skutt inne på resturanten.

"Hicham" hadde holdt vakt og hadde skutt mot vitner på vei vekk fra åstedet. Guy Benarousse var en av flere som hadde gjenkjent han på bildet. Unggutten hadde sett han i øynene da han ble skutt i beinet.

Ifølge informantene som Le Bureau-agentene hadde sporet opp var disse tre sentrale i Abu Nidals operative avdeling. De skulle ha blitt trent opp til å bruke den type polskproduserte våpen som ble brukt i Paris.

Etterforskerne mente også at de hadde funnet ut hvem som ledet operasjonen. De hevdet at det var ANOs Europa-sjef «Amjad». Han skulle ha plukket ut målet, og delt ut våpnene rett før den blodig massakren.

Angrep Goldenberg

Slik så det ut inne i restauranten etter angrepet.

Foto: JOEL ROBINE / Afp

Men var etterforskningsmetodene god nok? Kunne de stole på rivaliserende medlemmer av ulike palestinske organisasjoner? Var bildekonfrontasjon en holdbar metode?

Etterforskningsleder Marc Trevidic ble stadig mer sikker. Han var klar for å handle. 4. mars 2015 utstedte han en internasjonal arrestordre. Den vakte voldsom oppsikt i Frankrike. Endelig så det ut som den gamle kriminalsaken kunne løses.

Ofrene som overlevde angrepet var fornøyde.

– Den dagen jeg så det på nyhetene tenkte jeg at det endelig gikk framover, forteller Guy Benarousse. Han hadde selv blitt oppsøkt av politiet og blitt forevist bildene av de mistenkte.

– De viste meg et foto. Jeg sa: Han skjøt meg. Voilà.

– Men det er ikke han som utleveres fra Norge nå?

– Nei. Dette var han som siktet på meg. Jeg møtte blikket hans.

Selv om de franske myndighetene mente de hadde nok til å ta ut tiltale, hadde de et stort problem. Ingen av de tre mistenkte bodde i Frankrike. Den ene bodde i Jordan. Den andre i palestinsk-kontrollerte Ramallah, og den tredje i en norsk småby.

Jordansk politi pågrep den antatte lederen for attentatgruppa. Men kort tid etter avviste landets Høyesterett utleveringsbegjæringen. Den arresterte ble satt fri.

De palestinske selvstyremyndighetene responderte ikke.

Håpet om at Norge kunne bidra visnet også relativt fort. Juristene i Justisdepartementet og hos Riksadvokaten kunne kjapt konkludere med at det ikke var grunnlag for utlevering. I henhold til norsk lov var ikke saken lenger straffbar. Det hadde gått over 30 år siden drapene skjedde. Foreldelsesfristen i Norge var 25 år. Dessuten hadde ikke norske myndigheter fått på plass en endring i arrestordreparagrafen som gjorde at det var lovhjemmel for å etterkomme en fransk arrestordre.

Det var en nedtur for etterforskerne og for de etterlatte. En rettssak mot tre utenlandske borgere som ikke kunne utleveres var ikke aktuelt.

Guy Benarousse var skuffet da dette ble kjent:

– Jeg lurte på om det fantes en justis for nordmenn og en for oss andre, sier han.

Men han aktet ikke å gi seg.

Guy

Guy Benarousse i dag, 38 år etter terroraksjonen.

Foto: privat

Flykapreren som gikk under radaren

Saken hadde flere likhetstrekk med en annen terrorhistorie. Den handlet om flykapreren Souhaila Andrawes. Hun hadde søkt asyl i Norge våren 1991, omtrent samtidig som «Khaled». Hun fikk oppholdstillatelse og levde et stille familieliv fram til 1994.

Da kom det en utleveringsbegjæring fra Tyskland. Hun hadde nemlig lenge vært etterlyst av tysk politi for flykapring. Men disse opplysningene var ikke fanget opp av dem som vurderte hennes asylsøknad.

Sammen med tre andre palestinske kaprere hadde hun truet pilotene til å føre et fly fullt av tyske Mallorca-turister til Mogadishu. De krevde løslatelse av en rekke terrordømte tyskere, og truet med å drepe besetning og passasjerer. Etter at de skjøt flykapteinen ble flyet stormet av vesttyske antiterrorstyrker. De drepte alle kaprerne unntatt Andrawes. Hun ble hardt skadd, og viste V-tegn da hun ble båret ut av flyet.

Souhaila Andrawes bæres ut av det kaprede Lufthansa-flyet i 1977

Souhaila Andrawes gjør V-tegn på vei ut av det kaprede flyet.

Foto: AP

Andrawes ble dømt til 20 års fengsel i Somalia. Men hun ble benådet etter kort tid. Deretter var hun på frifot i ulike land, deriblant i Norge, hvor hun bodde da hun ble innhentet av fortiden i 1994.

Tysk politi hadde sporet henne opp og ville ha henne utlevert. Hun ble arrestert og sendt til Tyskland der hun ble dømt. Hun fikk sone deler av dommen i Norge.

Saken hadde noen likhetstrekk med begjæringen fra Frankrike. Men det var også noen vesentlige forskjeller. Andrawes var ikke norsk statsborger. Hun var allerede dømt. Og det var ingen tvil om skyldspørsmålet.

Souhaila Andrawes i retten i 1995 da hun var begjært utlevert til Tyskland

Souhailia Andrawes i retten etter at hun ble begjært utlevert av tyske myndigheter.

Foto: Mattis Sandblad / VG

Vitneforklaringer

Hvor gode bevis hadde egentlig franskmennene da de utstedte arrestordren i 2015? NRK har sett noen av dokumentene.

Vitneforklaringene fra den innerste kretsen i Abu Nidals gruppe ANO står sentralt. De fleste hadde stilt krav om at deres identitet ikke måtte røpes. Men en person sa seg villig til å forklare seg åpent.

Han het Atef Abu Bakr. Han hadde vært leder og talsmann for ANOs politiske avdeling. Han hadde seinere brutt med Abu Nidal og blitt med i toppledelsen i Fatah. Han hadde også vært ambassadør for PLO i Tsjekkia.

Han fortalte hvem som skaffet våpen og hvem som organiserte aksjonen mot restauranten, og om hvilke navn, kallenavn og ekte navn aktørene hadde. Mannen som fikk opphold i Norge brukte kallenavnet «Othman». Ifølge Abu Bakr hadde han og to andre dratt med tog fra Paris til Roma etter attentatet. Der, påsto han, skulle de ha deltatt i et attentat mot en synagoge.

I politidokumentene er vitnene og informantene tildelt ulike numre. Abu Bakr er vitne nummer 93. Mannen som nevnes som vitne nummer 107 er et nøkkelvitne. Han var i Libanon da angrepet skjedde. I forhør har han påstått at «Khalid» hadde en sentral rolle i ANO i perioden fra 1977 til 1984, og at han var med i det som ble karakterisert som Abu Nidals elite. Han hevdet at de samme personene hadde utført angrep også i Wien og Aten, og at de tre som er begjært utlevert kjente hverandre godt.

Han karakteriserte attentatet i Paris som «særdeles vellykket, med mye omtale og uten at utøverne ble gjenkjent».

Advokat Ole-Martin Meland i Sken representerte «Khalid» da utleveringsbegjæringen kom. Han sier at grunnlaget var tynt, og at hans klient hele tiden har nektet straffskyld.

– Bevisene er tvilsomme. Hvordan skal vi få vite om vitnene snakker sant?, spør han.

Han sier at han aldri har hørt noe om at hans klient skulle ha vært med på andre terroraksjoner, og mener påstandene er tvilsomme.

– Ettersom dette ikke er en del av saken, vil jeg ikke kommentere det. Men jeg har registrert at franske myndigheter er veldig ivrig etter å få dømt noen, sier han.

Ole-Martin Meland, advokat Skie

– Bevisene mot min klient er tynne, sier advokat Ole-Martin Meland.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NRK

En hemmelig pakt

Paris, 13.11.2018.

En novemberkveld i 2018 publiserte fransk TV en dokumentar som rystet det franske samfunnet. Yves Bonnet, «Le Bureaus» legendariske sjef i mange år, dukket opp på skjermen.

Han fortalte hvor sterk terrorfrykten var i Paris etter angrepet på den jødiske restauranten, og om et helt spesielt oppdrag han hadde fått av president François Mitterrand. Presidenten hadde rett og slett bedt etterretningssjefen om å forhandle med Abu Nidal. Hvis terrorlederen lovte at han ikke skulle gjennomføre flere angrep på fransk jord, skulle ANOs medlemmer få fritt leide.

Med ett ble det lettere å forstå hvorfor det hadde gått så trått med etterforskningen, og hvorfor de hadde sett vekk fra det opplagte hovedsporet. Presidenten hadde foreslått en avtale som Abu Nidal hadde gått med på.

De franske politikerne reagerte sterkt. De pårørende etter de drepte i attentatet og de som ble skadd var opprørte. Guy Benarousse thar fremdeles problemer med å tro at det virkelig ble inngått en slik avtale.

– I så fall er det veldig alvorlig, for det betyr at myndighetene har løyet for oss, sier han.

– På en måte kan jeg forstå det, fordi de ville beskytte oss, sier et annet offer.

Også innad i «Le Bureau» var de ansatte opprørt. Det ble desto viktigere å oppklare saken. Men det framsto som bortimot umulig.

Francois Mitterand

Frankrikes daværende president François Mitterrand inngikk en hemmelig avtale med terroristlederen Abu Nidal.

Foto: Ap

– Tenkte på Utøya-ofrene

Guy Benarousse ville ikke gi opp håpet. Han var aktiv i organisasjonen for terrorofre i Frankrike og fulgte nøye med hver gang terroren rammet. Terroranslaget mot de unge AUF-erne på Utøya i 2011 gjorde inntrykk.

Han mente at det norske samfunnet taklet dette godt. Han la merke til det statsminister Jens Stoltenberg sa om mer demokrati og mer åpenhet. At vi ikke måtte hate, men gjennomføre en rettferdig rettssak.

– Den dagen jeg så det sa jeg til meg selv «Kanskje det vil gå fremover i vår sak også nå».

Sammen med organisasjonen for terrorofre i Frankrike tok han seinere kontakt med støttegruppa for de etterlatte etter Utøya-terroren. Han var også aktiv i Crif, paraplyorganisasjonen for franske jøder. Organisasjonen ba om et møte på den norske ambassaden i Paris. Der ga Benarousse uttrykk for at det var skuffende at en mistenkt terrorist kunne leve fredelig i et land som selv var rammet av terrorisme.

Han syns ikke han fikk gode svar.

– Man kan ikke både føre krig mot terror og gi terrorister opphold, sier han.

– Når man tar kontakt med norske myndigheter og får vite at «nei, vi kan ikke gjøre noe» er det som en ørefik til offeret. Man spør seg – hva går egentlig denne krigen ut på?

Han snakker også om sine refleksjoner etter at ledere fra hele verden dro til Paris for å markere at de fordømte terroren og angrepene på satiremagasinet Charlie Hebdo og den jødiske butikken Hyper Cather. I demonstrasjonen deltok både Norges statsminister Erna Solberg, palestinernes leder Mahmoud Abbas, og kong Abdullah av Jordan.

Han var selv fast kunde i den jødiske butikken. Angrepene skjedde i januar 2015. Utleveringsbegjæringen ble utferdiget i mars samme år. Men lederne i landene der de mistenkte bodde nektet å utlevere egne borgere.

Benarousse var opprørt.

– De kunne gjøre så mye for rettens gang i en terrorsak. Det fins ikke noe hellig sted for terrorisme i verden, sier han.

Statsminister Erna Solberg (H) synes det var en spesiell opplevelse å delta på markeringen mot terror i Paris.

Erna Solberg deltok i markeringen mot terror i Paris i 2015. Samme år sendte franske myndigheter en utleveringsbegjæring til Norge på mannen som var mistenkt for terror.

Foto: Vidar Ruud / NTB

Utleveringen

Guy Benarousse var i ferd med å gi opp.

Men i november 2019 tok saken en ny vending. Kampen mot terror førte til lovendringer i mange land. I Norge ble arrestordreloven utvidet til å gjelde mesteparten av Europa. Det åpnet for at norske myndigheter kunne utlevere egne borgere, også når de var mistenkt for forbrytelser som var foreldet i Norge.

De franske myndighetene var ikke seine på avtrekkeren. Allerede i februar 2020 havnet utleveringsbegjæringen på PSTs bord.

– Vi hadde en svært grundig behandling av denne saken. Vi måtte vurdere nøye alle vilkårene i henhold til arrestordreparagrafen, forteller påtaleleder i PST, Anne Karoline Bakken Staff.

Anne Karoline Bakken Staff

– Vilkåret for utlevering var at han fikk sone i Norge, sier Anne Karoline Bakken, som har jobbet med terrorsaker i PST siden 2007, da dette bildet ble tatt.

Foto: Knut Falch / NTB

– En av utfordringene var at vi ikke kan utlevere norske borgere hvis de risikerer å få en høyere straff en det som var maksimumsstraffen i Norge i gjeningsøyeblikket, sier hun.

Hun har jobbet mye med terrorsaker i en etat som har forandret seg mye i takt med et endret trusselbilde.

Etaten har flyttet fra toppetasjen på politihuset på Grønland til mer moderne lokaler i Nydalen. Ordet Overvåking er ikke lenger en del av etatens navn. Nå heter det Sikkerhetstjeneste. Lederne for det som en gang var en hemmelig avdeling er synlige i mediene og leverer åpne trusselvurderinger.

Ingen av dem som skulle vurdere den franske utleveringsbegjæringen hadde hatt befatning med de skandalene som preget etaten da «Khalid» kom til landet i 1991. Nå skulle han sendes ut etter en omfattende runde i retts- og statsapparatet.

Eidsberg fengsel

På Eidsberg høyrisikofengsel satt mannen i sju uker.

Foto: Christian Nygaard-Monsen / NRK

Tidlig om morgenen 9. september rykket politiet ut med flere biler til en adresse i Skien. Pågripelsen gikk rolig for seg, og den arresterte ble iført håndjern og kjørt til et høyrisikofengsel i Eidsberg. Politiet beslagla mannens PC og en del skriftlig materiale.

Da «Khalid» ble framstilt for varetektsfengsling ble han konfrontert med noe av bevisgrunnlaget fra Frankrike. Han hevdet at han ikke hadde vært i Paris i august i 1982, men at han var i Monaco. Han avviste at han hadde vært med på likvideringer, og nektet ethvert kjennskap til de andre som var siktet for å ha vært med på Goldenberg-attentatet.

Den terrorsiktede norsk-palestineren i retten sammen med sin advokat Ole-Martin Meland

– De har arrestert feil mann, sa den terrortiltalte norsk-palestineren i retten. Her sammen med sin advokat Ole-Martin Meland.

Foto: Terje Bendiksby / NTB

«Khalid» var i flere fengslingsmøter i Norge før han ble utlevert.

I Oslo tingrett ble han bedt om å forklare seg om sitt kjennskap til informanten Abu Bakr. «Khalid» sa at han aldri hadde møtt han.

Khalid ble varetektsfengslet. Han anket til Lagmannsretten og Høyesterett, men måtte tilbringe sju uker i fengslet i Østfold før han ble sendt ut av landet.

Utleveringsbegjæringen ble vurdert av statsadvokaten og riksadvokat før Justisdepartementet besluttet å utlevere mannen. Han anket da til Kongen i statsråd.

28. november bestemte den norske regjeringen at mannen kunne utleveres.

– Tvilsomme bevis

Meland advokatkontor Skien

Skiensadvokat Ole-Martin Meland holder til i disse lokalene i Skien.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NRK

Skien, desember 2020

Folk som gikk forbi kontorene til advokat Ole-Martin Meland i Prinsessegta i Skien kunne se at det stadig vekk var lys i vinduene til seint på kveld. Advokaten hadde fått en krevende sak i fanget.

Begjæringen han mottok fem år tidligere hadde vært enkel å avslå. Men den han hadde fått nå, var mer krevende. Arrestordreloven var forandret i mellomtiden.

– Min klient hevder at han er uskyldig. Han har aldri har vært i Paris. Det er ikke grunnlag for å utlevere han, sier Meland til NRK. Vi møter han to dager før hans klient skal sendes ut.

Meland har ikke sett straffesaksdokumentene. Han mener de få bevisene han har fått kjennskap til er tynne.

– De er basert på samtaler med anonyme vitner som kan ha fått fordeler av å forklare seg. Noe slikt ville aldri passert i en norsk rettssak.

Vet du at vitnene har fått fordeler?

– Nei, men det er helt umulig å kontrollere. Jeg er redd for at min klient blir forhåndsdømt, og at det er han som må bevise sin uskyld og ikke omvendt, sier han.

Meland mener også at det er helt feil at Norge utleverer egne borgere, og hevder at Frankrike har reservert seg mot utlevering.

– Det er helt uakseptabelt at vi utleverer til land som ikke gjør det samme, sier han.

Innsigelsene ble vurdert både av tingrett, lagmannsrett og Høyesterett. Konklusjonen var at vilkårene for utlevering var oppfylt, og at Norge dermed hadde en klar plikt til å utlevere.

Når det gjelder enkelte lands reservasjoner mot utlevering av egne borgere er det opp til myndighetene å tolke regelverket. Formuleringen er litt ulike, men det er på det rene at også Frankrike har utlevert egne borgere som har vært mistenkt for terrorisme.

Ett av vilkårene for utlevering var at en eventuell straff skulle sones i Norge. Et annet var at en eventuell livstidsstraff måtte omgjøres. Meland er glad for dette ettersom hans klient også har store helsemessige problemer.

– Vi opererer ikke med livstidsstraff i Norge, sier han.

Ole-Martin Meland, advokat Skien

– Jeg er redd for at min klient blir forhåndsdømt, sier advokat Ole-Martin Meland.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NRK

– Må granskes

I Skien har venner og naboer lurt på hva som er sant og ikke i denne saken.

Jørn Inge Næss driver frisørsalong i sentrum. Den tiltalte norsk-palestineren bodde lenge like ved. Arrestasjonen er ofte samtaleemne i salongen.

Den populære frisørmesteren har i årevis vært innvalgt for Frp i kommunestyret, og han har også vært vararepresentant på Stortinget.

– Det var mye oppstyr her da han ble begjært utlevert i 2015, forteller han. Franske medier sendte mange journalister til Skien.

– Jeg lurer jo veldig på hva som har skjedd, og hvordan han kan ha gått under radaren, sier Næss. Med et lite forbehold: – Han er jo uskyldig inntil det motsatte er bevist.

– Men hvis han har gjort alt han er mistenkt og tiltalt for, er det underlig at han fikk beskyttelse i Norge i 1991. Saken må granskes, vi må til bunns i dette sier han.

Frisørmester Næss, (Fr.p) Skien

Jørn Inge Næss driver frisørsalong i sentrum av Skien, og kjenner tiltalte.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NRK

– Uforståelig

Lenger bort i gata bor norskpalestineren Souby Taher. Han flyktet fra Libanon på nittitallet, og har akkurat kjøpt seg et nytt hus i Skien. Han gleder seg til å pusse opp og flytte inn. De siste årene har han vært mye sammen med mannen som nå er tiltalt for terror.

– Vi snakket om alt mulig. Om politikk og om hverdagslige ting. Jeg kan ikke forestille meg at han har gjort dette. Vi har snakket om all terroren i verden. Han har sagt at han ikke kjente til det som hendte i Paris på 80-tallet, og han har fortalt at han aldri har vært der.

– Min venn har vært plaget av franske medier, en norsk avis har også tatt bilde av oss to på kafe. Jeg liker det ikke, sier Taher.

Men han legger til at han stoler på rettsvesenet i Norge og Frankrike.

– Jeg er sikker på at de gjør en god jobb. Jeg kan jo ikke vite hva min venn har gjort for så lenge siden. Men jeg håper jo at han blir frikjent, sier han.

Souby Thaher

Souby Taher, også norskpalestiner fra Skien, kjenner tiltalte. Han håper på en rettferdig behandling i rettsvesenet.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NRK

– Håper på rettferdighet

Gardermoen, 4. desember

En fredag ettermiddag kjører en svart bil ut på rullebanen på Gardermoen. Fire sivilkledde menn geleider en 62 år gammel norsk-palestiner med caps-lue opp flytrappa. Der venter fransk politi.

Klokka 17.20 takser Air France-flyet ut på rullebanen. Det har gått nesten tretti år siden mannen kom med fly og søkte om beskyttelse i Norge. Nå blir han eskortert ut til en by han hevder at han aldri har vært i. Det er en rettshistorisk hendelse. For første gang blir en nordmann utlevert til et annet land tiltalt for et forhold som er foreldet i Norge.

Air France-fly med terrortiltalt mann på

4 desember klokka 17.20 takset Air France flyet ut på rullebanen på Gardermoen. Om bord var norsk-palestineren fra Skien, og franske polititjenestemenn.

Foto: NRK

Nå tilbringer han dagene i La Sante Prison i Paris. Hans franske advokat, Bruno Gendin, vil ikke kommentere saken.

Guy Benarousse er lettet over den siste utviklingen i saken. Han understreker at han ikke vet om den utleverte er skyldig eller ikke, og at fransk rettsvesen anser en person som uskyldig inntil det motsatte er bevist.

– For oss er dette veldig, veldig viktig. Vi trenger det for å kunne gå videre.

– Norge, vi trenger dere. Vi ber om at dere også forklarer til kongen av Jordan og de palestinske selvstyremyndighetene at de må utlevere, sier han.

Rue des Rosiers

Minneplakett for ofrene etter restaurant-terroren. – Vi må ikke glemme, sier Guy Benarousse.

Foto: Kristoffer Sandberg

Eneste tiltalte

Hvor lenge "Khalid" blir sittende i fransk fengsel vet ingen. Det er domstol-kø i Frankrike, og mange tror det kan gå minst to år før saken kommer opp.

En norsk statsborger blir etter all sannsynlighet alene på tiltalebenken, ettersom de andre etterlyste neppe blir utlevert.

På innsiden av La Santé Prison

Norsk-palestineren sitter nå i La Sante-fengselet i Paris. Hvor lang tid det tar før saken kommer for retten er uvisst.i La Sante Prison i Paris. Det er uvisst hvor lang tid det tar før rettssaken kommer opp.

Foto: BERTRAND GUAY / AFP

Rosebuskene har for lengst visnet i gaten i Paris. Restaurant Jo Goldenberg har vært stengt siden innehaveren døde. Det har blitt motebutikk i lokalene.

Guy Benarousse håper på en rettferdig rettssak.

– Jeg skal vitne. Jeg håper vi får vite hvem som har gjort det og hvorfor.

Rue des Rosiers

Jødekvartalet i Paris der restaurant Jo Goldenberg lå.

Foto: Kristoffer Sandberg