Julie er nådeløs når det gjelder rus

Julie åpner øyene. Den lysebrune sofaen hun ligger i har hun aldri sett før. Det er ikke mammas leilighet.

Gulvet er møkkete, og på stuebordet ligger det sprøyter og blodig papir. Det er stille, leiligheten er tom.

Femtenåringen blir redd og løper ut.

Ute i friluft innser hun at hun ikke er så langt hjemmefra likevel. «Jeg må ha havnet i feil leilighet på vei hjem fra fest», tenker hun.

Det eneste hun husker, er rusmidler og skyggene av folk hun ikke kjente. De hadde samlet seg i en leilighet i Åsane bydel i Bergen, og hun hadde aldri tatt så mye narkotika på en kveld før.

Da tenåringen skulle dusje hjemme, oppdaget hun en tatovering i nakken. Den så ut som en M. Hun visste ikke hva den betydde eller hvem som hadde laget den.

Engstelig prøvde Julie å vaske tatoveringen bort. Men det gikk ikke.

Redd og forvirret sa hun til moren sin: «Se her. Jeg har tatovert en M for mamma».

Moren, Linn Therese, skjønte at det ikke var sant. 36 år gammel hadde hun fått en tenåring i huset som i løpet av kort tid endret seg enormt.

Rolige, omsorgsfulle og kunstneriske Julie som var opptatt av maling og teater, ble en ungdom som ikke brydde seg om en eneste ting i verden.

Hvordan fikk Julie tatoveringen? Ville den gi infeksjon? Men mest av alt var moren bekymret for datteren.

Datteren som før kunne fortelle mamma om alt, hadde nå begynt å lyve.

Julie er en av hundrevis av norske ungdommer under 16 år som har havnet i tunge rusmiljøer.

Uansett hvor mørkt det er, er det mulig å komme seg ut av det, mener Julie. Derfor forteller hun historien sin usminket.

Julie, som er 18 år i dag, håper erfaringen hennes kan hjelpe unge i samme situasjon, og at voksne får innblikk i hvordan det er å være så ung og avhengig av rusmidler.

De kuleste ungdommene i hele Åsane

For Julie begynte det i åttende klasse. Ungdomsskolen var kjedelig. Fagene var tunge og lite kreative.

Sammen med ei venninne begynte hun å skulke skolen.

Det tok ikke lang tid før jentene møtte andre ungdommer som dem. En ungdomsgjeng som var noen år eldre, og som egentlig skulle være i norsk- og naturfagtimer, tilbrakte dagene på Åsane senter.

Gjengen ga jentene en spennende invitasjon: De skulle hjem og mekke en joint, jentene kunne bli med hvis de ville.

Julies venninne takket nei og dro tilbake til skolen. Julie ble med.

Dette valget endret livet til 13-åringen.

Cannabis var spennende, syntes Julie. Rusen dempet også tankekjøret og marerittene hun strevde med.

På den tiden følte hun seg ikke verdt noe, at verden ville vært bedre uten henne. Hun savnet mer oppfølging og oppmerksomhet fra de voksne.

På soverommet hennes hang et bilde hun hadde fått av moren sin. «Du er fantastisk akkurat som du er», sto det. Julie trodde ikke på det og skrev stygge ord om seg selv på bildet. «Ekkel, slem, dum».

Linn Therese lurte på hvordan hun kunne hjelpe datteren til å få et bedre selvbilde. Selv hadde hun tatovert ordene «tro, håp og kjærlighet» på armen.

Moren visket ut ordene på bildet og erstattet dem med «sterk, smart og praktfull».

Etter noen måneder fikk ikke Julie den samme effekten av hasjrøykingen. 13-åringen ville finne ut hvordan Xanor, Xalium, ecstasy, Sobril, amfetamin og andre stoffer, virket.

Hun begynte å søke på nettet.

Livet i og rundt Åsane senter i Bergen ble det eneste Julie ville være med på. I det grå, firkantede betongbygget følte hun seg hjemme.

Ungdommene var som små gangstere: de køddet, røykte hasj og tøffet seg foran vaktene i senteret.

– Vi følte at vi var de kuleste i hele byen, sier Julie.

Julie kuttet ut sine gamle venner, begynte å stjele penger og var sint. Så sint at hun begynte å slenge med leppa og dytte mamma.

Stoffene 13-åringen brukte, ble sterkere. Nettverket utvidet seg fra lille Åsane til store Bergen.

Etter hvert endte hun med å henge med voksne narkomane. Personer politiet holdt øye med og kjente til.

– Jeg gravde meg selv ned i et hull i bakken.

Noen rusmiddelmisbrukere er som Julie, bare 13 år når ferden mot undergangen begynner.

Det finnes ingen nøyaktige tall på hvor mange rusmiddelmisbrukere det finnes i Norge, men NRK har sett på de yngste av dem.

De fem siste årene har et stort antall ungdommer i alderen 11 til 15 år vært registrert som siktet av politiet, innlagt på sykehus eller boende på behandlingsinstitusjon.

Julie var én av dem.

Dealerne var ofte menn. Hver gang Julie ville prøve et nytt stoff, fikk hun det gratis de første dagene. Når hun hadde blitt avhengig av stoffet, prøvde de å få mest mulig penger fra henne.

Et sted hun fant dealere, var Straxhuset i Bergen. Det er et kommunalt tilbud for personer med alvorlige rusproblemer.

Der så hun to voksne, narkomane kvinner og syntes synd på dem. Julie sa at de burde slutte, at de fortjente bedre.

«Men du er her, du også», svarte de.

Hasj i lommen

Først ett år etter at Julie begynte å ruse seg, ble moren mistenksom. Hun la merke til at 14-åringen hadde tydelige store pupiller. På et jobbkurs hadde hun lært at for store eller for små pupiller var et tegn på narkotikabruk.

Da hun sjekket datterens jakkelommer, fant hun en klump med hasj. Og senere tomme sobrilesker.

Sobril er en beroligende medisin som ved store doser gir rusvirkning.

Brikkene falt på plass.

– I min villeste fantasi hadde jeg aldri trodd at min datter ville gjøre noe sånt, sier Linn Therese.

Julie reagerte aggressivt på morens konfrontasjoner og sa at hun ville flytte på institusjon. Det samme sa 14-åringen til utekontakten en gang hun møtte dem på byen.

Moren trodde ikke at datteren mente det. Hun tenkte tenåringen bare var sint fordi mamma var blitt strengere.

– Jeg trodde jeg kunne hjelpe henne alene, men jeg ville ha veiledning. Så jeg ringte barnevernet, forteller moren.

Gjennom 2018 var moren og datteren flere ganger på terapi for familier og ungdom.

Da terapien var ferdig, ble det konkludert med at Julie hadde sluttet å ruse seg.

Det varte i én måned.

I året som kom sluttet moren å være sosial. Hun sov på sofaen for å holde et øye med utgangsdøren. Når som helst kunne Julie rømme.

– Stakk hun, måtte jeg fikse barnevakt til yngstedatteren og kaste meg i bilen for å lete.

Over to år kjørte moren flere titalls mil i Åsanes gater. Som den gangen hun kjørte til bussterminalen.

– Jeg tenkte uansett hvor Julie kom fra, ville hun ende opp der.

Og det stemte. Linn Therese fant datteren sittende på terminalen sammen med andre ungdommer. De var ruset alle sammen.

15-åringen begynte å skrike og ville ikke hjem. Også de andre ungdommene skrek til moren og spyttet på bakken. De trodde hun var fra barnevernet.

Julie løp, moren hennes løp etter.

– Jeg var livredd. Det var den verste perioden i mitt liv, sier moren.

Tenåringen gjemte seg på McDonalds. Linn Therese ringte politiet, og de hjalp henne med å få datteren ut.

Den dramatiske dagen

Innerst inne ville Julie bli rusfri.

– I begynnelsen var det kult med rus, men det gikk ikke lang tid før jeg følte meg som en narkoman som ikke kom seg ut av det.

Å slutte var vanskeligere enn hun hadde trodd.

En gang kom hun hjem etter fire netter på rømmen. Moren hennes fikk nok.

– Hun lå inne, og jeg visste ikke om jeg ville klare å stoppe henne hvis hun rømte igjen.

En nær slektning av Linn Therese hadde dødd av overdose flere år tidligere. Å miste datteren på samme måte var det siste moren ville.

Moren ringte barnevernet og sa at de måtte gripe inn hvis de ikke ville finne 15-åringen død på gaten i Bergen.

– Jeg ville hjelpe henne selv, men ingenting av det jeg gjorde, funket. Jeg følte meg som en elendig mor.

Saken til Julie ble tatt av barnevernets hasteteam. I løpet av få timer ble det bestemt at Julie skulle flyttes til en institusjon i Fredrikstad.

Linn Therese ga fra seg omsorgsansvaret.

Barnevernet banket på døren.

Det hele skjedde samme dag. 11. april 2019.

Julie lå i sengen da moren kom og sa at to ansatte fra barnevernet hadde satt seg i stuen og ville prate med henne. 15-åringen var trøtt. Natten før hadde hun sovet på gaten.

– De sa at jeg måtte pakke bagen med en gang. Flyet skulle gå om et par timer, forteller Julie.

– Nei, det skjer ikke, fnøs Julie irritert og gikk og la seg igjen.

To politibetjenter på soverommet

Få minutter senere kom en mann og en dame inn på soverommet. Julie så at de hadde på seg politiuniformer.

– De prøvde å få meg ut av sengen. Mamma fikk beskjed om å fylle bagen med klær.

Tenåringen var ordløs, men tårefull. Først nå skjønte hun at det ikke var sprøtt voksenvrøvl, at det var sant at hun skulle flytte på institusjon.

Julie var sint. Skikkelig sint. Fordi mamma visste det, men ikke hadde sagt noe.

Uten å gjøre motstand gikk hun inn i politibilen som sto utenfor. Ifølge reglene skulle Julie bli kjørt av barnevernet, men det blånektet hun.

I døren ville moren gi datteren en klem, men Julie var avvisende.

Inne på flyplassen gikk en av politibetjentene arm i arm med 15-åringen. De var redd hun skulle løpe.

For Julie var det ingen steder i verden å løpe til lenger.

I dag har det gått tre år siden den dagen, og Julie er mindre sint. Hun synes det var en kjip måte å gjøre det på. Samtidig vet hun ikke om det finnes en bedre måte.

– Hadde de i forkant sagt at jeg skulle flyttes på institusjon, hadde jeg rømt.

Lekte katt og mus med politiet

Politibetjentene på soverommet var ikke Julies første møte med politiet. Bare måneder tidligere ble hun anmeldt for øltyveri på butikken.

Tenåringen sier at hun lekte katt og mus med politiet. Minst 26 ganger, ifølge barnevernsjournalen, stakk hun av. Julie og moren hennes sier til NRK at det riktige tallet er over 100 rømninger fra både hjemmet og institusjonene, men at det ikke alltid ble oppdaget eller journalført.

Noen ganger klatret hun ut vinduet på behandlingsinstitusjonene, gikk og ruset seg og kom tilbake før noen hadde lagt merke til at hun var borte. Andre ganger kunne hun bli hentet klokken to på natten. Når hun skulle vekkes til frokost dagen etter, hadde hun allerede rømt igjen.

For at de voksne ikke skulle mase på henne, tok hun ut SIM-kortet.

Hvis politiet lette et sted hun ikke var, ble Julie stolt. Når ruseffekten var på vei ut av kroppen, skammet hun seg over at hun hadde ruset seg. Og da ringte hun til politiet. «Nå kan dere komme og hente meg».

Selv om hun sjelden var langt fra kollektivtransport, gadd tenåringen ikke å ta bussen.

– Politiet var min gratis taxi. De kunne ikke si nei, siden jeg var meldt savnet og det var deres jobb å finne meg.

Politiinspektør Kari Marie Kjellstad ved Vest politidistrikt sier til NRK at de daglig har erfaringer fra ungdommer som har rusproblemer. Politiet er bekymret for dette. De har opplevd barn helt ned i 11-årsalderen som ruser seg.

– Det er mange farer ved at ungdom ruser seg, men den viktigste er at man mister dømmekraften og kan utsette seg selv for farlige situasjoner. Når barna for eksempel er ute om natten, er faren til stede for å bli utsatt for overgrep, kriminalitet eller vold. Det er også en utfordring at de unge setter seg i gjeld.

Politiet har noen ganger erfart at barna leker katt og mus med dem. Noen ganger kan de høre at barna ringer for å ha det gøy.

– Vi tar en vurdering på om det er tull, men hvis barnet ringer om natten, tar vi ingen sjanser og rykker ut uansett, sier Kjellstad.

I dag sier Julie at hun blir flau når hun tenker på dette.

– Jeg var veldig ung og trodde jeg var tøff og kul som klarte å lure politiet, men jeg lurte ingen andre enn meg selv.

«Ungdommene tok over huset»

Fra Julie var 15 til 17 og et halvt år, bodde hun på 5 ulike institusjoner over hele landet.

Ofte sa tenåringen at hun ikke ville bo der og ville flytte hjem igjen.

Selv om Julie følte seg som en håndball som ble kastet rundt, fikk hun også noe positivt ut av det. Hun lærte seg husarbeid, matlaging og hvordan man betaler regninger.

En ting hun ikke lærte: å bli rusfri.

Tvert imot ruset hun seg enda mer enn før.

Ungdommen erfarte at det var lettere å få tak i rusmidler etter å ha bodd på flere institusjoner.

– Jeg bodde jo med likealdrende som ruset seg, sier hun.

Spesielt ved en institusjon langt hjemmefra, tok det av. Flere ungdommer som hadde større rusproblemer enn Julie, flyttet inn samtidig. De brukte sprøyter og heroin.

Julies rusbruk eskalerte, og hun rømte oftere.

Den dårlige samvittigheten hun hadde overfor familien da hun bodde hjemme, forsvant på institusjonen.

– Jeg tenkte at de ansatte ville vært uten jobb hvis jeg ikke hadde et rusproblem.

Tenåringen var blitt 16 år.

– Jeg hadde akseptert å bli narkoman og havne på Nav, sier hun.

Julie opplevde noen ansatte som omsorgsfulle. Men ungdommen innrømmer at hun ikke hørte etter.

«Hun var verbalt truende overfor de ansatte og sa at hun hadde lyst til å utøve vold», beskrives det i journalen etter en episode.

De ansatte på institusjonen mistet helt kontroll. «Ungdommene tok over huset», skrev institusjonen til barnevernet.

Julie ble beskrevet som sjefen i gjengen. Et annet sted i journalen ble hun beskrevet som spontan, impulsiv, lite kritisk og lett å lede.

– Jeg er ikke det som står på papiret, skrev Julie i en sang om livet sitt.

Ved flere anledninger klarte Linn Therese å finne ut hvor datteren hadde rømt. Hun ringte og ba institusjonen om å hente Julie, men det kunne de ikke.

Beskjeden hun fikk var at institusjonen ikke kunne hente Julie mot hennes vilje, skrev moren i en bekymringsmelding hun sendte til fylkesmannen.

«Vil dere virkelig at jeg skal slå meg til ro når hun er på rømmen for fjerde natt på rad, og vi vet at hun ruser seg? Nå ber jeg om at dere tar grep før det er for sent», skrev moren.

Få dager senere ble institusjonen lagt ned på grunn av vold og trusler noen av ungdommene hadde utført mot personalet. Linn Therese fikk aldri svar på bekymringsmeldingen.

En tidligere avdelingsleder sier til NRK at institusjonen hadde mulighet til å hente ungdommer på rømmen mot sin vilje, men at det kunne være krevende med tanke på de ansattes sikkerhet.

Ifølge avdelingslederen forsøkte institusjonen å komme i kontakt med ungdommene for å få dem tilbake. Et gjentagende scenario var at de ikke ville tilbake med en gang, men at de etter en stund ringte og ba om å bli hentet.

De gangene ungdommene ble hentet tilbake til institusjonen mot sin vilje, ba institusjonen om bistand fra politiet for at tilbakeføringen skulle skje så skånsomt som mulig.

– Når ungdommene rømmer, oppsøker de ofte nettverket sitt, som enten er i rusmiljøer eller hos kriminelle. Våre ansatte kunne møte våpen og utagerende ruspåvirkede mennesker. Derfor var bistand fra politiet viktig, da de har en annen myndighet enn personalet fra institusjonen. Det var ikke alltid politiet hadde mulighet til å bistå, og det kunne ta litt tid før de var tilgjengelige, sier avdelingslederen.

Linn Therese var fortvilet.

– De skulle passe på datteren min, men sa at de ikke kunne hente henne. Og jeg kunne ikke gå ut og lete selv fordi hun var så langt unna. Alt jeg kunne gjøre, var å sitte og vente.

Fant dealere på nettet

Hver gang Julie kom på ny institusjon, fant hun Snapchat-brukernavn skrevet bak maleriene, i skuffene eller på badet. Ungdommer som hadde bodd der etterlot seg spor.

Julie tekstet og møtte dem for å kjøpe rusmidler.

Før kjente hun folk som drev med narkotika i Bergen. Nå hadde hun rusvenner i hele landet.

Uansett hvor Julie var, klarte hun bestandig å finne en måte å tjene penger på til rusmidler.

Etter en sommerjobb hun hadde på en av institusjonene, hadde hun 2000 kroner. Samme kveld rømte hun og oppholdt seg hos en tidligere beboer.

Noen ganger fikk hun 500 kroner i uken hvis hun sto opp til frokost, vasket rommet sitt eller ikke begikk noen regelbrudd. Og hvis hun gikk på skolen, fikk hun penger for hver gang hun møtte opp.

Skolen var tilknyttet barnevernet. Barn og ungdommer mellom 13 og 23 år gikk i samme klasse. Julie hang mest med «Lea».

«Lea» og Julie var ganske like. Begge var impulsive og likegyldige. Og de snakket bare om rus og familiesituasjon.

Første gang de fant hverandre, var på Snapchat. Kartet viste at de bodde på behandlingsinstitusjoner i nærheten av hverandre. Jentene avtalte å rømme fra hver sin institusjon og møttes ute for å ruse seg.

Bildet på Snapchat

En dag fikk Julie et skjermbilde. «Lea» lå naken på gulvet på et rom. Hun så rar ut og var blå i munnen. Julie ble bekymret og prøvde å ringe «Lea» for å spørre om det gikk bra og hvem som hadde tatt bildet mens hun sov.

Men «Lea» svarte aldri.

To dager senere ringte moren til «Lea». Hun fortalte at venninnen hadde dødd av en overdose og spurte om Julie ville komme i begravelsen.

Julie syntes det var skummelt og rart at det var venninnen og ikke henne som var død. De ruset jo seg på de samme stoffene. Hvis «Lea» kunne dø, så kunne også Julie dø.

Hun som lenge trodde hun var udødelig, at ingenting kunne ta livet av henne – for hun hadde ruset seg så mye, men fortsatt levde.

16-åringen fikk ikke lov til å gå i begravelsen. Hun mener selv at de ansatte var redd hun skulle rømme. I journalen hennes oppgir institusjonen koronapandemien som grunnen.

Selv måneder etter venninnens død, sendte Julie meldinger til «Lea».

Enda mer rus ble trøsten. Julie visste godt at stoffene hun tok var farlige. Men savnet etter venninnen var vondere enn tankene om at hun også kunne dø.

– Jeg ruset meg fordi jeg savnet henne og ville glemme at hun var borte.

Det store valget

Snart skulle 17-åringen bli myndig. Christine Haaland var en miljøterapeut som Julie likte godt. En gang kjørte hun langs Sandviken i Bergen og lette etter Julie.

– Du ser så tynn ut. Jeg kjenner deg ikke igjen. Snart skal du flytte fra institusjonen, og da er vi ikke der for deg lenger, sa miljøterapeuten da hun fant ungdommen på gaten.

De ordene var avgjørende for Julies fremtid. Det gikk opp for tenåringen at Christine hadde rett, at i enden av veien hun gikk var en trist avslutning.

Dagen etter tenkte hun på at det var spennende å ruse seg da voksne ga ordre om at hun ikke skulle gjøre det, da de ransaket lommene hennes på jakt etter rusmidler.

Men snart kunne hun bestemme selv. De voksne ville ikke ha den makten over henne lenger.

17-åringen var bestemt. Hun skulle ut av systemet, bo for seg selv og bli rusfri.

– Jeg har alltid sett på Julie som en ungdom som egentlig ikke hadde lyst til å ruse seg, men som havnet der og slet med å komme seg ut av det. Den kvelden tror jeg hun fikk en vekker, sier Christine Haaland.

I mellomtiden begynte Julie på en steinerskole. Her kunne hun lage skulpturer, dyrke grønnsaker og gå turer i skogen og på fjellet.

Skolen hadde andre forventninger til elevene enn på den vanlige skolen. Bare det å møte opp var nok. Det viktigste for lærerne var at elevene fikk til noe de ikke fikk til i går.

Julie opplevde mestringsfølelse og hadde noe å stå opp til.

For første gang i livet elsket hun skolen.

Nå kjentes det riktig. Julie følte at hun fortjente et bedre liv, en lysere fremtid.

Men å bli rusfri var ikke lett.

– Hver gang jeg hadde en kjip dag, kjedet meg eller kranglet med noen, tenkte jeg på rusmidler med en gang.

En lærer på skolen lærte henne en teknikk. Når hun tenkte på rus, måtte hun puste tre ganger og tenke seg om.

Det gjorde Julie. Hun begynte å spørre seg selv: Har jeg virkelig lyst på det eller er det impulsivt? Hvorfor vil jeg ruse meg akkurat nå? Og hvis jeg gjør det, hvilke konsekvenser får det?

Teknikken funket. Hver eneste gang.

Nøkkelen til livet

1. august 2021 står en ung jente foran leiligheten hun skal bo i, helt alene.

Nøkkelen vris i hullet. Fra nøkkelknippet henger en sommerfugl.

I dag er Julie 18 år og ti måneder gammel, og hun har vært rusfri i nøyaktig ett og et halvt år.

Hamsteren Bella er påminneren om livet som selvstendig. Den fikk Julie få dager etter at hun hadde flyttet. Hun som aldri før klarte å ta vare på et dyr, skulle nå få Bella til å leve lengst mulig.

Bella skulle hun aldri neglisjere. Som den kaninen hun måtte gi vekk til en gård, da hun bodde i institusjon og ruset seg tett.

– Uten rusmidler har jeg det bedre med meg selv. Det er trist at det var meg en gang, sier Julie.

Hun prøvde å si til vennene sine at de også burde komme seg ut av det, men de hørte ikke på henne. Noen av dem ville at hun skulle bli med på fester, og sa at hun ikke trengte å ruse seg med dem.

Nå måtte Julie velge mellom vennene sine og livet som rusfri.

– Om jeg virkelig ville klare å beholde livet som rusfri, måtte jeg gå veien uten vennene mine fra rusmiljøet. Og det gjorde jeg.

Julie slettet numrene til vennene sine. Hun lagde en ny Snapchat uten bildene som minnet om livet hun hadde lagt bak seg. Til og med de fargerike, psykedeliske maleriene hun hadde malt, kvittet hun seg med.

Men hun fikk en ny avhengighet: shopping. 18-åringen brukte mye penger på klær.

Aldri igjen skulle hun bli avhengig av noe, tenkte Julie. Hun fikk låne symaskinen til sin oldemor og lagde nye klær. Til og med festdrakten hun brukte på 17-mai i år, sydde hun selv.

Kunst klarte Julie også å finne på kjøkkenet. Fargerike paprikaer og pasta i alle farger og fasonger ble til matretter hun aldri før hadde lyst til å lage.

18-åringen har funnet seg flere deltidsjobber, som medarbeider i blomsterbutikk, barnevakt og assistent for funksjonshemmede.

Midt i det travle livet hender det at meldinger tikker inn på telefonen, med venner fra fortiden som avsender.

– Jeg har vært tydelig på at jeg ikke ønsker å bli kontaktet. Det håper jeg de respekterer.

Jentetur på byen

Det er flere år siden Julie tøffet seg på Åsane senter. En regnfull augustdag er hun tilbake der med moren sin. Samtalen virker alvorlig, men plutselig smiler de og ler.

De holder hverandres hender over bordet.

– Jeg har fått jenta mi tilbake, sier Linn Therese med både ord og blikk.

– Du tror ikke jeg skal begynne å ruse meg igjen? spør Julie.

– Nei, jeg har troen på at du kommer til å være rusfri lenge. Når vi snakker om alt som har skjedd, forstår du hvor farlig det var. Slik du tenker nå, tror jeg det skal mye for at du havner der igjen.

Julie har fått en ny drøm. Hun vil bli erfaringskonsulent og hjelpe ungdommer med rusproblemer.

En erfaringskonsulent har personlig erfaring med det de jobber med, enten det er rusmiddelavhengighet, psykisk lidelse eller noe annet.

– Jeg opplevde at de ansatte på institusjon som hadde hatt et rusproblem og som klarte å komme seg ut av det, forsto og hjalp meg bedre enn de uten rusmiddelerfaring. Derfor vil jeg bli erfaringskonsulent.

Med en drøm i hjertet og en paraply i hånden går 18-åringen til bilen som skal kjøre henne til terapeuten. Av og til trenger hun å snakke om livet før og etter det store valget.

Mens Julie går, fikser hun håret som faller på skuldrene. Vinden er frekk og avslører at den mellomstore M-en på nakken, fortsatt er der.

Nå vet Julie hva den betyr. Det er symbolet for Skorpionen, stjernetegnet hennes. Et varig merke hun ba om å få i ruset tilstand.