Hanne Tyskeberg hiver etter pusten etter noen få benkpress. Melkesyra river i lårene. For den 34 år gamle sykepleieren er det uvant.

Første august fikk hun de første symptomene. Det begynte med lett hoste. Etterhvert kom smertene i hodet og kroppen. Pulsen ble skyhøy med hver bevegelse. En kveld lå hun helt stille på sofaen og kjente pulsslagene mens hun gapte etter luft. Hun var livredd.

– Mest redd var jeg for å bli en av de alvorlige syke, og det selv om jeg bare er 34 år, sier hun.

På natten pakket hun en bag og var klar til å ringe sykehuset.

Da Hanne Tyskeberg fikk påvist covid-19, tenkte hun først at det var greit. For da ble hun jo immun, og det er en fordel i jobben som sykepleier ved akuttavdelingen på Ahus.

–Jeg var tilbake i jobb etter tre uker, men selv det å gå opp en trapp var uoverkommelig, forteller hun. Hun måtte ta to og to skritt av gangen. Også konsentrasjonen var svekket.

– Jeg glemmer ting med en gang. Hvis jeg snakker med noen, får jeg ikke med meg halvparten engang, sier Tyskeberg.

Da hun etter fem uker i jobben ikke klarte å snakke i hele setninger uten å snappe etter luft, var det stopp. Røntgenbilder viste litt vann og rester av fortetning i lungene, men ikke nok til å forklare hvorfor hun pustet så tungt.

–Da skjønte jeg at jeg måtte ha hjelp.

Derfor er hun her på LHL-sykehuset, hvor hun har fått et skreddersydd treningsprogram.

Og noe er i ferd med å skje.

Her har hun også møtt andre i samme situasjon.

En av dem er Morten. Han har hatt mye angst for ikke å få puste.

Morten har drevet med sport regelmessig.

Før han fikk korona, var han aldri syk.

– Jeg har følt meg veldig sårbar.

Bena går i raskt tempo på tredemølla. Ennå har ikke Morten Møller krefter til de vanlige løpeturene. De siste månedene har han i stedet tøyd tålmodigheten for å mestre helt hverdagslige ting.

Å snakke med andre i samme situasjon ved LHL-sykehuset føles godt.

– Jeg lurte på om dette er normalt. Vil det gå over? Kan jeg fungere i den jobben jeg har hatt og komme tilbake til det livet jeg vil tilbake til?

46-åringen var på guttetur i Serfaus i Østerrike i mars. Veltrent og uten underliggende sykdommer, trodde han at det ville gå fort over da han ble dårlig og gikk i karantene på hytta. Men han ble sykest av alle.

– Etterpå har jeg gått noen runder med eget selvbilde, sier han.

Møller endte på sykehus med akutt lungesvikt og lå to uker i respirator.

– Da de vekket meg kunne jeg verken snakke eller bevege hendene. Jeg opplevde at jeg ikke fikk puste. Angsten for å ikke få puste satt i lenge, sier han.

I mai var han delvis tilbake i jobb som sivilingeniør ved Aker Solutions. Målet var å øke arbeidsmengden over sommeren.

Men smertene i brystet og utmattelsen ville ikke gi slipp. Når han ble andpusten fikk han ikke hentet seg inn. Han pustet og pustet uten å få nok oksygen, og turte ikke lenger gå de lange turene.

– Jeg ble veldig inaktiv. Mye går på å føle seg trygg, og LHL-sykehuset ga meg den tryggheten tilbake.

Her har han fått utredet hjertet. Selv om de ikke så noen fortetninger, fant de ut at oksygenopptaket er dårligere enn det skal være.

– Jeg ønsker bare å finne tilbake til den jeg egentlig er. Jeg er jo aldri syk, sier han.

Men fortsatt går ikke bena fort nok. Ikke bena til Lars Arve heller.

Lars Arve kaller det å få hjelp en vekkelse.

Men fortsatt faller oksygenmetningen når han får høy puls.

“

Kroppen har altfor liten motor.

Lars Arve Helgesen synes fremgangen går i sirupsfart.

Det er lenge siden 59-åringen sto i skibakkene og svingte innom «korona-baren» i Ischgl i Østerrike. Da han kom hjem til Trondheim 8. mars, hadde han feber. Ti dager senere endte han i respirator.

– Jeg har aldri tidligere hatt dårlig helse, så at jeg skulle bli så syk er uforståelig, sier han.

Da han ble skrevet ut av St. Olavs hospital i midten av april, var han veldig svekket. Likevel fikk han ikke noe tilbud om rehabilitering før han selv tilfeldigvis etter noen måneder hørte om LHL-sykehuset.

– Det å komme hit har betydd enormt. Det er nesten en vekkelse, for jeg har lært mange grep som kan hjelpe meg tilbake til hverdagen, sier han.

De færreste får hjelp.

Til nå har over 60 personer blitt henvist til LHL-sykehuset av fastlegen sin grunnet senvirkninger av covid-19.

– Alle sliter med dårlig lungekapasitet og muskelstyrke, og det er forventet.

Det sier fysioterapeut Silje Ask Solbakken.

– Mer overraskende er det at nesten samtlige har problemer med konsentrasjon og hukommelse, legger hun til.

Siden april har hun trent opp covid-19-pasienter. Alle får et tilpasset treningsprogram som de skal følge de ukene de er her. Også yoga og pusteteknikk er en del av opptreningen.

– Først under kontrollerte forhold tør de presse seg slik at de blir sterkere og kan komme tilbake til en normal hverdag, sier Solbakken.

Men det er de færreste som får hjelp til opptrening.

Det viser en fersk studie med over 265 pasienter som var innlagt ved Ahus, Oslo universitetssykehus, Haukeland Universitetssykehus, St. Olavs hospital og Østfold Kalnes.

Bare 15 prosent av dem fikk noen type av rehabilitering etter sykehusoppholdet.

Overlege Charlotte Ingul tror at de som får hjelp til opptrening kommer raskere i arbeid igjen. Og hun mener det er et skrikende behov for en nasjonal plan for rehabilitering.

– Mange av dem som har ettervirkninger etter covid-19 er redde når de anstrenger seg og puster litt raskere, fordi denne sykdommen begynte med pustebesvær. Når de kjenner på pustevansker igjen, er det en risiko for at trekker de seg fra aktivitet og blir sittende i sin redsel, sier overlege Charlotte Ingul.

Kan falle ut av arbeidslivet.

Helse Sør-Øst er eneste helseregion med en klar plan for rehabilitering av dem som har vært innlagt på sykehus med covid-19.

Men i høst satt helsedirektoratet ned et utvalg, som skal utarbeide faglig råd til hvordan de som sliter med senvirkninger skal følges opp. De skal også se på dem som aldri var på sykehus. Utvalget har frist frem til nyttår.

– Det er vanlig at det tar tid å komme seg etter en virussykdom, sier lederen ved Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering, Sykehuset i Vestfold, Gro Aasland. Hun leder utvalget.

– Vi vet bare ikke om covid-19 er som andre virussykdommer. Det er en ny sykdom, men det kommer stadig ny forskning, legger hun til.

Aasland mener det er spesielt viktig å starte tidlig kartlegging og rehabilitering allerede mens pasientene er på sykehus. De som sliter med langtidsvirkninger etter å ha vært syke hjemme, må også følges opp, mener hun.

– Her må fastlegen og kommunen ha en viktig rolle. Vi ser at det blir rapportert mer og mer plager fra den gruppen. Mange sier at de har konsentrasjonsvansker, dårlig lungefunksjon og er slitne, sier hun.

Av dem som får covid-19, er det ifølge Helsedirektoratet 40 prosent som får en mild sykdom, 40 prosent får en moderat sykdom og ca. 20 prosent blir alvorlig eller kritisk syke.

– Jeg mener at det er en stor fare for at flere kan falle ut av arbeidslivet. At vi trenger en plan som forplikter både kommunene, spesialhelsetjenesten og fastlegene mer enn i dag, er jeg sikker på, sier hun.

Hanne så bare familien i helgene mens hun var i rehabilitering.

Hun håper snart å være den aktive mammaen til Casper (5), Johannes (11) og Mathea (8) igjen.

“

Den fjerde uka skjedde det noe. Det var som å skru på en bryter.

Hanne Tyskeberg sliter fortsatt med konsentrasjonen, og kondisjonen og styrken er heller ikke som før. Men hun merker store fremskritt.

– Og jeg klarer å kontrollere pusten ganske bra, forteller hun.

Lars Arve har prøvd seg på jobb igjen en dag i uken, og Morten har økt både arbeidsmengde og begynt å løpe litt igjen. Men smertene i brystet slipper ikke taket. Morten er likevel ikke lenger redd for å presse seg.

– På et tidspunkt måtte jeg tenke at jeg er frisk, for ellers ville jeg bare gå og kjenne på ting. Det hjelper meg ikke til å bli bedre, sier han.