Eksperter frykter ikke svenske tilstander i Norge

Forskningssjef Anne Britt Djuve i Fafo og rådgiver Sylo Taraku i Agenda peker på at Norge skiller seg fra Sverige på flere områder når det gjelder innvandring – og integreringspolitikk:

• Vi har mer styrt bosetting
• Færre bosegregerte områder
• Flere med lang tilknytning til landet
• Høyere sysselsetting
• Ulik sammensetning av personene med flyktning- eller asylsøkerbakgrunn – svært mange unge menn har innvandret til Sverige, en gruppe som betegnes som vanskelig å integrere
• Omfanget er ulikt: Sverige har tatt imot langt flere flyktninger og asylsøkere enn Norge
• Mer åpen debatt i Norge om utfordringene knyttet til innvandring

Over 50 bydeler i Sverige er blinket ut som spesielt utsatte områder, hvor kriminelle nettverk har mye makt.

Det er områder som har utviklet seg til parallellsamfunn, med stor grad av indre justis og kontroll, og hvor politiet og andre samfunnsaktører angripes og jages bort.

– Det er lovløshet i deler av Stockholm-regionen nå. Situasjonen er alvorlig. Det er noen områder der vi ser ut til å miste kontrollen, sier politiinspektør Lars Alvarsjø i Stockholms politiregion til NRK.

– Har valgt selv hvor de vil bo i Sverige

Det er ikke noe som tyder på lignende utvikling i Norge, mener Anne Britt Djuve, forskningssjef ved Fafo.

– Sånn som situasjonen er nå, virker det som vi er langt unna å risikere den samme utviklingen med parallellsamfunn i Norge. Vi har blant annet ikke den graden av bosegregering som de har i enkelte deler av Sverige, sier hun.

Djuve påpeker at det er svært få steder i Norge med særlig sterk bosegregering, steder hvor spesifikke innvandrergrupper bor konsentrert.

Noe av årsaken til det er en vesentlig forskjell på norsk og svensk integreringspolitikk.

– Norge har hatt en annen styring av bosettingen. Mange av flyktningene og innvandrerne i Sverige har egenbosatt seg, de har altså selv valgt hvor de skal bo, det er ikke styrt fra myndighetenes side. Da har mange flyttet inn i leilighetene til familie og venner. Det har medført en tydelig bosegregering, høy botetthet – at mange bor trangt – og man får utfordringer lokalt med å få til gode integreringsordninger, sier Djuve.

Lite styring gjør det vanskelig å legge til rette for planlagte integreringstiltak, påpeker hun. For eksempel kan skolebarn risikere å ikke få den nødvendige oppfølgingen fordi det er vanskelig å ha oversikt over hvor mange nyankomne det er.

– En rektor i for eksempel Malmö kan oppleve mandag morgen at det kommer 30 nye elever som vedkommende ikke har hørt om. Det er vanskelig å planlegge gode tiltak for barna når det har vært så lite styring som det har vært i Sverige, sier Djuve.

Lokale gjenger regjerer

NRK har fulgt svensk politi på patrulje i forstedene Rinkeby, Tensta og Husby i Stockholm og sett hvordan lokale gjenger regjerer.

Ifølge Stockholm-politiet kan de ikke rykke ut til områdene uten å ha på seg skuddsikre vester, og én patrulje drar av sikkerhetsmessige årsaker aldri ut alene.

Da NRK besøkte områdene, fulgte også norske politistudenter svenske kolleger.

– Det er ikke noe kjekt å se at det er så lite respekt for politiet, man kjenner på at man blir litt engstelig. Jeg håper jo det ikke blir slik i Norge, sier én av politistudentene, Elina Oma.

Andelen innbyggere med utenlandsk bakgrunn er svært høy i både Rinkeby, Tensta og Husby. Det er blitt isolerte samfunn på siden av det svenske storsamfunnet.

– Høy tilknytning til Norge

– Vi er langt, langt fra slike tilstander i Norge, sier Sylo Taraku, tidligere generalsekretær i organisasjonen Likestilling, integrering og mangfold (LIM), som nå er rådgiver i tankesmien Agenda og ga ut boken «Innvandringsrealisme» denne uken.

– Det hersker ro og stabilitet i de innvandringstette områdene vi har: Politiet har tillit, de beveger seg uten våpen og har god dialog med befolkningen der, og folk er ikke redde for å anmelde forhold. Det er en helt annen verden i Norge enn i disse belastede områdene i Sverige, sier han til NRK.

Taraku påpeker at mange av innvandrerne i Norge eier sine egne boliger, og det er ikke så høy trangboddhet her. Det er også forskjeller i sammensetningen av innvandrer – og asylsøkergruppene i Norge og Sverige.

– I de innvandringstette områdene i Norge er det mange med lang tilknytning til Norge, mange av dem er etterkommere av arbeidsinnvandrere. I Sverige er det veldig mange med lav tilknytning til Sverige, og de har derfor ikke den samme tilliten og tilhørighetsfølelsen til storsamfunnet, sier han.

Nettopp et godt arbeidsmarked peker forskningssjef Anne Britt Djuve er den viktigste faktoren for integrering. I Statistisk sentralbyrås magasin Samfunsspeilet i 2013 kommer det frem at:

• Andelen innvandrere som tar høyere utdanning, er høyere i både Norge og Danmark enn i Sverige.
• Norge hadde lavest andel i Skandinavia som verken var i arbeid eller i utdanning uansett innvandrerbakgrunn.
• Andelen registrerte sysselsatte i alderen 25–64 år med ikke-vestlig bakgrunn, var 56,9 prosent i Norge, mens den var 51,1 prosent i Sverige.

– Stor forskjell på omfanget

Sylo Taraku mener det han kaller kjønnsubalanse er en annen viktig faktor til den dårligere integreringen i Sverige.

– Sverige har en kjønnsubalanse som nærmer seg Kina. Mange unge menn har innvandret til Sverige fra Midtøsten de senere årene. Det i seg selv er noe som vanskeliggjør integreringen. Det er mye lettere å integrere familier enn unge menn, sier han.

– Vi må ikke glemme omfanget heller. Det er stor forskjell på å ta imot rundt 100.000 flyktninger eller asylsøkere og rundt 10.000 årlig. I fjor kom det 160.000 til Sverige bare via asylkanalen, så selv med en bedre spredning i bosettingen, vil Sverige ha problemer med integreringen, mener Taraku.

Heller ikke han tror vi kommer til å se svenske tilstander i Norge.

– Hva som kan skje på lang sikt, vet ingen, men i den nærmeste fremtid ser jeg ikke for meg en utvikling i retning av svenske tilstander, sier Taraku.

Mener Sveriges debattklima ligger 20 år bak Norges

Anne Britt Djuve mener at det også har vært mer «stuerent» å diskutere innvandring i Norge enn Sverige, noe hun tror har hatt en positiv effekt på integreringsmulighetene her.

– Jeg har en opplevelse av at Sverige ligger i hvert fall 20 år bak oss. På 90-tallet, da jeg begynte å jobbe med dette feltet, var det litt trangere i den norske debatten også, med tanke på hva det var lov til å forske på eller lufte som problematisk. Men i løpet av de 20 årene vil jeg si at den debatten har gått langt i motsatt retning, sier Djuve.

– I Sverige er de veldig tilbakeholdne med å snakke om dette, for de tror det kan bidra til stigmatisering og nøre oppunder rasisme og ytre høyre-krefter. Jeg tror det er veldig uheldig at man ikke diskuterer utfordringene, for da blir det veldig vanskelig å gjøre noe med dem.