Hopp til innhold

- Jeg er mindre klima-optimistisk

Statsminister Jens Stoltenberg blir kalt et «klimaparadoks» i en ny bok. Han innrømmer at han ikke ser så lyst på klimautfordringene som før.

Video Stoltenberg i studio

Video: Det begynner å mørkne for den vanligvis så klimaoptimistiske Jens Stoltenberg. Her sammen med journalist Kjetil Bragli Alstaheim.

– Vi må jobbe for en bindende klimaavtale, men jeg er mindre optimistisk enn jeg har pleid å være, sier Jens Stoltenberg til Politisk Kvarter på P2.

Klimaparadokset Stoltenberg

Journalist Kjetil Bragli Alstaheim har intervjuet statsministeren og gir i dag ut intervjuboken «Klimaparadokset», der Stoltenberg er hovedperson.

– Paradokset er at alle verdens ledere kommer til København og sier der er viktig å gjøre noe for å få ned de menneskeskapte utslippene, og allikevel ikke får det til. Et annet er hvordan Norge tjener seg rikt på å selge olje og gass, og for så å gå foran som en klimaforkjemper, men det største paradokset er fattigdombekjempelsen. Verden skal både få ned utslippene og bekjempe fattigdom i en verden det befolkningen øker og energibehovet blir større, sier Alstaheim, og får støtte av Stoltenberg.

– Den største utfordringen er bekjempingen av fattigdom og å få ned utslippene. Vi kan ikke velge, vi må forene de to.

Stoltenberg blir av mange sett på som et klimaparadoks i seg selv: Han blir av flere sett på som miljøversting, men var samtidig med på å innføre verdens første CO2-avgift. Både en oljefyr og en klimakar.

– Utfordringen ligger i at vi trenger økonomisk vekst. Noe av det fineste som har skjedd de siste årene er at millioner har vokst ut av fattigdommen, men baksiden er at klimagassene øker. Vi kan ikke si til verden at dere må slutte å få folk ut av fattigdom for vi er opptatt av å få ned klimautslippene, sier Stoltenberg.

Kritisk til Mongstad

Stoltenberg har fått kritikk for å ønske å ta store deler av kuttene andre steder i verden enn på hjemmebane.

– Jeg er opptatt av å gjøre det som monner. Vi må gjøre mye her hjemme, men vi må også gjøre mye ute i verden, for det er der vi kan få de raskeste og billigste kuttene. De som virkelig monner i den store sammenhengen, sier Stoltenberg.

I boka kommer det frem at du bagatelliserer den internasjonale betydningen av månelandingen på Mongstad, hvorfor det?

– På Mongstad må vi skille mellom to ting. Der utvikler vi en teknologi som verden kan nyte godt av. Vi lager verdens mest avanserte laboratorium, og vi ønsker å rense. Men det å rense 1 million tonn, det kan vi gjøre enkelt og billig andre steder. Det viktigste på Mongstad er å få utviklet teknologien som verden kan få nyte godt av senere, sier Stoltenberg

Vil gå lenger

Under fjorårets klimatoppmøte i København var målet å få i havn en avtale som forplikter verdens mektigste land og verdens største forurensere til å gjøre tiltak som begrenser den globale oppvarmingen til to grader.

For å lykkes mener ekspertene at verdens CO2-utslipp må reduseres til det halve av det vi har i dag. Men København-møtet havarerte, og opptak fra møtet avslørte en storpolitisk krangel mellom østen og vesten. Stoltenberg vil gå enda lenger.

– Frem til nå har utslipp vært gratis. Vi har i 200 år sluppet ut CO2 i atmosfæren uten at det har kostet oss noe. Problemet er at alle er for å kutte i utslippene, men ingen vil ta regningen, sier Stoltenberg, som mener alle har lik rett til å bruke atmosfæren som lagringsplass.

– Jeg mener det er det eneste rettferdige. Det å si at alle skal kutte prosentvis like mye betyr bare at de som slipper ut mye i dag, kan fortsette å slippe ut mye i fremtiden. Ved å si at det er det samme utslippet per hodet vil vi behandle alle likt, men det betyr en stor omfordeling fra rike til fattige land. Det er der den store utfordringen ligger.

Lyspunkt

AKTUELT NÅ