Den sterke fordømmelsen fra NATO – og Norge - av Russlands militære innmarsj i Georgia, har ført til at Russland bryter den militære kontakten med NATO-landene.
I Norges tilfelle avlyses både flåtebesøk, gjensidige møter, delegasjonsreiser og planer om fellesøvelser.
Men alt dette er kortsiktige tiltak, nærmest en smekk over fingrene for at Norge deltar i den massive kritikken av Russlands maktbruk.
Signalene må tas alvorlig
Det hersker ingen tvil om at det i øyeblikket blåser en råsur vind mellom øst og vest.
Men selv om amerikanske politikere på høyresiden forsøker å gjenopplive stemningen fra den kalde krigen, befinner vi oss fjernt fra den militære og kjernefysiske konfrontasjon som preget Europa gjennom 40 år.
Likevel må signalene tas alvorlig, ikke minst i Norge.
Russland har siden tusenårsskiftet i stigende grad demonstrert sine nasjonale muskler ikke bare gjennom energi og økonomi, men også militært.
Mye av den militære aktiviteten minner til forveksling militæroppvisningene under den kalde krigen, med jagerbombere i fri flukt i internasjonalt luftrom langs Norskekysten, og marinefartøyer på tokt i Barentshavet og Norskehavet.
Ikke noe av dette er brudd på internasjonale avtaler, men russernes ereksjon av militær potens langs norsk territorium er en påminnelse om at Norge er et naboland med uløste problemer i forhold til Russland.
Bryter norske bestemmelser
Aller viktigst er det uløste grenseproblemet i Barentshavet.
Det omstridte området (mellom det norske krav om en midtlinje og det russiske krav om en sektorlinje) utgjør 155 000 kvadratkilometer, et område som tilsvarer halvparten av arealet i Fastlands-Norge.
Mulig olje- eller gassfunn, pluss fiskerettigheter i ett av verdens rikeste marinbiologiske produksjonsområder, kompliserer forhandlingene utover rent nasjonale ambisjoner om et størst mulig geografisk herredømme.
Forhandlingene om delelinjen, hvis vi kan kalle stillstanden forhandlinger, har vart i nesten 40 år uten at det i dag foreligger noen skisse til omforent løsning.
Russerne anklager også Norge for å bryte Svalbard-traktaten fordi russiske helikoptre ikke tillates fri flyvning på Svalbard utenom strekningen Kapp Heer (ved Barentsburg) og Longyearbyen.
Russerne har en rekke ganger de siste månedene brutt norske bestemmelser.
Behov for tilstedeværelse
Uløste grenseproblemer har til alle tider vært gjenstand for internasjonale konflikter. Men den norsk-russiske grensetvisten i Barentshavet har vært behandlet langsomt, udramatisk og resultatløst.
Russernes maktbruk i Georgia, med bruk av militære maktmidler for å skaffe seg politisk herredømme, gir hele den vestlige verden en påminnelse om at militær ubalanse i et område lett kan friste den overlegne til å skaffe seg fordeler.
Norge har all mulig interesse av et lavest mulig konfliktnivå i nordområdene. Ingen av partene har noen annen interesse enn å utvide og utdype det sivile samarbeidet, selv om det foreligger et brudd i det militære samarbeidet.
Det er heller ingen ting som tyder på at vi står overfor noen dramatisk situasjon. Men russernes nye flåteaktivitet, som går helt opp til farvannene rundt Svalbard, minner oss om at også militær tilstedeværelse er en norsk nødvendighet.
Gjennom lang tid har den norske marine vært mer til stede i Middelhavet enn i Barentshavet. Det har til og med fra høyt militært hold vært hevdet at de nye norske fregattene kun skulle brukes under øvelser i nordområdene.
Men behovet for sjømilitær tilstedeværelse, i tillegg til Kystvakten, har økt dramatisk de siste årene.
Militært vakum
Norges troverdighet og jurisdiksjon i nordområdene avhenger ikke bare av folkerett og prinsipper, men også at jurisdiksjonen håndheves aktivt gjennom tilstedeværelse.
Et militært vakuum fra norsk side kan lett oppfattes som et signal om ettergivenhet og i verste fall en invitasjon til å ta seg til rette.
Gjennom hele den kalde krigen var forholdet Norge-Sovjetunionen isolert sett preget av lavspenning og fordragelighet. Norge anla begrensninger på sin militære aktivitet opp mot den russiske grensen, men sørget alltid for tilstedeværelse.
Norges fravær kan ikke fortsette i en situasjon der et nasjonalistisk Russland har demonstrert sin vilje til militær maktbruk for å oppnå politisk overherredømme. Den geopolitiske situasjonen kan ikke forandres ved ønsketenkning.
