NRK Meny
Normal

Hjelpearbeider: – Måtte sette livet mitt på spill for Flyktninghjelpen

Flyktninghjelpen ville at deres egne ansatte, blant dem hjelpearbeider Steve Dennis, skulle speide etter angripere og detonere mulige veibomber i Dadaab da organisasjonen avbestilte den væpnede eskorten – uten at de ansatte selv ble informert om det.

Steve Dennis

– SJOKKERT: – Jeg har aldri opplevd at mitt arbeid i felt har krevd at jeg skulle sette livet mitt på spill på den måten, sier hjelpearbeider Steve Dennis om at Flyktninghjelpen hadde planlagt at han skulle beskytte generalsekretæren i bilen bak mot angrep.

Foto: Anders Hammer / NRK

– Det var helt uforsvarlig. Å sende utrente hjelpearbeidere ut i slike farlige situasjoner, uten at de vet hva de blir sendt til, er bare uforsvarlig, sier Steve Dennis, tidligere ansatt i Flyktninghjelpen, til NRK.

Det var sommeren 2012. Sikkerhetssituasjonen i Dadaab, verdens største flyktningleir, var sterkt forverret. Faren for både kidnappinger og veibomber hadde økt.

Likevel avlyste Flyktninghjelpen de væpnede politivaktene som var bestilt for å ledsage delegasjonen med daværende generalsekretær i Flyktninghjelpen Elisabeth Rasmusson, som skulle besøke den farligste delen av leiren. Det skjedde til tross for at det i henhold til organisasjonens egen sikkerhetsplan for Dadaab, var obligatorisk med væpnet eskorte.

Flyktninghjelpens vurdering da de avlyste politieskorten, var at politiet selv kunne være mål for angrep og slik sett øke trusselen mot hjelpeorganisasjonens delegasjon.

«Blir første bil truffet av veibombe, kan de andre komme seg unna»

En bil fra Flyktninghjelpen står fast i piggtråd

SATT FAST: Flyktninghjelpens Bilen Steve Dennis satt i, satte seg fast i piggtråd da de prøvde å flykte fra de væpnede angriperne.

Foto: STR / Ap

Delegasjonen kjørte i tre hvite, ikke-pansrede Land Cruisere med Flyktninghjelpens navn på: I kolonnens første bil satt blant andre hjelpearbeider Steve Dennis, generalsekretæren satt i den andre bilen, mens kommunikasjonsrådgiver Astrid Sehl var blant personene i den tredje.

En væpnet gruppe gikk til angrep og skjøt mot dem. En av sjåførene ble drept, flere ble såret, og fire av Flyktninghjelpens ansatte ble kidnappet – deriblant kanadiske Steve Dennis, som var blitt skutt og såret, og norske Astrid Sehl.

I 2015 ble Flyktninghjelpen dømt til å betale Dennis 4,4 millioner kroner i erstatning og oppreisning etter angrepet, etter at Oslo tingrett konkluderte med at Flyktninghjelpen hadde opptrådt grovt uaktsomt.

I dommen kommer det blant annet frem hvordan Flyktninghjelpen, etter å ha avbestilt væpnet eskorte, hadde planlagt at bilen Dennis satt i, skulle være en slags «lynavleder» for mulige veibomber og angrep, uten at han eller andre i bilen var blitt informert om det:

Sadozai (Flyktninghjelpens landdirektør, journ.anm.) forklarte i retten at tanken var at den første bilen skulle sendes foran og varsle de andre dersom de hadde sett bevegelser utenfor det ordinære. Intensjonen var i tillegg å sikre den viktigste delegasjonen med generalsekretæren, som var plassert i den andre bilen. Sadozai forklarte at dersom den første bilen ble truffet av et IED-angrep (veibombe, journ.anm.), kunne de andre to bilene i konvoien unnslippe angrepet og komme seg unna. Beslutningen innebar at de ansatte i den første bilen i konvoien ble sendt ut foran de andre for å avverge risikoen for veibomber for resten av følget. Ingen av de ansatte i den første bilen ble varslet verken om sin funksjon som varslere med hensyn til unormale bevegelser, eller den risiko de tok ved å være plassert i den første bilen.

Oslo tingretts dom mot Flyktninghjelpen av november 2015, etter angrepet i Dadaab

Sjokkert

Nå forteller Dennis at han har reagert sterkt på opplysningene.

– Jeg var ikke informert om rollen min bil var tiltenkt, og ble sjokkert da jeg leste om det i en rapport flere år etter angrepet. Jeg er ikke trent til slike oppgaver. Jeg har aldri før opplevd at mitt arbeid i felt har krevd at jeg skulle sette livet mitt på spill på den måten, sier han.

NRK har vært i kontakt med Forsvaret, som bekrefter at det kan være svært vanskelig for lekfolk å oppdage mulige veibomber før det er for sent.

– På generelt grunnlag kan jeg si at det å «spotte» en veibombe fra et kjøretøy i fart, er svært krevende selv for godt trent personell, sier oberstløytnant og talsmann for Hæren, Ole Johan Skogmo.

Steven Dennis og Astrid Sehl

SATT FRI: Kanadiske Steve Dennis og norske Astrid Sehl ble satt fri etter å ha vært kidnappet i flere dager.

Foto: TONY KARUMBA / Afp

Intern rapport slo fast «ekstrem pliktforsømmelse» – men ofrene fikk ikke se den

Flyktninghjelpen har selv uttrykt at sikkerheten til deres ansatte og dem de hjelper, har høyest prioritet. Slik opplevde ikke Dennis det.

– Klart man kan si det, men hvordan vises ansvarligheten? Etter rettssaken i Oslo tingrett, som har vært den eneste eksterne gjennomgangen av saken, konkluderte retten med at Flyktninghjelpen hadde opptrådt grovt uaktsomt. Du kan ikke si at sikkerheten står i høysetet, og så holde informasjon og bevis skjult for dine ansatte, sier han.

Sikkerhetsrådgiver for Flyktninghjelpen Chris Allen skrev kort tid etter det dødelige angrepet i Dadaab en rapport etter en intern gjennomgang av saken, men rapporten ble ikke gjort kjent for kidnappingsofrene før den måtte legges frem som bevis under rettssaken mellom Dennis og Flyktninghjelpen i 2015.

I rapporten slår Allen fast at beslutningen om å avlyse de væpnede vaktene og basere seg på at de ansatte i den første bilen skulle oppdage mulige angripere og veibomber, medførte en uakseptabel risiko.

Sikkerhetsrådgiveren påpeker også at det hadde vært utplassert veibomber på veiene til og fra flyktningleiren, og at Flyktninghjelpen åpenbart var klar over denne trusselen.

Den første bilen skulle «spotte» veibomber, som er ekstremt vanskelig, eller være i en posisjon hvor det er de som detonerer bomben i stedet for generalsekretærens bil. De ansatte var ikke på noe tidspunkt informert om sin rolle, og ingen av Flyktninghjelpens biler er utstyrt til å tåle selv den minste veibombe. Å utsette de ansatte for denne risikoen, demonstrerer en ekstrem pliktforsømmelse fra Flyktninghjelpens side.

Intern rapport sikkerhetsrådgiver Chris Allen skrev for Flyktninghjelpen etter angrepet i Dadaab

Allen konkluderte også med at trusselen mot Flyktninghjelpen ikke var større når de var eskortert av politivakter, slik Flyktninghjelpen hadde begrunnet avlysningen av de væpnede vaktene med.

Oversiktsbilde av flyktningleiren Dadaab

VERDENS STØRSTE: Sommeren 2011 ble antall mennesker doblet på kort tid i flyktningleiren i Dadaab, som ble verdens største flyktningleir.

Foto: TONY KARUMBA / Afp

Flyktninghjelpen beklager

Assisterende generalsekretær i Flyktninghjelpen, Geir Olav Lisle, beklager nå at hjelpearbeiderne som ble kidnappet under angrepet i Dadaab, ikke fikk se rapporten før etter flere år.

Hvorfor gjorde dere ikke kidnappingsofrene kjent med innholdet i rapporten tidligere?

– Vi beklager at de involverte ikke fikk se rapporten tidligere. Det er selvfølgelig ikke akseptabelt, sier Lisle.

– Denne interne rapporten ble utarbeidet umiddelbart etter hendelsen med formål om å se kritisk på den og avdekke svakheter. Etter en slik alvorlig hendelse har det vært viktig for oss å ha fokus på det vi er svake på, og hele tiden jobbe for å bli bedre.

– Ikke akseptabelt

– Steve Dennis sier han opplevde at han skulle «sette livet på spill» for Flyktninghjelpen da han i ettertid ble kjent med rollen som bilen han satt i, var tiltenkt. Hva er din komentar til det?

– Vi kan ikke gå tilbake i tid og hindre det som skjedde, men organisasjonen har lært av saken, og vi fortsetter å lære. At Steve Dennis opplever at han tok en risiko han ikke samtykket til, er selvfølgelig ikke akseptabelt, sier Lisle.

Ifølge Lisle var formålet med å kjøre i kolonne slik delegasjonen gjorde, å redusere risikoen for hele teamet.

– Målet er å advare i tide og snu før en trussel eskalerer. Å identifisere veibomber er ikke en hovedrolle for første bil i en kolonne, og vi søker å unngå veier hvor veibomber er en vanlig trussel, sier han.

– I sikkerhetsrådgiver Allens rapport står det at det hadde vært veibomber langs veiene til og fra flyktningleiren, og at den første bilen skulle være den som detonerte en mulig veibombe. Hvordan kan du da si at å identifisere veibomber ikke var en viktig rolle for den første bilen?

– Å kjøre i konvoi med flere biler etter hverandre er vanlig praksis for å redusere risiko blant hjelpeorganisasjoner, internasjonale organisasjoner, militæret og politiet over hele verden. Beslutningen om å kjøre i en konvoi blir tatt etter en grundig risikovurdering og er spesifikk til trusselbildet, svarer Lisle.

Han erkjenner imidlertid at det er uakseptabelt at informasjonen var for dårlig.

– Vi aksepterer dommen og har notert oss at Steve Dennis uttalte at han ikke hadde vært oppmerksom på risikoen i forbindelse med å kjøre i konvoi og dermed ikke gitt samtykke til å akseptere en slik risiko. Dette er selvsagt ikke akseptabelt og er en viktig lærdom fra denne alvorlige saken, sier Lisle.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste meldinger