Hjelpearbeider: – Måtte sette livet mitt på spill for Flyktninghjelpen

– Det var helt uforsvarlig. Å sende utrente hjelpearbeidere ut i slike farlige situasjoner, uten at de vet hva de blir sendt til, er bare uforsvarlig, sier Steve Dennis, tidligere ansatt i Flyktninghjelpen, til NRK.

Det var sommeren 2012. Sikkerhetssituasjonen i Dadaab, verdens største flyktningleir, var sterkt forverret. Faren for både kidnappinger og veibomber hadde økt.

Likevel avlyste Flyktninghjelpen de væpnede politivaktene som var bestilt for å ledsage delegasjonen med daværende generalsekretær i Flyktninghjelpen Elisabeth Rasmusson, som skulle besøke den farligste delen av leiren. Det skjedde til tross for at det i henhold til organisasjonens egen sikkerhetsplan for Dadaab, var obligatorisk med væpnet eskorte.

Flyktninghjelpens vurdering da de avlyste politieskorten, var at politiet selv kunne være mål for angrep og slik sett øke trusselen mot hjelpeorganisasjonens delegasjon.

«Blir første bil truffet av veibombe, kan de andre komme seg unna»

Delegasjonen kjørte i tre hvite, ikke-pansrede Land Cruisere med Flyktninghjelpens navn på: I kolonnens første bil satt blant andre hjelpearbeider Steve Dennis, generalsekretæren satt i den andre bilen, mens kommunikasjonsrådgiver Astrid Sehl var blant personene i den tredje.

En væpnet gruppe gikk til angrep og skjøt mot dem. En av sjåførene ble drept, flere ble såret, og fire av Flyktninghjelpens ansatte ble kidnappet – deriblant kanadiske Steve Dennis, som var blitt skutt og såret, og norske Astrid Sehl.

• Sehl fortalte tirsdag NRK Brennpunkt hvordan Flyktninghjelpens sikkerhet sviktet: – Vi gikk rett inn i løvens hule

I 2015 ble Flyktninghjelpen dømt til å betale Dennis 4,4 millioner kroner i erstatning og oppreisning etter angrepet, etter at Oslo tingrett konkluderte med at Flyktninghjelpen hadde opptrådt grovt uaktsomt.

I dommen kommer det blant annet frem hvordan Flyktninghjelpen, etter å ha avbestilt væpnet eskorte, hadde planlagt at bilen Dennis satt i, skulle være en slags «lynavleder» for mulige veibomber og angrep, uten at han eller andre i bilen var blitt informert om det:

Sjokkert

Nå forteller Dennis at han har reagert sterkt på opplysningene.

– Jeg var ikke informert om rollen min bil var tiltenkt, og ble sjokkert da jeg leste om det i en rapport flere år etter angrepet. Jeg er ikke trent til slike oppgaver. Jeg har aldri før opplevd at mitt arbeid i felt har krevd at jeg skulle sette livet mitt på spill på den måten, sier han.

NRK har vært i kontakt med Forsvaret, som bekrefter at det kan være svært vanskelig for lekfolk å oppdage mulige veibomber før det er for sent.

– På generelt grunnlag kan jeg si at det å «spotte» en veibombe fra et kjøretøy i fart, er svært krevende selv for godt trent personell, sier oberstløytnant og talsmann for Hæren, Ole Johan Skogmo.

Intern rapport slo fast «ekstrem pliktforsømmelse» – men ofrene fikk ikke se den

Flyktninghjelpen har selv uttrykt at sikkerheten til deres ansatte og dem de hjelper, har høyest prioritet. Slik opplevde ikke Dennis det.

– Klart man kan si det, men hvordan vises ansvarligheten? Etter rettssaken i Oslo tingrett, som har vært den eneste eksterne gjennomgangen av saken, konkluderte retten med at Flyktninghjelpen hadde opptrådt grovt uaktsomt. Du kan ikke si at sikkerheten står i høysetet, og så holde informasjon og bevis skjult for dine ansatte, sier han.

Sikkerhetsrådgiver for Flyktninghjelpen Chris Allen skrev kort tid etter det dødelige angrepet i Dadaab en rapport etter en intern gjennomgang av saken, men rapporten ble ikke gjort kjent for kidnappingsofrene før den måtte legges frem som bevis under rettssaken mellom Dennis og Flyktninghjelpen i 2015.

I rapporten slår Allen fast at beslutningen om å avlyse de væpnede vaktene og basere seg på at de ansatte i den første bilen skulle oppdage mulige angripere og veibomber, medførte en uakseptabel risiko.

Sikkerhetsrådgiveren påpeker også at det hadde vært utplassert veibomber på veiene til og fra flyktningleiren, og at Flyktninghjelpen åpenbart var klar over denne trusselen.

Allen konkluderte også med at trusselen mot Flyktninghjelpen ikke var større når de var eskortert av politivakter, slik Flyktninghjelpen hadde begrunnet avlysningen av de væpnede vaktene med.

Flyktninghjelpen beklager

Assisterende generalsekretær i Flyktninghjelpen, Geir Olav Lisle, beklager nå at hjelpearbeiderne som ble kidnappet under angrepet i Dadaab, ikke fikk se rapporten før etter flere år.

– Hvorfor gjorde dere ikke kidnappingsofrene kjent med innholdet i rapporten tidligere?

– Vi beklager at de involverte ikke fikk se rapporten tidligere. Det er selvfølgelig ikke akseptabelt, sier Lisle.

– Denne interne rapporten ble utarbeidet umiddelbart etter hendelsen med formål om å se kritisk på den og avdekke svakheter. Etter en slik alvorlig hendelse har det vært viktig for oss å ha fokus på det vi er svake på, og hele tiden jobbe for å bli bedre.

– Ikke akseptabelt

– Steve Dennis sier han opplevde at han skulle «sette livet på spill» for Flyktninghjelpen da han i ettertid ble kjent med rollen som bilen han satt i, var tiltenkt. Hva er din komentar til det?

– Vi kan ikke gå tilbake i tid og hindre det som skjedde, men organisasjonen har lært av saken, og vi fortsetter å lære. At Steve Dennis opplever at han tok en risiko han ikke samtykket til, er selvfølgelig ikke akseptabelt, sier Lisle.

Ifølge Lisle var formålet med å kjøre i kolonne slik delegasjonen gjorde, å redusere risikoen for hele teamet.

– Målet er å advare i tide og snu før en trussel eskalerer. Å identifisere veibomber er ikke en hovedrolle for første bil i en kolonne, og vi søker å unngå veier hvor veibomber er en vanlig trussel, sier han.

– I sikkerhetsrådgiver Allens rapport står det at det hadde vært veibomber langs veiene til og fra flyktningleiren, og at den første bilen skulle være den som detonerte en mulig veibombe. Hvordan kan du da si at å identifisere veibomber ikke var en viktig rolle for den første bilen?

– Å kjøre i konvoi med flere biler etter hverandre er vanlig praksis for å redusere risiko blant hjelpeorganisasjoner, internasjonale organisasjoner, militæret og politiet over hele verden. Beslutningen om å kjøre i en konvoi blir tatt etter en grundig risikovurdering og er spesifikk til trusselbildet, svarer Lisle.

Han erkjenner imidlertid at det er uakseptabelt at informasjonen var for dårlig.

– Vi aksepterer dommen og har notert oss at Steve Dennis uttalte at han ikke hadde vært oppmerksom på risikoen i forbindelse med å kjøre i konvoi og dermed ikke gitt samtykke til å akseptere en slik risiko. Dette er selvsagt ikke akseptabelt og er en viktig lærdom fra denne alvorlige saken, sier Lisle.