Angrepet i Dadaab

– Hvis jeg hadde visst i forkant alt jeg fikk vite etterpå, så ville jeg jo aldri vært med på besøket. Jeg ville gjort alt i min makt for å få det avlyst, sier Astrid Sehl.

I juni 2012 arbeidet hun som kommunikasjonsrådgiver ved Flyktninghjelpens kontor i Nairobi i Kenya. Hun fulgte daværende generalsekretær Elisabeth Rasmusson på en rundreise i regionen.

– Våre egne sikkerhetsregler ble brutt. Vi gikk rett inn i løvens hule uten å vite det, sier Sehl.

Det var opprinnelig ikke lagt opp til at de skulle besøke Dadaab, som da var verdens største flyktningleir. Men tørke og Kenyas nylig erklærte krig mot terrororganisasjonen Al-Shabaab, hadde ført til masseflukt og en akutt krise i den overbefolkede leiren.

Ledelsen i Flyktninghjelpen la om reiseruten for å skape økt medieoppmerksomhet om de dramatiske forholdene i Dadaab, og slik generere penger til hjelpearbeidet.

Kalt inn på fridag

Dadaab ligger nordøst i Kenya ved grensen til Somalia. Generalsekretær Rasmusson og følget landet på flyplassen der morgenen fredag 29. juni 2012. De ble møtt av ansatte ved organisasjonens feltkontor.

Delegasjonen på ti personer kjørte i en kolonne med tre biler inn i det som var den farligste delen av flyktningleiren i Dadaab. Dette området kalles IFO II. Der ble generalsekretæren vist ulike prosjekter som Flyktninghjelpen hadde ansvaret for.

Et arbeidslag på mellom 40 og 50 flyktninger var kalt inn for å vise hvordan de lager murstein. Generalsekretæren fikk selv prøve å lage en murstein mens det ble tatt bilder.

– De skulle ikke ha vært der fordi fredag er en fridag, men var kalt inn spesielt fordi det skulle skje noe ekstraordinært. Vi er ute i leirene der det er veldig mange mennesker, så det vekker mye oppstyr at vi er der, sier Sehl.

Det var også en seanse der generalsekretæren, regiondirektøren og landdirektøren i Flyktninghjelpen skulle plante hvert sitt tre. Etter omvisningen spiste de lunsj.

Første VIP-besøk på ni måneder

Det var opprinnelig bestilt væpnede politivakter til delegasjonen. Det var obligatorisk ved denne type VIP-besøk. Dette var dessuten det første VIP-besøket i leiren etter at to spanske kvinner fra Leger uten grenser hadde blitt kidnappet der i oktober 2011.

Måneden før hadde en sjåfør fra organisasjonen CARE blitt kidnappet. Flyktninghjelpen hadde i forkant av besøket i juni 2012 mottatt rapporter som advarte om fare for nye kidnappinger.

Likevel avbestilte Flyktninghjelpen dagen før besøket de væpnede politivaktene. Generalsekretæren kjørte inn i leiren uten væpnede vakter, i biler som ikke var pansret.

Mannen som var ansatt som Flyktninghjelpens sikkerhetsrådgiver i Dadaab, var selv bortreist under besøket.

Sjåfør drept

Følget ankom IFO II klokken halv ti denne fredagen. De ble værende der lenger enn planlagt. Klokken kvart på tolv satte alle i delegasjonen seg i bilene og kjørte ut av området. Etter kort tid ble de angrepet av seks bevæpnede menn.

– Jeg hørte skytelyder. Og i samme øyeblikk så jeg en mann med pistol som sto utenfor bilen og rettet pistolen mot hodet mitt, forteller Astrid Sehl.

Hun satt i den bakerste bilen i kolonnen og så at sjåføren hennes ble skutt fire ganger i ryggen. Han døde bak rattet. Sjåføren i den første bilen ble blant annet skutt to ganger i ryggen, men overlevde med alvorlige skader. Sjåføren i den midterste bilen som generalsekretær Rasmusson satt i, klarte å kjøre vekk.

Kidnapperne kapret den bakerste bilen og tok med seg fire utenlandske hjelpearbeidere: norske Astrid Sehl, kanadiske Steve Dennis, filippinske Glenn Costes og kanadisk-pakistanske Qurat-Ul-Ain Sadozai. De kjørte i rasende fart i retning Somalia.

Talte i tunger og kastet opp

Den ene kidnapperen viftet med en stor kniv foran Sehl. Kanskje dette er terrorister som skal filme at de torturerer oss og så legge det ut på Youtube, tenkte hun.

Kidnapperne stoppet, plukket opp forsyninger og tok med to menn til før de fortsatte videre. Det tydet på at kidnappingen var godt forberedt, men inni bilen var stemningen alt annet enn kontrollert.

– De ropte, skrek, de kasta opp. De holdt håndgranater og skytevåpen. Han ene lederen talte i tunger, sier Sehl.

Uansett om det var jihadister i terrororganisasjonen Al-Shabaab eller kriminelle som hadde tatt dem, visste Sehl at hun kunne frykte det verste:

– Jeg kjente til andre kidnappingssituasjoner i Somalia hvor folk ble holdt i et år eller to eller tre eller fire under helt forferdelige forhold. Med tortur, og fysisk og psykisk mishandling, voldtekter, sulting, sier hun.

I dokumentaren «Angrepet i Dadaab» som vises i NRK Brennpunkt i kveld, er Sehl blant dem som for første gang forteller alt om hva som skjedde før, under og etter angrepet. Dette er den mest alvorlige hendelsen som har rammet Flyktninghjelpen, Norges største hjelpeorganisasjon.

Forberedt på mishandling og voldtekt

Etter at den kaprede bilen punkterte, ble gislene tvunget til å gå. Begynte de å sakke, ble de pisket med kjepper. Senere dukket det opp en minibuss som fraktet dem et lite stykke, før også den brøt sammen.

Mesteparten av reisen inn i Somalia foregikk derfor til fots. Torner stakk dem i føttene, de måtte drikke skittent vann som stinket drivstoff. Når de hørte lyden av helikoptre, ble de beordret til å gjemme seg under en kamuflasjeduk som kidnapperne hadde tatt med.

Ifølge Sehl var de på vei til en landsby som var kontrollert av terrororganisasjonen Al-Shabaab. Der skulle de holdes fanget fram til det ble utbetalt løsepenger. Sehl resonnerte seg frem til at mishandlingen og voldtektene antakelig ikke ville starte før de var fremme i landsbyen, fordi kidnapperne var avhengige av at gislene var i god nok form til å gå.

Begge Sehls mannlige kolleger hadde skuddskader. Det var mest kritisk for den filippinske hjelpearbeideren Glenn Costes. Indre blødninger førte til at han skalv og svettet og sleit med å gå. Han ble støttet av de andre gislene. Sehl fryktet Costes kunne bli skutt fordi kidnapperne ikke ville ha forsinkelser.

Skutt fri av milits

Etter fire dager ble Sehl og de andre skutt fri i en svært dramatisk redningsaksjon gjennomført av den omstridte somaliske militsen Ras Kamboni og kenyanske myndigheter. Redningsaksjonen ble utført på oppdrag fra Flyktninghjelpen. Ras Kamboni er en utbrytergruppe fra Al-Shabaab. Minst én av kidnapperne skal ha blitt drept i kuleregnet.

Dagens generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, sier han ikke har kjennskap til at Ras Kamboni har fått utbetalt penger fra Flyktninghjelpen. Men om så var, ville opplysningene vært taushetsbelagte, ifølge ham.

I et mobilopptak som Brennpunkt nå publiserer, kan man se en sliten Sehl smile til kameraet. Hun sitter på toppen av lasteplanet på en pickup på vei til en militærbase i Somalia sammen med militssoldatene.

– Det var helt forferdelig å gå gjennom det som vi opplevde. Men først og fremst var jeg enormt takknemlig for å komme ut i levende live etter fire dager. Jeg visste jo at jeg risikerte å bli holdt i fangenskap i Somalia i mange år. Da ville livet mitt blitt ødelagt, sier Sehl.

Så fortsetter hun:

– Men det som har vært det tyngste er måten Flyktninghjelpen håndterte saken på i etterkant. Det at de ville feie det under teppet og ikke ta skikkelig tak i det. Det at de som ble skadd og fikk både fysiske og psykiske problemer, ikke fikk den hjelpen de trengte. Jeg synes det er helt uverdig og forferdelig at norsk arbeidsgiver ikke kan rydde opp bedre, sier Sehl.

Gjest i Sommeråpent

Mens kidnappingen pågikk var daværende generalsekretær Elisabeth Rasmusson opptatt av å formidle at Flyktninghjelpen ikke hadde brutt noen sikkerhetsregler. Noen timer etter angrepet fredag 29. juni 2012 sa hun i et intervju med NRK:

– Vi var inne i det området hvor politieskorten ikke går, ikke er. Vi var inne i et område som regnes som helt trygt. Vi har ikke brutt noen sikkerhetsregler, så vi var inne i et område hvor man ikke har behov for politieskorte.

Samme dag gislene ble befridd, stilte Rasmusson opp i NRK-programmet Sommeråpent og roste organisasjonens egne rutiner og arbeid.

Astrid Sehl er svært kritisk til ledelsens håndtering av besøket i Dadaab:

– Det er ingen suksesshistorie. Den kidnappingen hadde ikke trengt å finne sted. Den var planlagt. Når kidnappinger kan planlegges, så er det noe som har gått galt. Liv gikk tapt, det kunne vært spart.

– Så her var det viktig syns iallfall jeg med tanke på at organisasjonen opererer i veldig mange land i krig og konflikt, å lære så mye som mulig for å unngå at noe sånt skjer igjen. Det vil jo alltid skje ting i felt. Hjelpearbeidere er ofte utsatt. Men det betyr ikke at det skal være cowboytilstander, og ingen standard for sikkerhet for de ansatte.

Byttet toppjobb

Elisabeth Rasmusson sluttet som generalsekretær i Flyktninghjelpen i 2013, da hun rykket videre opp i bistandshierarkiet. Hun arbeider nå som assisterende direktør i Verdens matvareprogram (WFP), verdens største hjelpeorganisasjon. I en e-post til Brennpunkt skriver hennes kommunikasjonsrådgiver at Rasmusson anser saken som avsluttet, og at hun ikke ønsker å stille til intervju.

Sehl er kritisk til at Flyktninghjelpen bare ønsket å gjennomføre en intern gransking av angrepet. Hun mente det ikke var riktig at sikkerhetsansvarlige i Flyktninghjelpen som selv var med på å planlegge feltbesøket, og som sto i et avhengighetsforhold til de involverte lederne, skulle gjennomføre granskingen.

– Jeg opplevde at de ikke hørte på meg. Derfor valgte jeg å gå i et allmøte på hovedkontoret et par måneder etter hendelsen. Det var viktig for meg at det var åpenhet rundt det som hadde skjedd. At det ikke skulle legges lokk på. Så jeg reiste meg opp på allmøtet og gjentok at her hadde mange ting gått galt, og derfor syntes jeg det var viktig med en ekstern evaluering. Det ble tatt veldig dårlig imot, sier hun.

Hun dro tilbake igjen til jobben sin i Nairobi.

– Det første som skjedde da jeg kom tilbake, var at jeg fikk beskjed om at min stilling skulle avsluttes. Det var selvsagt veldig sårt. Jeg hadde jo flyttet hele livet mitt til Kenya. Jeg var veldig glad i jobben min og kollegene mine. Jeg hadde jobbet i organisasjonen i sju år og fått gode skussmål. Jeg ble også fortalt av noen av lederne at de så på meg som en bråkmaker. De ville ikke ha en ekstern evaluering. De var redd for at denne kritikken skulle komme ut. Så da var kanskje det letteste å bli kvitt meg.

Tilbake i Oslo følte hun at hun ble skviset ut av organisasjonen.

– På det tidspunktet var min tillit til ledelsen så tynnslitt at jeg valgte å si opp min faste stilling, sier hun.

Sehl er i dag kommunikasjonsrådgiver i Utenriksdepartementet.

Psykiske problemer

Hennes kollega Steve Dennis ble skutt i låret i angrepet og fikk påvist en posttraumatisk stresslidelse og lettere depresjon etterpå. Han krevde erstatning, og ønsket innsyn i alle relevante sakspapirer og en innrømmelse fra Flyktninghjelpen om at sikkerhetsopplegget rundt generalsekretærens besøk i Dadaab var uforsvarlig. Da kravene hans ikke ble innfridd, gikk han til sak.

– Folk hadde gjort åpenbare feil, én var død, fire andre var skutt, fire ble kidnappet, mange mennesker ble traumatisert. Og folk hadde tatt dårlige beslutninger, men ingen ble holdt ansvarlig, sier Dennis når vi treffer ham i Quebec i Canada.

I november 2015 slo Oslo tingrett fast at Flyktninghjelpen hadde handlet grovt uaktsomt i Dadaab. Flyktninghjelpen måtte betale Steve Dennis 4,4 millioner kroner. I tillegg måtte Flyktninghjelpen ut med 1,2 millioner i sakskostnader. Etter betenkningstid kom Flyktninghjelpen frem til at de ikke skulle anke.

Dommen er en vekker for bistandsindustrien, sto det i en artikkel i den britiske avisen The Guardian. Bistandsarbeidere utsettes for store farer i konfliktområder, og dommen ansvarliggjorde Flyktninghjelpen som arbeidsgiver på en måte som kan danne presedens.

Påvises det at en hjelpeorganisasjons sviktende sikkerhetsarbeid fører til at ansatte skades, kan det innebære millioner i utgifter fremover.

Jan Egeland i Flyktninghjelpen er blant dem som har understreket at det blir stadig farligere å være hjelpearbeider.

– Ville slite meg ut

Astrid Sehl gikk ikke selv til sak mot Flyktninghjelpen. Hun har ikke de samme skadene, og har derfor heller ikke fått en tilsvarende erstatning som Steve Dennis.

Han kjempet i tre år mot Flyktninghjelpen. Kona hans begynte å kalle saken for elskerinnen, fordi den alltid var i mannens bevissthet. Selv omtaler han det som en Kafka-prosess der han stadig ble bedt om å sende inn ny dokumentasjon for skadene.

– Jeg tror de ville slite meg ut og få meg til å gi opp, sier Dennis.

Betalte pårørende raskt

Dennis fikk til slutt erstatning etter en lang og kostbar rettsprosess. Flyktninghjelpen var mye raskere i håndteringen av den drepte sjåførens familie. Allerede tre og en halv uke etter angrepet i 2012 møtte representanter for Flyktninghjelpen Abdi Alis etterlatte og ga dem penger.

– De sa: sønnen din døde, og du vil ikke få ham tilbake. Så derfor gir vi deg disse pengene som erstatning, sier Fatuma Ali, moren til Abdi Ali.

Hun viser frem sjekken som er datert 23. juli 2012. Den er signert av norsksomaliske Hassan Khaire som da var regiondirektør for Flyktninghjelpen på Afrikas horn. Han satt selv i bilen sammen med generalsekretæren som kom seg unna kidnapperne.

Deres erfarne sjåfør hadde sikkerhetskurs. Det hadde ikke Abdi Ali. Han var en løsarbeider som hadde blitt ringt opp samme dag som leirbesøket.

Vi møter moren og søsteren hjemme i Garissa i Nord-Kenya. De forteller at nyheten om millionerstatningen til Steve Dennis raskt nådde dem i 2015. Selv fikk de overført 160.000 kroner fra Flyktninghjelpen. Under fire prosent av erstatningen Steve Dennis mottok.

På spørsmål om Fatuma Ali er fornøyd med størrelsen på beløpet fra Flyktninghjelpen, svarer hun:

– Nei, nei, nei.

Hun har ikke bare mistet sønnen, hun mistet også en av hovedinntektene for storfamilien.

– Han ga alt han tjente til meg, sier hun.

– Ingen rettferdighet her

Abdi Alis 29 år gamle søster Amina påpeker at familien er fattige analfabeter.

– Vi fikk bare det de ga oss, sier hun.

Hun er ikke i tvil om at de behandles dårligere enn kanadiske Steve Dennis fordi de er afrikanere.

– Jeg føler at de hjalp ham kun fordi han er hvit. Det er mange steder i verden der det fins rettferdighet. Men da vi hørte om saken, skjønte vi at her er det ingen rettferdighet.

– Vi er ikke folk som kan hyre en advokat. En advokat koster masse penger. Moren min er veldig svak. Og vi søstrene har heller ikke råd til advokat. Han fikk pengene fordi han hadde ressurser til å kjempe for seg. Han fikk støtte, men vi føler at vi ikke fikk det, sier Amina.

Hun minnes broren som en ambisiøs og hardtarbeidende mann.

– Han likte å hjelpe oss. Han var stille og rolig og blandet seg ikke i andres saker. Det å vanke med andre ungdommer og lage bråk, sånne type ting likte han ikke. Vi pleide å gå ut med dyrene sammen så de kunne beite rundt elven og jordlappene der.

– Da kappet han greiner fra trærne til dyrene, mens jeg passet på dem. Han ville bygge hus på tomten vår, og gjøre det bedre for moren vår. Men det var ikke Guds vilje.

Moren Fatuma Ali beskriver en sønn som gjorde sitt beste for å hjelpe familien.

– Han plaget aldri meg eller noen andre. Han var virkelig en god mann, sier Fatuma.

Hun forteller at hun har vært syk siden drapet.

– Jeg glemmer ting jeg pleide å huske. Jeg er ikke slik jeg pleide å være. Jeg er ikke slik jeg var før han døde. Jeg har problemer med hodet. Jeg får vondt i magen når jeg tenker på ham, sier hun.

I strid med egne rutiner

I dommen fra Oslo tingrett står det blant annet at det forelå konkret informasjon om at det var sannsynlig at en kidnapping kunne skje under generalsekretærens besøk, og at dette i verste fall kunne få dødelige utfall.

Flyktninghjelpen hadde bestilt to kjøretøy med fire politimenn i hver bil. Men dagen før generalsekretæren kom, ombestemte Flyktninghjelpens landdirektør og regiondirektør i Kenya seg. De ville likevel ikke ha væpnede vakter. De var i kontakt med utenlandssjefen i Oslo som godkjente at de avbestilte vaktene.

Astrid Sehl ble ikke informert om beslutningen:

– Den væpnede eskorten ble avbestilt sent på kvelden dagen før vi kom til Dadaab. Hvorfor den beslutningen ble tatt, vet jeg ikke. Jeg fikk ikke engang vite at den ble avbestilt. Da jeg kom til Dadaab trodde jeg at politiet og væpnede vakter ville være der på vanlig måte. Og det viste seg jo at de ikke var der, sier Astrid Sehl.

Flyktninghjelpen forklarer selv i en redegjørelse til Oslo tingrett at den væpnede eskorten ble avlyst for å redusere risikoen for veibomber og sørge for at besøket holdt lav profil. Men i dommen slås det fast at det var i strid med obligatorisk praksis ikke å bruke det. Videre står det: «Beslutningen var også i strid med forutsetninger, råd og anbefalinger fra Flyktninghjelpens egne sikkerhetsrådgivere.»

Manglende væpnede eskorte og det faktum at så mange hadde blitt informert om det prominente besøket i forkant, bidro til at risikoen for kidnapping økte betraktelig, ifølge dommen.

Nektet å kjøre uten vakter

Tre sjåfører ansatt i FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) var leid inn for å kjøre Flyktninghjelpens delegasjon rundt i leiren. En av dem var Hassan Ibrahim.

– Da jeg våknet den morgenen, ble jeg fortalt at jeg skulle kjøre i kolonnen med gjester fra Norge. De skulle komme fra hovedkontorene i Oslo og Nairobi for å inspisere leiren, sier han.

I likhet med de andre FN-sjåførene har Ibrahim lang arbeidserfaring. Han reagerte sterkt da han forsto at de ikke skulle ledsages av væpnede politivakter slik rutinen var.

– Jeg sa til dem: ifølge min kontrakt skal jeg ikke kjøre uten væpnet eskorte. Jeg har signert papirer på at jeg ikke skal kjøre uten væpnet eskorte. Siden jeg nektet å kjøre, ringte de Abdi Ali, sier Hassan Ibrahim.

Etter en rekke strøjobber og perioder som arbeidsledig, hadde Abdi Ali flyttet fra Garissa til Dadaab. Der var det flere muligheter for å tjene penger hvis du var villig til å ta en risiko.

– Dette er et så utrygt område at du ikke kan ta et skritt uten vakter, sier Ibrahim. Han ramser opp alle de ulike sikkerhetskursene for sjåfører han har tatt. Abdi Ali hadde derimot ingen slike kurs.

– Jeg nektet å kjøre den dagen, og jeg er lei meg for at en av mine brødre da ble drept, sier Ibrahim.

Anklaget for sikkerhetsbrudd

Sehl forteller at hun ble overrasket under rettssaken mellom Steve Dennis og Flyktninghjelpen da to tidligere ledere i Flyktninghjelpen trakk frem henne som en av de ansvarlige for brudd på informasjonssikkerheten i Dadaab.

– Hvis lederne virkelig mente at jeg selv hadde bidratt til at noen kunne planlegge drap og kidnapping, så burde de ha tatt dette opp på et mye tidligere tidspunkt i løpet av de over tre årene som da hadde gått. De burde også ha tatt det opp med meg direkte og på en annen måte enn i en rettssak som jeg ikke var part i, forteller Sehl.

– Jeg satt på tilhørerbenken og kunne ikke forsvare meg mot usanne og dypt krenkende påstander. Jeg syntes det var veldig leit at Flyktninghjelpens ledelse kunne synke så dypt at de plutselig forsøkte å skyve skylden nedover i rekkene.

– Det var beviselig ikke jeg som hadde hatt ansvaret for et uforsvarlig opplegg eller som hadde latt være å gjennomføre en rekke sikkerhetstiltak. Derimot var det flere ledere som ikke hadde skjøttet sitt ansvar, hvilket også førte til at Flyktninghjelpen ble dømt for grov uaktsomhet, måtte betale erstatning, oppreisning og dekke alle saksomkostninger.

– Jeg ba ledelsen om å få en forklaring på hvorfor de la opp forsvaret sitt på denne måten. De har beklaget, men det var en begrunnelse jeg ba om. Den har jeg fortsatt ikke har fått, sier Sehl.

Forlik i sommer

Den filippinske hjelpearbeideren Glenn Costes som ble skutt under kidnappingen, inngikk etter lange forhandlinger et forlik med Flyktninghjelpen i juni i år. Costes ønsker ikke å kommentere saken nå.

Men i et tidligere intervju med fagbladet Bistandsaktuelt har han sagt at han ble utsatt for trakassering og dårlig oppfølging etter at han stilte kritiske spørsmål ved hva som skjedde i Dadaab.

Også han følte at han ble presset ut av jobben.

Kan bli ny rettssak

Den kenyanske sjåføren som ble alvorlig skadd, har gjennom sin norske advokat Knut Helge Hurum prøvd å komme frem til et forlik med Flyktninghjelpen. De har ikke lyktes.

Hurum forteller at hans klient er diagnostisert med en svært alvorlig utgave av posttraumatisk stresslidelse. I tillegg har han fysiske skader etter skuddene. Advokat Hurum representerte også Steve Dennis og Glenn Costes. Han er overrasket over at Flyktninghjelpen ikke har klart å komme til enighet med kenyaneren.

– Jeg trodde det skulle løse seg ganske greit, kravet for hans del er i en helt annen liga enn for de to andre, siden det er basert på kenyanske lønninger og kenyanske kostnader, sier Hurum.

Ifølge ham vil det bli avklart i løpet av året om også denne saken havner i retten.

Hurum skildrer en fryktkultur i bistandsbransjen:

– En ting som jeg har reagert spesielt på er det som hendte da jeg jobbet med saken til Steve Dennis fram mot forhandlingene i Oslo tingrett. Jeg fikk da mange henvendelser fra andre internasjonalt ansatte som ville gi meg opplysninger om saken som de mente var relevante.

– Men de var redd for å stå fram offentlig fordi de fryktet at de kunne miste jobben. Vi må huske at dette er en bransje hvor de internasjonalt ansatte stort sett går på korte kontrakter. Det er veldig flinke, unge, svært idealistiske mennesker som har valgt en karrierevei de er sterkt motivert for.

– De har sett, i hvert fall ut ifra hva de sier til meg, at hvis de stikker frem nakken og kommer med kritiske bemerkninger, så risikerer de at det får konsekvenser for deres videre karriere, den neste kontrakten de ønsker å inngå med en bistandsorganisasjon, sier Hurum.

– Fullstendig uakseptabelt

Astrid Sehl forteller i dokumentaren i et intervju som ble gjort i midten av oktober i år, at hun syns det er tungt å leve med at Flyktninghjelpen over fem år etter angrepet ennå ikke har ryddet opp.

– Senest denne uken så ble jeg kontaktet av noen i Flyktninghjelpen som trenger hjelp, og som ikke tør å ta det opp med ledelsen. Og de kontakter meg fordi de føler at jeg kan hjelpe dem fordi de selv ikke tør å si ting internt. Det er fullstendig uakseptabelt at en norsk arbeidsgiver holder på sånn, sier hun.

– Stor unnskyldning

Generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland så dokumentaren «Angrepet i Dadaab» tirsdag 31. oktober.

– Jeg vil si til Astrid Sehl at jeg vil gjerne ha et nytt møte med henne for å høre hva mer hun har av råd til meg. Jeg ba om et møte med henne tidligere. Jeg har uttrykt stor unnskyldning for at organisasjonen ikke var åpen nok overfor henne. Og at man ikke var flink nok til å dele informasjon med henne, sier Egeland.

Han innrømmer at mye gikk galt under besøket, og tar selvkritikk for hvordan de ansatte ble ivaretatt, både i forkant og i ettertid.

– Det var altfor dårlig kommunikasjon med de involverte, også under besøket. For eksempel har jeg aldri likt væpnet eskorte, mens andre føler seg trygg med det. Da må man få informasjon om hva som skjer, og alle må ha rett til å trekke seg fra et oppdrag. Det var det kanskje ikke klart nok at de hadde også her.

– Astrid Sehl ønsket en ekstern evaluering, det har du vært imot. Hvorfor det?
– Etter den meget grundige interne evalueringen var det over hundre oppfølgingspunkter, det var min oppgave å følge opp dette, så det aldri skulle skje igjen.

– Jeg så ikke noen tilleggsgevinst ved en ekstern evaluering. Jeg har ofte sett at eksterne evalueringer som går etter å finne en syndebukk, har vært opprivende og ikke godt for læring.

– Hva har dere lært?
– Oppfølgingen av de ansatte må være bedre. Organisasjonen må i større grad lytte, høre, spørre, og innrømme svakheter. Astrid Sehl følte at hennes jobb ble fratatt henne, hun burde fått et annet tilbud. Jeg kunne tatt kontakt med Steve Dennis etter det som skjedde. Vi skulle aldri endt opp i en rettssak med egne ansatte.

Egeland beklager at de ikke klarte å få til et forlik med Dennis.

– Han ønsket at man skulle innrømme at lederne og erfarne hjelpearbeiderne som tok beslutninger hadde utført grov uaktsomhet og nærmest med viten og vilje påført seg selv og andre stor fare, det synes jeg var vanskelig å innrømme på deres vegne.

Når det gjelder den kenyanske sjåføren som ble skadet, sier Egeland at de nå vil komme ham i møte. Han sier at de også har tatt kontakt med familien til sjåføren som ble drept.

– Jeg blir lei meg når jeg ser at familien føler sterkt tapet av en god sønn og bror. Da dette skjedde kom man til familien og ga dem tilsvarende fire årslønner for en sjåfør.

Han sier at erstatningen baserte seg på vanlige beregninger av arbeidsinntekt og lønnsevne.

– Ja, i en verden med stor ulikhet får en kanadier større erstatning for tapt arbeidsevne enn hva en kenyaner får. Samtidig har vi tatt kontakt og spurt «har dere nye behov, vi har ikke glemt dere».

Tidligere regiondirektør i Flyktninghjelpen Hassan Khaire er i dag statsminister i Somalia. Han har ikke stilt til intervju. Heller ikke Flyktninghjelpens tidligere landdirektør Qurat-Ul-Ain Sadozai har besvart Brennpunkts gjentatte forespørsler om intervju.