Sandbakken, som er nestleder i Bærum AUF, har skildret hvordan han opplevde fredagens hendelser skriftlig for Asker og Bærums budstikke.
Hans første møte med mannen i politiuniform kom mens de ventet på ferga ut til Utøya.
«Jeg husker jeg reagerte på at mannen kom i sivilbil, og jeg sa på fleip at vi burde sjekke legitimasjonen hans og dro en spøk om at mannen egentlig ikke var politi. Alt basert på den sivile bilen», skriver 22-åringen.
Mannen, som siden har blitt identifisert som Anders Behring Breivik (32), fortalte at han skulle foreta en rutinesjekk på Utøya, og gikk sammen med Sandbakken og et knippe andre ombord på ferga.
Breivik ble mandag varetektsfengslet for åtte uker av Oslo tingrett.
Diskuterte sin egen bombe
Ombord diskuterte den falske politimannen blant annet eksplosjonen som hadde gått av i Oslo like før med en annen passasjer, en eksplosjon han selv sto bak.
«Politimannen så ikke direkte irritert ut, men jeg kunne i øyekroken se han ikke likte seg. Det var først på fergeturen jeg så to ganger på politimannen», beskriver Sandbakken.
Han skriver videre at han lot seg imponere av mannens medbragte utstyr.
«Når det kommer til utstyret, har jeg sjelden blitt mer imponert. Han hadde på seg våt- eller tørrdrakt, med politimerket klipset på, på siden av armen. Han hadde skarpladd håndvåpen og et større gevær. ID-kortet hans hang i en tråd rundt halsen, mens annet utstyr han trengte for ”en rutinemessig sjekk” lå bak i en stålfarget tralle eller koffert».
- Les:
Gjemte seg på do
Da ferga etterhvert kom til Utøya, forklarer Sandbakken at han ble stående å snakke med noen bekjente på kaia, før de etterhvert gikk sakte oppover mot bebyggelsen. Litt senere hørte han de første smellene nede fra vannet.
«De færreste gjør noe særlig nummer ut av det, til vi sekunder etter hører hyl, skrik og støvler mot singel. Noen ledere skriker ”Alle sammen! INN! INN, INN, INN!”. Jeg er skeptisk, men følger rolig med inn», skriver 22-åringen.
Den siktede, Anders Behring Breivik.
Foto: AFP/FacebookHan forteller at de like etter ble beordret ut igjen, men at trengselen gjorde at han heller løp inn på toalettområdet.
«Det var 4-5 toaletter på rad og rekke med tette dører. Jeg gikk inn i en bås og låste. Ombestemte meg to sekunder etter, åpnet døren, så ut i gangen. Der var det trengsel. Jeg ombestemte meg igjen, men inviterte andre inn før jeg låste. Jeg så rundt meg. Blant de jeg hadde invitert med inn, var to stykker jeg kjente fra før».
- Les:
«Om jeg dør, dør jeg lykkelig»
I tillegg til de to bekjente, var en dame fra Uganda inne på toalettet. Sandbakken beskriver at han fortalte henne hva som skjedde og anmodet henne om å ta det med ro, da det antakelig ikke var så alvorlig.
Bare sekunder senere skulle det vise seg at dette ikke stemte.
«Et skrekkslagent blikk var alt vi fikk tid til, før flere skudd hørtes(...)Det ble stille i noen sekunder før et par høye klagende stønn hørtes rett uten for døra. Det var umulig å høre hvem det var ut i fra pustingen og pesingen, men at det var en gutt, og at han var truffet var det ingen tvil om. Stønnene varte bare noen sekunder før de ble avløst av et skarpt smell. Alt ble helt stille.»
Sandbakken beskriver hvordan de fire på toalettet nå ble nærmest lammet av skrekk.
«Vi lå og sto helt stille i samme stilling i en time. En skrekkslagen time. Pulsen gikk og adrenalinet strømmet gjennom kroppen. Tanker fløy gjennom hodet mitt, til jeg kom til et fast holdepunkt. ”Om jeg dør nå, så dør jeg lykkelig"», skriver han.
Les videre under bildet.
Veldig mange har benyttet muligheten til å legge ned blomster for de rammede på Stortorvet i Oslo.
Foto: Andersen, Aleksander / ScanpixHentet ut skadde
Våpendesperadoen kom imidlertid ikke tilbake, men Sandbakken og de tre andre på toalettet turde likevel ikke å komme ut fra skjulestedet før politiet kom og begynte å sikre alle rommene i huset.
Da ble de, skriver Sandbakken, beordret til å sitte inntil veggen i en lang gang med armene over hodet. Politiet spurte så om noen frivillige kunne hente ut sårede fra storsalen. 22-åringen meldte seg.
«Blodet lå i tjukke pøler rundt omkring. Blodbad. Vi bar ut den skadde. Etter blodet på min egen skjorte og bukse å dømme var han minst skutt i benet og skulderen. Jeg meldte meg ikke frivillig flere ganger», skildrer han.
Ifølge Sandbakken ble de etterhvert geleidet på rekke ned til kaia og fraktet med ferge tilbake til fastlandet. Mange var fortsatt redde for å bli beskutt fra Utøya, men det gikk etterhvert opp for dem at de var i trygghet.
- Se video: Kom for sent til båten, berget livet.
Dro hjem til familien
«Vi kunne se land lenge før vi kom dit. ”Å herregud!” skrek noen. Hele stranda var dekket av hvite laken. På kaia sto det utallig ambulansepersonell og selv om det hadde gått an å telle antall ambulanser, så var det ingen som tok seg bryet», skriver han om ankomsten til fastlandet.
Sandbakken dro siden hjem til Høvik, hvor han fikk en god natts søvn og møtte sine nærmeste.
Han skriver at han mange ganger har tenkt på hvordan han ville reagert på en krisesituasjon, og lurt på om han ville være modig nok til å angripe en drapsmann. Om han ville risikert livet for å hjelpe andre.
«Den bitre og beinharde sannheten er at jeg, som alle andre, ikke turte annet enn å ligge musestille på gulvet, i tre og en halv time, til politiet fant oss».
- Les:
