NRK Meny
Normal

Savner mer hjelp til psykopat-ofre

«En kamp». Slik beskriver mange ofre etter psykopater sitt søk etter noen å henvende seg til for hjelp og forståelse. – Det er et skrikende behov for hjelp, sier lederen for Norges eneste hjelpesenter for psykopat-ofre.

Offer psykopat

«Kamilla» sier hun begynte å gråte da hun endelig fant hjelp etter å ha kommet seg ut av et forhold med en mann hun omtaler som psykopat. Hun forsøkte lenge å finne hjelp, men følte hun ikke ble møtt med forståelse. Nå etterlyser hun sammen med flere bedre hjelpetilbud til psykopat-ofre.

Foto: Privat

– Det var fryktelig vanskelig. For meg begynte en lang kamp for å få hjelp. Jeg skrev et brev til familierådgivningskontoret der jeg fortalte hva som hadde skjedd, og at jeg håpet de lærte seg mer om dette emnet. Da ble jeg innkalt ned dit til en samtale. Den var for så vidt grei, men det var veldig liten forståelse for begrepet psykopati.

Slik beskriver «Kamilla» den aller første tiden etter at hun endelig klarte å bryte ut av et forholdet med en mann hun beskriver som psykopatisk. Når hun snakker med NRK.no vil hun være anonym. Hun mener at det kan være farlig for henne å stå frem med sitt egentlige navn.

Etter at NRK.no intervjuet forskeren James Fallon om hans psykopatiske trekk, har en rekke personer som har levd med psykopater, kontaktet NRK og fortalt om sin kamp for å komme seg ut av det mange betegner som et helvete.

– Mistet identiteten

«Kamilla» forteller om en veldig sakte manipulasjon og nedbryting. Tankelivet og oppførselen hennes ble totalt forandret.

– Jeg har de siste årene strevd enormt med konsentrasjonen og sykdom, uten å skjønne hvorfor. Det er ingen som har oppfattet noe av det, sier «Kamilla».

James Fallon

James Fallon fortalte tidligere denne uken om sine psykopatiske trekk i en Ytring og et intervju på NRK.no. Det førte til en rekke henvendelser fra personer som har levd med psykopater. «Kamilla» var en av dem.

Hun har vært sykemeldt i over ett år, og sier at mye av hennes psykiske og fysiske helse er ødelagt. For ikke lenge siden satt hun med ny bil, leilighet og en god jobb.

– Jeg er et oppegående menneske. Jeg har god utdannelse, har vært selvstendig hele livet og hatt orden på tingene mine, sier hun.

– Jeg ble et menneske som fullstendig mistet identiteten min. Jeg visste ikke hvem jeg var. Fikk jeg et snev av godhet fra denne personen, gjorde jeg alt. Det er noen mekanismer her som er annerledes enn om noen er slem mot deg.

– Lite ekspertise

Etter mange år i forholdet kom hun seg til slutt ut av det. Helt nedbrutt søkte hun hjelp. Hun fant det ikke på familierådgivningskontoret, og fortsettelsen ble heller ikke bedre.

– Jeg søkte hjelp her i byen, men der var det lang ventetid, så det måtte jeg gi opp. Deretter måtte jeg søke egen psykolog, forteller «Kamilla».

Psykologen går hun til fortsatt, men det tok lang tid før hun følte at hjelpen kom der. Han klarte ifølge «Kamilla» etter hvert å se at dette dreide seg om noe «annet», noe han selv erkjente han ikke hadde mye ekspertise på.

– Det er veldig vanskelig for mennesker å tro slike historier. Jeg har heldigvis noen veldig gode venner som har sett litt, slik at jeg har hatt den støtten der. Men familien var fryktelig vanskelig å få støtte fra, forteller hun.

Gråt da hun fant hjelp

På flere av stedene hvor «Kamilla» oppsøkte hjelp fikk hun ofte beskjed om at man ikke har diagnosen «psykopati» i Norge.

– Men det spiller vel ikke noen rolle hva man kaller det, men hva disse menneskene gjør. Jeg opplevde en veldig vegring mot å ta innover seg mennesker som er sånn, sier hun.

Hun har tilbrakt utallige timer på internett, og funnet mange gode hjelpesider der. Og det var også på nettet at hun en dag kom over Epitel.

– Da begynte jeg å gråte, for jeg skjønte at det var noen i Norge som visste hva dette gjaldt. Jeg har fått enorm hjelp fra dem, sier «Kamilla».

– Jeg vet ikke om noen steder nå som jeg kan henvende andre i samme situasjon til, utenom Epitel.

– Et stort og udekket behov

Elin Brastein

– Pågangen har vært så stor at jeg har følt at jeg har svømt i et svart hav av smerte, sier Elin Brastein, som driver et hjelpesenter for psykopat-ofre.

Foto: Rune Trollebø

Elin Brastein mottar daglig henvendelser fra fortvilede ofre. Hun driver Epitel, et hjelpesenter for psykopat-ofre som er det eneste av sitt slag i Norge.

– Vi har en formidabel pågang. Veldig mange tar kontakt, og vi opplever daglig å bli kontaktet av nye, fortvilede ofre. Vi hører de forferdeligste historier om psykisk vold, og det er et skrikende behov for hjelp. Veldig ofte avsluttes e-postene vi får, med to ord: Hjelp meg!, sier Brastein til NRK.no.

– Det er et stort og udekket behov for denne hjelpen.

Brastein forteller at hun har søkt om offentlig støtte til arbeidet et par ganger, men fått avslag. Hun har derfor brukt private midler til å etablere hjelpetilbudet, og mye av driften baseres på frivillig innsats. Psykopat-ofre tilbys en hjelpetelefon, samtaler og seminarer.

– Pågangen har til tider vært så stor at jeg har følt at jeg har svømt i et svart hav av smerte, sier Brastein.

– Mange blir ikke trodd

Hun anslår at rundt 20 prosent av dem som henvender seg til hjelpesenteret, er menn, resten er kvinner.

– Ofte er de fulle av selvbebreidelse. De tar på seg skyld og føler at de nærmest er blitt gale selv etter at de er blitt gjort til syndebukker for alt som er galt. De som kontakter oss, ønsker råd og veiledning om hva de kan gjøre, og hvordan de kan komme seg ut, sier Brastein.

– Hvilke råd gir du dem?

– Det å våge å sette grenser i livet sitt, og holde på dem, er viktig for å begynne på en prosess for å få endring i livet sitt. Noe annet er å søke sikkerhet og komme seg vekk. Jeg kan ta fra dem håpet om at de kan endre partneren, men kan garantere dem endring i eget liv dersom de kommer seg ut. Det er mulig å reise seg og gå fra avmakt til styrke.

Mange av ofrene som kontakter Brastein og Epitel, forteller at de har følt seg veldig alene i sin kamp. Slik som «Kamilla».

– Det er veldig mange som opplever at det er vanskelig å bli trodd. Når du har blåmerker på utsiden, blir du trodd, men når de sitter på innsiden, blir du ikke det, sier Brastein.

– Vi etterlyser en årvåkenhet i hjelpeapparatet. Kunnskap om psykopatiske trekk burde alle i barnevernstjenesten, de som jobber på familiekontorer og parterapeuter kjenne til.

Røde flagg

Også for «Kamilla» var den psykiske mishandlingen subtil og begynte tidlig. Hun har i ettertid brukt hundrevis av timer på å studere dette. Hun var nødt til å skjønne hva som skjedde med henne.

– Det begynner som omsorg. Jeg møtte et menneske som var altfor godt til å være sant. Man møter sin sjelsfrende, man føler at dette mennesket gir deg alt – de ser hva du trenger og gir deg det så enormt, forteller hun.

– Når dette blir tatt vekk begynner manipulasjonen. Du får skylda for hva enn som blir gjort. Du blir ikke sterkere i et slikt forhold. Du blir svakere og svakere, og skulle man kommet seg ut, så bør man gjøre det med en gang.

Hun sier det var mange røde flagg underveis som sa henne at noe var galt, men det er ikke slik at man setter seg ned og tenker at dette mennesket har en personlighetsforstyrrelse. Man prøver å finne logiske forklaringer.

– Det begynte forsiktig, men endte med en totalkontroll som til slutt ble normen. Da jeg for eksempel kjøpte mat i butikken, kjøpte jeg bare det han ville ha. Jeg ble på et vis en liten jentunge som var redd for å komme for seint hjem.

Hun forteller at hun ble helt avhengig av den andres aksept. Samme hva hun gjorde var det ikke godt nok. Det ligger som en atmosfære i huset.

Inger Wesche

Inger Wesche sier hun fortsatt blir kontaktet av fortvilede ofre som søker hjelp, selv etter at hun ble pensjonert.

– Man tror i begynnelsen ikke at folk er så stygge, og tror at det var «sikkert ikke var sånn ment». Så begynner løgnene og bortforklaringene, og man sitter igjen og tenker «var det ikke sånn? Var det meg, tro?».

– Det endte med at jeg lå på mine knær og ba om tilgivelse for ting jeg ikke ante jeg hadde gjort.

Forverrer situasjonen

Inger Wesche startet og drev Det Gule Huset i Oslo på 90-tallet som et hjelpetilbud for psykopat-ofre.

I dag er Det Gule Huset lagt ned, og Wesche er pensjonert, men blir fremdeles kontaktet av fortvilede ofre som søker hjelp.

– De forteller at de har lett mye etter hjelp og er blitt motløse av at de ikke har funnet en hånd de kan gripe tak i. Når noen har en forhåpning om hjelp og ikke får det, blir man fryktelig skuffet. Det har egentlig gjort dem dårligere, og psykopaten har fått enda mer tak på dem. Jeg har måttet løfte opp flere som har vært enorm langt nede, sier Wesche.

– I tillegg til å bli hørt på, trodd og sett, trenger ofrene konkrete råd om hvordan de skal kunne komme ut av psykopatens grep.

Wesche påpeker at hjelpeapparatet må kunne mekanismene og være oppmerksom på de psykopatiske trekkene.

– Å bedre hjelpetilbudet er livreddende virksomhet. Det sparer også samfunnet for store utgifter, ettersom mange ofre får problemer med å fungere i det daglige, og flere ender med en stresslidelse og må sykmeldes, sier hun.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste meldinger