Hopp til innhold

– Jeg er kanskje ikke lenger redd for å dø, men jeg har heller aldri hatt mer lyst til å leve

Gunhild Stordalen forteller om et glødende miljøengasjement, om møtet med sin «testosteronbombe» av en ektemann, om hvorfor hun har valgt bort barn og om den alvorlige sykdommen i svensk radio.

Miljöaktivisten Gunhild Stordalen är en av sommarens sommarvärdar i P1.

Gunhild Stordalen har engasjert seg i verdens matproduksjon. Men akkurat nå slåss hun for livet.

Foto: Suslin, Maja / NTB scanpix

– Jeg er lege og miljøforkjemper. Jeg er milliardærfrue. Men først og fremst er jeg grunnlegger av EAT. En organisasjon som forsøker å redde verden. Men de nærmeste månedene må jeg også forsøke å redde meg selv, sier Stordalen når hun ønsker velkommen til det svenske radioprogrammet.

EAT-grunnlegger Gunhild Stordalen forteller om oppvekst, ekteskap og ikke minst sykdommen sin i Sveriges Radios «Sommar i P1» i dag.

I løpet av det halvannen time lange programmet er ordet hennes alene. Noe av det første hun snakker om er da hun som ung legestudent møtte pasienter med systemisk sklerose.

– Jeg kommer aldri til å glemme huden deres. Tykk, hard og bulkete. Som et neshornpanser, sier hun og legger til at hun da ikke kunne vite at hun selv skulle bli en av dem senere i livet.

– Traff en «oppmerksomhetskåt testosteronbombe»

Ispedd musikk forteller 37-åringen at hun alltid har visst at hun ville bruke livet sitt på å gjøre en forskjell.

Planen var å ta doktorgraden og så reise til Sør-Afrika for å jobbe som traumekirurg og behandle kniv- og skuddskader. Deretter ville hun engasjere seg i politikken.

Petter Stordalen og Gunhild Stordalen under EAT-konferansen

Petter Stordalen og Gunhild Stordalen under EAT-konferansen i Stockholm.

Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

– Planen var klar og jeg var forberedt på alt, bortsett fra en hotellkonge i skinnbukser, sier hun med smil i stemmen.

Og så fortsetter hun med å kalle mannen sin en oppmerksomhetskåt middelaldrende testosteronbombe med prangende smykker som alltid snakker med høy stemme.

Gunhild Stordalen sier hun oppdaget at ekteskapet ga henne større muligheter utenfor operasjonssalen og at hun ønsket seg veldedig stiftelse i morgengave etter bryllupet.

Hadde mareritt om ozonhull

Dermed kunne hun kanskje gjøre noe med dette som hadde gitt henne mareritt i oppveksten. Hullet i ozonlaget skapte så mye skrekk hos den unge Gunhild at moren måtte holde og trøste henne når hun ikke fikk sove.

Moren sa blant annet ingen ikke kunne gjøre alt, men hvis hun gjorde noe, kunne det kanskje gjøre en forskjell.

– Det var her mitt miljøengasjement ble født. Mammas ord ble mitt livs mantra, sier hun.

Engasjementet rundt matproduksjon kom da hun oppdaget hvor stor del maten utgjør av det hun kaller et hotells økologiske fotavtrykk. Noe hun fant ut da hun satt i styret til Nordic Choice hoteller.

– Et verv jeg ærlig og redelig hadde ligget meg til, fleiper hun.

Da hun satte seg nærmere inn temaet fant hun ut at verdens matproduksjon står for nesten en tredel av miljøutslippene og at det førte til hogst av regnskog. Og verstingen er kjøtt, mener hun.

Og spørsmålene er mange:

– Er det bedre med tomater som flys inn pakket i plast? Eller skal vi spise de kortreiste fra Värmland som er sprøytet?

– EAT ble hjertebarnet

Dermed ble organisasjonen EAT grunnlagt.

– Mens mine venninner skulle lage neste generasjon, bestemte jeg meg for å heller rydde opp etter forrige. Jeg bestemte meg for ikke å få barn, sier hun og kaller EAT hjertebarnet sitt.

Engasjementet fylte dagene og hun fikk mange folk med seg i arbeidet. Samtidig noterer hun en forbauselse over dagens politikere.

– Når verdens leder møtes er mat noe de spiser i pausene, ikke det de setter øverst på agendaen.

Hun sier man ikke kommer til å nå noen av de nye globale målene hvis man ikke gjør noe med hvordan maten vi spiser blir produsert.

– Er det lettere for politikere å snakke om ting som skal skje langt frem enn å ta grep om små ting her og nå? spør hun og kritiserer svenske statsråder hun mener ikke tar tak i saken.

– Jeg har aldri hatt mer lyst til å leve

Men bak alt arbeidet lå det noe annet og murret. Det som begynte med smerte i et kne, spredte seg til det andre kneet og en dag oppdaget hun at huden på brystet var blitt tykkere. Etter et legebesøk gikk hun hjem til ektemannen og sa:

– Jeg vet hva som feiler meg og det er skikkelig dårlige nyheter.

Historien om den alternative behandlingen i Nederland er kjent og pasienten selv forteller at hun ikke husker så mye av den.

Og nå er hun tilbake i sykesenga. Når radioprogrammet går på lufta er hun igjen i Utrecht der en stamcellecocktail ligger og venter og cellegiftbehandlingen er i gang.

Det vil bli hennes største personlige kamp til nå. Hun sier det vil bli en kamp om liv og død.

– Men jeg er ikke lenger redd for å dø. Hvis jeg dør nå, er det ingen krise. Jeg har en armé med meg nå med de viktigste hjernene i verden.

Og hun sier kampen kommer til å fortsette, også hvis hun ikke er med. Men legger til:

– Jeg er kanskje ikke lenger redd for å dø, men jeg har heller aldri hatt mer lyst til å leve.

Lyspunkt

AKTUELT NÅ