– Handelsflåten var avhengig av utlendinger under krigen

– I østlige farvann var det før krigen og de første krigsårene vanlig å rekruttere hele mannskap med kinesere samtidig. Men man noterte ofte bare navnet på et par av lederne deres, forteller Rosendahl.

Det fungerte i fredstid, men etter hvert som skip forliste, visste ikke rederiet hvem de hadde hatt om bord og det kunne være vanskelig å varsle etterlatte.

88 døgn i livbåt

D/S «Woolgar» av Tønsberg var et av skipene som hadde mange kinesiske sjøfolk om bord da det ble angrepet av japanske fly utenfor øya Java i Indonesia 7. mars 1942. En del det norske og europeiske mannskapet overlevde bombingen og den 88 dager lange livbåtseilasen etterpå (den lengste under krigen).

Skipet hadde et mannskap på 48. Av de 38 kineserne ombord omkom 37 enten da skipet ble bombet, livbåtene beskutt eller i løpet av seilasen i livbåtene. Også en nordmann og en estisk sjømann mistet livet.

Tidligere er det blitt antatt at alle kineserne omkom, men da krigen var over, viste det seg at en av dem likevel hadde klart seg. Det bekrefter Bjørn Tore Rosendahl, som ble kjent med det for bare noen få år siden.

Bildet av sørlendingen Jens Thoralf Kjøstvedt og en kinesisk sjømann om bord på MK «Aramis» er kanskje illustrerende. Vi vet altså navnet på den norske skipselektrikeren, men ikke på kineseren som arbeidet i maskinen.

– Det var nok i hvert fall et par tusen kinesere om bord i norske skip som vi ikke har navnet på, sier Bjørn Tore Rosendahl.

Avhengig av utenlandsk mannskap

Den norske handelsflåten ble mer og mer avhengig av utenlandsk mannskap utover i krigsårene.

– Når tilgangen på unge norske gutter var borte fordi landet var okkupert, var det helt avgjørende å få unge britiske og kanadiske gutter til begynnerstillinger om bord, sier forsker Bjørn Tore Rosendahl.

Han er faglig leder ved Norsk senter for krigsseilerhistorie ved Stiftelsen Arkivet freds- og menneskerettssenter i Kristiansand.

Nå markerer stiftelsen og flere sjømannsforeninger som har drevet mye frivillig arbeid at de er ferdige med å registrere alle som seilte i den norske uteflåten – så langt det er mulig.

Ifølge Rosendahl var 14 år gamle Michael Goulden fra Hull i England trolig den aller yngste som mistet livet som krigsseiler. Han hadde jobbet som messegutt i bare to måneder da DS «Augvald» ble torpedert av en tysk ubåt nordvest av Hebridene.

De utenlandske krigsseilerne har ikke fått den samme anerkjennelsen for innsatsen som de norske etter hvert fikk, mener Rosendahl.

– I Minnehallen i Stavern har navnene til utlendinger som mistet livet kommet opp. Men det skjedde først i 2017, ikke minst takket være Jon Michelets bidrag. Men i folks bevissthet har nok de utenlandske sjøfolkene vært helt glemt, sier Rosendahl.

57.500 seilte i uteflåten

Den norske handelsflåten var et stort og viktig bidrag til den allierte krigsinnsatsen. Med over 1.000 skip var Nortraship verdens største rederi. I løpet av krigsårene hadde 57.500 sjøfolk hyre om bord. Om lag 30.000 nordmenn og 27.500 utlendinger.

– Tar vi med dem vi ikke vet navnet på, var det nok omtrent like mange utlendinger som nordmenn om bord, om ikke flere. Handelsflåten var helt avhengig av utlendingene for å kunne seile, sier Rosendahl.

Men de norske sjøfolkene var pålagt å fortsette å seile til krigen var over, og fikk dermed lenger fartstid og større samlet betydning for handelsflåten.

Det var sjøfolk fra 100 land om bord på den norske handelsflåten under krigen.

Blant utlendingene var det desidert flest briter på norske skip. Over 12.000 britiske sjøfolk hadde hyre på norske skip. 2.400 fra Canada, 2.300 fra Kina (i virkeligheten antakelig dobbelt så mange), knappe 1.000 indere (antakelig flere), 1.284 fra Sverige og 939 fra Danmark, for å nevne noen land.

Overraskende mange kvinner

Det er funnet 350 kvinnelige krigsseilere på norske handelsskip. 126 var norske, mens 224 var utlendinger.

Kvinnene jobbet oftest med forpleining som stuepiker eller messepiker. Men en del av dem tok også kurs og ble radiotelegrafister.

– De var særlig etterspurte under krigen. Skipene måtte alltid ha en telegrafist på vakt døgnet rundt. Dermed måtte hvert skip helst ha tre telegrafister, sier Rosendahl.

De fleste utenlandske kvinnene kom fra USA, Canada, Storbritannia og Island.

– På britiske og amerikanske skip ville de vanligvis ikke ha kvinner om bord. Norge hadde ikke sånne begrensninger. Så for kvinner derfra som ville gjøre en innsats på havet var de norske skipene en mulighet, sier Rosendahl.

– Hvordan ble kvinnene behandlet om bord?

– Det kunne sikkert være tøft å være kvinne i et så mannsdominert miljø. Men de beretningene jeg har lest, tyder på at kvinnene ble tatt godt imot av det øvrige mannskapet.

Kvinner forbudt

Billie Louella Pennings (født Adels) som nå er 100 år gammel, var en av kvinnene som opplevde dette.

– Jeg prøvde ikke på amerikanske skip, de ville ikke ha meg. Det var en lov som forbød kvinner om bord. Så fikk jeg høre om at de norske skipene trengte folk og tenkte at «jeg får gi det en sjanse».

Det fortalte Billie Pennings da hun i mai sammen med tre andre krigsseilere ble tildelt norske medaljer for innsatsen under en tilstelning i Sjømannskirken i Miami i Florida.

Hun mønstret på et norsk skip, først som stuepike, deretter som radiotelegrafist, en funksjon som var ekstra sterkt etterspurt under krigen. Hun lærte seg signalsystemet morse og ble telegrafist om bord på MS «General Ruge».

– Jeg kunne motta eller sende 30 ord i minuttet, fortalte Pennings.

Det var nordmannen Jens Inge Egeland i foreningen Convoy Cup Norway som nominerte henne til å få den norske regjeringens minnemedalje og deltakermedalje. Dem mottok hun altså i mai i år, på et arrangement i samarbeid med den amerikanske veteranforeningen for handelsflåten. Der fikk hun også Convoy Cup-medaljen.

– Jeg var bare heldig og fikk aldri en torpedo skutt etter meg, fortalte Pennings.

Flere nordmenn overlevde forlis

3000 nordmenn og 1.000 utlendinger i handelsflåten mistet livet til sjøs. Men fartstiden tatt i betraktning, klarte nordmennene seg bedre enn de utenlandske sjøfolkene hvis skipet ble torpedert eller forliste på annet vis.

Nordmenn på norske skip hadde 78 prosent sjanse til å overleve et forlis. Blant de kinesiske sjøfolkene var det derimot ned mot 50 prosent sjanse for å overleve.

– Det kan skyldes at de norske sjøfolkene var mer erfarne, at de hadde bedre sikkerhetsopplæring og bedre utstyr, for eksempel overlevingsdrakter som hjalp dem til å flyte og til å holde varmen hvis de falt i sjøen, sier Rosendahl.

En annen forklaring er ifølge Rosendahl at kineserne ofte seilte i Stillehavet, der japanerne var mye mer brutale enn tyskerne mot skip og sjøfolk fra allierte land.

Håper å gi svar

Mange etterkommere har opplevd at en krigsseiler i familien aldri fortalte noe om hva han eller hun hadde opplevd til sjøs.

– Gjennom Krigsseilerregisteret prøver vi i hvert fall å gi dem noen svar: Hvor de har seilt, hva slags forlis de de kan ha vært igjennom. Mange opplever at det kan hjelpe til å forstå en vond barndom eller en oppvekst hvor far eller bestefar ikke sa noe som helst. Men kanskje de oppførte seg litt annerledes enn andre fedre, sier Bjørn Tore Rosendahl.

Nå fortsetter arbeidet med å registrere og samle inn opplysninger om sjøfolk i hjemmeflåten og marinen under krigen.