Slaget i bakhodet

Sofie Karlsen går nedover gangen på sykehjemmet. Det siver røyk-lukt ut fra et røykerom midt i korridoren.

Datteren Dahlia skal snart fylle fire år. Mens andre besøker besteforeldre og oldeforeldre, skal hun besøke sin pappa i 30-årene.

På Lamarktunet sykehjem i Sortland i Vesterålen har Morris Owiny (37) fra Uganda bodd i åtte måneder.

Det er åtte måneder lenger enn det samboeren Sofie (28) har ønsket.

Tekstmeldingene

En lørdag i september i fjor.

Sofie våkner til den ubehagelige følelsen av at noe er galt.

Det lyser opp 20 tekstmeldinger fra sju forskjellige personer på mobilskjermen hennes.

Noe har skjedd med hennes samboer Morris som befinner seg i Uganda.

– Han hadde forsøkt å snakke litt vett til disse karene, forteller 28-åringen.

Men det skulle han ikke ha gjort. Morris er blitt slått ned.

Hun vet på dette tidspunktet ikke om han vil overleve det brutale angrepet.

Kjærligheten

Fire år tidligere. Sofie husker godt februar i 2016. Det var da hun møtte Morris. Den unge kvinnen fra Øksnes i Vesterålen er i praksis i et barnehjem i Uganda. Hun utdanner seg til å bli sosionom.

I nærområdet jobber Morris Owiny med rehabilitering av gatebarn.

Sofie forstår raskt at det er noe spesielt med Morris.

Han er så god med barn.

Sofie blir forelsket i den utadvendte og aktive mannen. Hun føler seg trygg i nærheten av Morris.

Etter fire måneder reiser hun tilbake til Norge etter endt praksis, nyforelsket og med store planer for forholdet.

Morris og Sofie reiser sammen til Vesterålen for å prøve å bli bedre kjent.

Oppholdstillatelsen

Morris får flere korte besøksvisum til Norge, men han må tilbake til Uganda hver gang visumet går ut.

Etter ett år som kjærester blir Sofie gravid. Hun og Morris blir foreldre til ei lita datter.

Da datteren ble født, kunne Morris søke om familiegjenforening.

Men det er en prosess som tar tid.

To ganger reiser Sofie til Uganda med datteren for å besøke Morris mens de venter på svar. Rett før Dahlia fyller to år kommer plutselig beskjeden de har ventet på.

– Brevet fikk han mens han var i Uganda. Det var på norsk. Da jeg fortalte at han hadde fått opphold kom gledestårene, beskriver Sofie.

Dermed kunne Morris reise til Norge for å starte et familieliv med Sofie og datteren.

Men en siste tur til Uganda skal bli skjebnesvanger for Morris.

Koronafast

På nyåret i fjor må Morris reise én siste gang til Uganda før han kan ta fatt på familielivet på Sortland. Han skal motta vitnemål for fullført bachelorgrad i sosialt arbeid.

I tillegg må han følge opp arbeidet med gatebarna. Han leder en stor organisasjon som andre skal ta hånd om mens han er i Norge.

Planen er å reise tilbake til Norge for godt når dette er på plass.

Men så rammes verden av en pandemi.

Det blir plutselig umulig for Morris å komme seg inn i Norge.

Det blir en lang vår og sommer. Likevel har familien håp om gjenforening til høsten.

– I midten av september fikk vi beskjed om at neste måned åpner landet igjen. Jeg og Morris snakket den kvelden om å bestille flybilletter over helgen. Før vi sa god natt til hverandre, forteller Sofie.

Men Morris og Sofie får aldri bestilt de billettene

Slaget

I Uganda er Morris i ferd med å forberede hjemreisen. Samtidig går en kompis av Morris bort.

Minnestunden skjer ved en liten by som heter Jinja. Her har et gjengmiljø nylig etablert seg. Sammen med en venn reiser Morris likevel til minnestunden.

Det er her det går fryktelig galt.

Morris blir forsøkt ranet, men vil ikke gi fra seg pengene. Da kommer slaget.

Morris blir slått i bakhodet med ei betongblokk.

Samtidig som han ligger på bakken, tar noen tak i håret hans, løfter hodet og gir ham et spark i nakken.

Skadene er fatale.

Morris blir i hui og hast fraktet til et sykehus i Kampala.

Legene jobber på spreng for å berge livet hans.

For å begrense skadene, lager de ei luke i hodeskallen hans. Det skal lette trykket inne i hjernen.

To hjerneblødninger på to dager og en fem timer operasjon senere overlever han mot alle odds.

Men Morris er blitt alvorlig hjerneskadet. På dette tidspunktet uten evne til å se, snakke eller bevege seg selv.

I Vesterålen sitter Sofie uten mulighet til å besøke Morris.

– Det var veldig sårt. Det var fremdeles to uker til gjenåpningen av Uganda og umulig å komme seg nedover, forteller Sofie.

Først i oktober lander hun i Uganda sammen med datteren.

Men å få Morris tilbake til Norge skal heller ikke bli enkelt. Selv om han har fått midlertidig oppholdstillatelse.

Hjemreisen

Det tar normalt rundt ett døgn bare i flyreiser for å komme seg fra Nord-Norge til Uganda.

Men det er noe helt annet når man skal reise med en alvorlig hjerneskade, og med behov for medisinsk tilsyn 24 timer i døgnet.

Det koster også mye penger.

Sofie får vite at det vil koste rundt 250.000 kroner å få Morris fraktet til Norge. Penger hun ikke har og Morris hadde heller ikke reiseforsikring.

Men hun føler hun ikke har noe valg. Sofie er sikker på at Morris vil miste livet om han blir værende i hjemlandet. Nå er det en kamp mot klokka.

Og pengene er bare én av mange utfordringer.

Sofie kontakter UDI om den midlertidige oppholdstillatelsen.

Planen til Morris var å reise til Norge lenge før fristen gikk ut, men så kom korona, og deretter overfallet.

– Jeg forklarte dem situasjonen med korona, men de sa at loven ikke åpnet for unntak.

Sofie tenker at om hun bare får han til Norge, kunne de ikke bare sende ham ut igjen.

Hun starter en innsamlingsaksjon for Morris og greier til slutt å samle inn nok penger.

I februar i år reiser en norsk lege og en sykepleier med fly til Uganda for å hente Morris ut.

Behandlingen

Morris er alvorlig hjerneskadet når han kommer til Norge. Han vil trenge nye operasjoner.

Men Sofie synes det går altfor lang tid før Morris blir sendt til Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø for videre behandling.

Først én måneds tid etter han kom til Norge blir han lagt inn på sykehuset i Tromsø.

– Det var første gang jeg begynte å kjenne på kampen mot systemet. Han måtte vente en

hel måned på å komme til UNN, samtidig mente de at det burde vært gjort for lenge siden

I Tromsø er det klart for kirurgene at noe er galt.

Beinlappen i hodeskallen til Morris er ikke der den skal være. I Uganda gjorde de en operasjon for å lette trykket i skallen, en såkalt «hemikraniektomi».

Legene sier det har gått for lang tid mellom inngrepet i Uganda, til han kom til spesialistene i Tromsø. Trykket i hodet har gjort at noe av hjernevevet er dødt.

Etter fem uker blir han skrevet ut.

I journalen skriver sykehuset at bevissthetsnivået hans er for lavt til at han kan få utbytte av spesialisthjelp.

Sykehuset i Tromsø anbefaler at Morris daglig får beveget seg og gjort fysiske øvelser i hjemkommunen.

Sofie tror Morris skal sendes fra Tromsø til det lokale sykehuset på Stokmarknes i Vesterålen.

Men når han kommer tilbake blir Morris plassert rett på sykehjemmet på Sortland.

Dette skjer mot Sofies ønske.

Sykehjemmet

De første månedene på sykehjemmet med Morris er ekstremt vanskelige for Sofie.

Å komme raskt i gang med opptrening er kritisk viktig etter en slik hjerneskade.

Men Sofie opplever svært ofte at Morris ikke blir prioritert tatt opp av senga, med begrunnelse i lav bemanning.

– Fra april og frem til juli var jeg hos han omtrent hver eneste dag for å sikre at han var oppe, forteller hun.

Etter at Morris ble skrevet ut fra UNN kom sykehuset med en rekke punkter til oppfølging fremover.

Sofie mener at kommunen i starten gjør for lite for å legge til rette for at tiltakene som sykehuset i Tromsø anbefalte faktisk følges opp.

Hun etterlyser også mer informasjon fra kommunen om hva som gjøres og hva som er planen for Morris. Hun har heller ikke fått en egen koordinator å forholde seg til, som kommunen har plikt til å tilby.

Sofie vil at kommunen skal legge til rette for at Morris kan få et tilbud hjemme.

Klager til fylkeslegen

I juli søker Sofie om såkalt brukerstyrt personlig assistanse (BPA), for å kunne ha Morris hjemme.

Kommunen tilbyr på sin side Morris plass i en kommunal omsorgsbolig, noe som Sofie avslår.

– Jeg sa at det var helt uaktuelt. Det handler om at jeg mener at han til syvende og sist hører hjemme med familien sin, så jeg søkte om å få ham hjem. Det handler mest om fortvilelse, men mye om kontroll.

Ett halvt år senere har hun ikke fått svar på søknaden.

Men etter at NRK tok tak i saken blir Sofie kalt inn til et møte i desember.

Hun sier hun føler at samboeren hele veien har blitt sett på som en tapt sak.

– Følelsen er at her var det ikke noe hast. Jeg etterlyste møter stadig vekk, og jeg visste aldri hva som skjedde. Til dags dato foreligger det enda ikke individuell plan for hvordan han skal følges opp.

Sofie klager derfor inn Sortland kommune til Fylkeslegen for det hun mener er mangelfull oppfølgning av Morris.

– Jeg fikk høre fra en vikarierende tilsynslege at når det har gått et års tid, så minsker sjansen for bedring. Det provoserte meg etter å ha stått i en sånn kamp i et halvt års tid.

Hun presiserer at hun ikke vil kritisere noen av de ansatte som jobber nærmest med Morris på sykehjemmet.

Sofie håper å få han hjem snart.

– Jeg ønsker ikke at Dahlia skal måtte besøke sin pappa på et rom på et sykehjem. Et sted hun ikke føler seg hjemme.

– Gjør sterkt inntrykk

Hvert år er det rundt 12.000 nordmenn som får hjerneslag og hjerneblødninger. Men svært få pasienter er i midten av 30-årene.

Som Morris.

I Landsforeningen for hjerte og lungesyke (LHL), er det også ei egen avdeling for hjerneslagpasienter.

Marita Lysstad Bjerke er utdannet slagsykepleier og jobber som helsefaglig rådgiver i LHL Hjerneslag.

Hun sier historien til Morris gjør sterkt inntrykk.

– Jeg reagerer mest på at en ung småbarnsfar er plassert på sykehjemmet og at kommunen mener det skal være ei tilfredsstillende løsning for denne familien, sier Lysstad Bjerke.

Hun mener kommunen burde lagt til rette for at Morris kunne få rehabilitering i sitt eget

hjem. Samt sørget for at det ble laget en individuell oppfølgingsplan. Noe Sortland kommune har innrømmet at de ikke har laget.

– Men han er sterkt hjerneskadet – vil han kunne være frisk nok til å være hjemme?

– Jeg kjenner ikke hans fulle medisinske situasjon, men jeg ser på videoene at han har en kommunikasjon med sin familie og spiser selv. Jeg tenker at dette kunne vært fulgt opp hjemmefra, men da må det settes av ressurser.

– Men han har fått tilbud om ei kommunal omsorgsbolig, er ikke det tilstrekkelig?

– Da tenker jeg at når kommunen først kan ha han boende i en omsorgsbolig, så kunne han like godt ha fått et tilbud hjemme. En omsorgsbolig blir også veldig likt et sykehjem, påpeker Lysstad Bjerke.

Kommunen

Det er Sortland kommune som har ansvaret for oppfølgningen av Morris.

Kommunalsjef for helse og omsorg, Sture Jacobsen, vedgår at ting kunne vært gjort bedre i starten, men mener Morris får et godt tilbud på sykehjemmet i dag.

– Vi gir Morris et fullverdig tilbud på sykehjemmet. Vi har våre beste folk på saka og bruker mye ressurser på dette, blant annet fysioterapi. Vi ser tydelige framskritt, forklarer Jacobsen til NRK.

Han mener også at Sofie er fulgt godt opp som pårørende på avdelingen der Morris bor, men;

– Vi ser at det kunne vært en bedre koordinert dialog med resten av vårt hjelpeapparat. Det må vi ta ansvar for.

– Hun har søkt om brukerstyrt personlig assistent for et halvt år siden – hvorfor får hun ikke svar, men blir plutselig kalt inn til møte når NRK tar i saken?

– Det har vært møter tidligere, og møter som har vært avlyst. For 14 dager siden ble det byttet saksbehandler på grunn av ei sykemelding, og derfor har vi behov for et nytt møte.

Jacobsen sier Sofie snart vil få svar på sin søknad.

– Jeg har full forståelse for at familien er havnet i en veldig vanskelig situasjon.

– Hvorfor er det ikke laget en individuell plan for oppfølgingen av Morris, slik han har krav på?

– Det vi gjør av rehabilitering er nedfelt i en pleieplan i avdelingen. Når det gjelder en individuell plan, så har han krav på det – og det må vi se på når vi går videre.

Fremtiden

På rommet til Morris på sykehjemmet tar Sofie fram en matboks med ananasbiter.

Hun spør Dahlia om hun har lyst til å gi pappa litt ananas. Men hun vil ikke. Det er kanskje noe litt fremmed med hele situasjonen.

Sofie holder matboksen foran hendene til Morris.

Han fomler litt først, men får tak i en ananasbit. Han putter den selv i munnen og spiser begjærlig.

En liten seier. Det er ikke lenge siden Morris ikke ville ha klart dette selv.

– Alt jeg ønsker meg er å leve et familieliv, og med det mener jeg at han skal kunne ta en aktiv del i Dahlia. Det er ikke så viktig om han lærer seg å gå, men at han kan si hva han ønsker og trenger. Og at Dahlia føler at hun har pappaen sin. For til syvende og sist er det pappaen hennes.

– Det er ditt håp, at det skal bli et familieliv. Som du ser det nå, tror du han vil bli i stand til det?

– Håpet er der, men jeg føler at det blir tynnere og tynnere for hver dag. Jeg er bekymret for at han har tapt mye verdifull tid.

Venteliste

Morris står nå på venteliste for nytt vurderingsopphold ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, men koronasituasjonen har gjort at det har blitt utsatt.

– Det medfører dessverre forlenget ventetid for pasientene, sier kommunikasjonsrådgiver Per-Christian Johansen ved Universitetssykehuset Nord-Norge.