banning
Foto: NRK

J**la gode nyheter

Misliker du banning kan du stoppe å lese nå. For oss andre: Dette er forskning vi kan like.

Grete Larsen (50) er en typisk nordlending, og har alltid noen saftige gloser på lur. Men betyr det også at hun har et dårlig ordforråd? Nei, mener amerikanske forskere.

– Helt enig. God og saftig bannskap krever kløkt og kreativitet. I nord er banning nærmest et kulturfenomen, mener 50-åringen fra Vesterålen.

Det er nemlig en kjent myte at de som banner mye gjør det fordi de er fattige på andre ord, og ikke klarer uttrykke seg selv på bedre måter. Men nå kan det vise seg at det heller er det motsatte som er tilfellet.

I en studie som er publisert i Language Science konkluderer amerikanske forskere at de som kan mange stygge ord faktisk kan ha et bedre ordforråd generelt.

– De fleste språkforskere vet at myten om at folk tyr til bannskap fordi de mangler språk ikke stemmer. Men vi ville bevise det, forteller professor Timothy Jay ved Massachusetts College Of Liberal Arts i en e-post til NRK.

God ordflyt

Professor Timothy Jay ved Massachusetts College Of Liberal Arts

Timothy Jay har studert banning i en årrekke, og er en av forfatterne bak studien.

Foto: Massachusetts College Of Liberal Arts

Studien samlet 43 deltakere fra slutten av tenårene til begynnelsen av 20-årene. Forskerne sammenlignet deres generelle vokabular med deres kjennskap til tabubelagte ord.

I den første testen ble deltakerne bedt om å spontant ramse opp så mange ord som mulig, der alle ordene skulle starte på en bestemt bokstav. Deretter skulle de gjenta øvelsen ved å navngi så mange dyr som mulig – før de til sist skulle gjøre det samme med tabubelagte ord.

Resultatene viste at deltakerne som klarte å liste flest ord i den første testen, også kunne oppgi flest dyrenavn og «stygge ord».

– Betyr dette at mennesker som banner mye, har et bedre ordforråd enn andre?

– Jeg vil si at folk som kan mange banneord kjenner til mange ord generelt, bemerker Jay, som har studert bannskap i 43 år.

Samtidig påpeker han at forskerne i studien har fokusert på ordflyt, og ikke har målt hvor mye deltakerne har bannet utenfor laboratoriet.

Det viktigste funnet i studien, er bekreftelsen av «flyt-er-flyt»-hypotesen. Ifølge denne hypotesen er ferdighetene med ord universell i alle sammenhenger, enten det gjelder det generelle ordforrådet, kunnskapen om substantiver eller banning, skriver det populærvitenskapelige nettstedet IFLScience.

Avkrefter myten

Språkprofessor Ruth Vatvedt Fjeld ved Universitetet i Oslo, har sett nærmere på resultatene fra USA.

– Hovedkonklusjonen er at folk med god ordflyt, også er god til å banne. Da tenker jeg at folk med god ordflyt eller godt ordforråd også har utviklet en såkalt god kommunikativ kompetanse.

Kunnskap om banning handler ikke om å kunne flest mulig banneord, men om å vite hvilke situasjoner det er greit å banne og i hvilke situasjoner en skal kontrollere seg, forklarer Fjeld.

– Altså sted, tid og måten man uttrykker følelsene sine på. Det er en liten studie som har en del metodiske svakheter, men som er med på å avkrefte en kjent myte.

– Banning er kultur

Studien er kanskje godt nytt for folk i Nord-Norge, som er kjent for en hardere språkbruk enn folk lenger sør i landet. Her finnes egne nord-norske ordbøker for banning og ukvemsord. Banning er også mindre tabubelagt og mer integrert i dagligtalen.

Språkforsker Fjeld bekrefter at nordlendingene er mer direkte i språkbruken, enn folk sørpå – som gjerne «forskjønner» ulike kraftuttrykk.

Ute «på gata» i Sortland og Stokmarknes i Nordland møter vi folk i ulike aldersgrupper, som alle forteller om sitt forhold til banning.

– Du kan jo faen meg reise til helvete for faen, lirer Augustine Lossius (52) av seg, på spørsmål om hva som er den verste setninga han kan.

Han er ikke overbevist om at bannskap er et tegn på godt ordforråd, men tror det i nord kan være lettere å bruke de stygge ordene innimellom setninger.

– Det sier mye om hva slags stemning du er i. Du uttrykker mye med bannskap som du ellers ikke får ut på andre måter, sier Borge Bang (67).

– Brukes når vi skal konstatere noe

Grete Larsen (50)

Grete Larsen (50) mener god bannskap er et tegn på kreativitet.

Foto: Sofie Kristensen

Hermod Hove (80) tror bannskap brukes mest når vi skal konstatere noe.

– Hva faen er det du vil, din fjott – for eksempel. Ordforrådet vårt i Nord-Norge gjør at vi ofte blir oppfattet som vulgære lenger sør. Det har jeg selv opplevd.

Det er ikke bare gutta som kan banne. Grete Larsen (50) leter fram denne frodige setningen:

– Det var så helvetes nært at det var på det fjerdedels kløyvde fetthåret, bryter hun av seg.

– At bannskap er et tegn på godt ordforråd, tror jeg på, for man må jo være «inni helvete» kreativ når du holder på, sier hun.

– Banner bedre i Nord-Norge

Finn Arve Sørbøe, som er en av Tromsøs mest sentrale skikkelser innen revy og teater, har tidligere tolket tekstene til humortalentet Arthur Arntzen – mannen som på slutten av 50-tallet skapte komifiguren «Oluf Rallkattli». Han mener bannskap kan være alt fra forsøpling av språket til tegn på språklig kreativitet.

Programleder Finn Arve Søerbøe

Finn Arve Sørbøe har lang erfaring på scenen, og har også tolket tekstene til Arthur Arntzen.

Foto: Frank Ludvigsen / NRK

– Man må være kreativ for å banne godt, så det nytter ikke å bare lire av seg masse ord uten mål og mening. Det handler om variasjon. Når det bannes godt, er det nesten som poesi, sier Sørbøe.

Hans opplevelse av banning andre steder i landet, er at det er mye gjentakelse av ord. I Nord-Norge kan man derimot komme bort i «bannskap-tryllekunstnere», som ikke gjentar et eneste ord over flere setninger, sier Sørbøe.

– Som Arntzen selv har sagt: I Nord-Norge tror jeg ikke vi banner mer enn andre, men vi banner bedre.

Når det bannes godt, er det nesten som poesi.

Finn Arve Sørbøe

– Hvorfor mener du nordlendinger er flinkere til å banne?

– Her i nord har det alltid vært en akseptert måte å ytre seg på. Mens det andre steder i landet har blitt sett på som ugress i språkfloraen, har bannskapen hatt bedre kår her oppe – den har fått lov til å utvikle seg, og vokse fritt.

Andre normer for hva som er tabu

Timothy Jay forteller i e-posten til NRK at det er en kjent sak at det bannes mer – eller annerledes, når man sammenligner språkbruk mellom ulike områder.

– Det avhenger av demografi som alder, religiøsitet eller politisk konservatisme. Eldre, religiøst konservative er for eksempel mindre tilbøyelige til å bruke banneord.

Når det gjelder Nord-Norge, peker Ruth Vatvedt Fjeld på at folk her har litt andre normer for hva som er tabu.

– Det tror jeg kommer av at mange i Nord-Norge har levd et tøft og hardt liv i kamp med naturkreftene. Da kan man komme opp i situasjoner hvor det å banne kan føles som en demper på angst og sinne. Men om man sier «fillern» eller «faen», så er begrepsinnholdet det samme. Det ene er bare pakket litt bedre inn.

Derfor banner vi

Ruth Vatvedt Fjeld

Professor Ruth Vatvedt Fjeld sier banning en viktig funksjon i språket vårt.

Foto: Ram Gupta

Bannskap er på ingen måte noen nytt fenomen. Man finner eksempler på banning helt tilbake til runesteinenes tid. Den eldste banningen man vet om, handler om seksuell aktivitet og kjønnsorganer, forteller Fjeld.

Ifølge henne har banning en viktig funksjon i språket vårt.

– Først og fremst ved å forsterke. Man vil forsterke sine utsagn overfor tilhørerne, kanskje i mangel på andre maktmidler. Bannskap hjelper oss med å uttrykke smerte, sinne eller sterke følelser.

Fjeld forteller at det er gjort forsøk som viser at man tåler smerte bedre hvis man banner.

– Da konsentrerer hjernen seg om de språklige, verbale uttrykkene i stedet for smerten. Det tyder på at ulike kraftuttrykk har en menneskelig viktig funksjon.

Språket har endret seg over tid

Banningen i Skandinavia har i flere århundrer kretset om religiøse, kristne temaer. Og mens man i sør oftere bruker ord som henspiller på de «gode kreftene», er det gjerne motsatt i nord – hvor det dessuten er vanlig å lage sammensetninger (som for eksempel «hundesatan» eller «vaskemaskinhelvete»), ifølge Fjeld.

– Nordlendingene har et litt annet repertoar. Der er det mer de onde enn de gode kreftene som det refereres til. I nord bruker man ord som «satan», «faen» og «helvete». I sør er det vanligere med «herregud», «Jesus» og slikt.

Før ble ord som «Gud», «Maria» eller «Jesus» mye brukt, men mange av de gamle banneuttrykkene er nå avtabuisert. Et eksempel er «herregud», som knapt kan regnes som et banneuttrykk i dag, sier Fjeld.

– Banningen har endret seg. I dag handler det mye om sex, og ellers det vi finner i det internasjonale ordforrådet på banning. «Fuck» har rykket oppover på lista over de mest brukte ordene, det samme har «bitch» og «cunt». Våre nye landsmenn har med seg en del ord, som vi i økende grad bruker i banningen vår.

– Viktig språkarv

Oluf og Tore Skoglund

«Oluf» (Arthur Arntzen) og Tore Skoglund på scenen i 1991.

Foto: Eeg, Jon / NTB scanpix

Finn Arve Sørbøe registrerer også at gamle ord og uttrykk gradvis byttes ut med engelske. Det synes han er synd.

– Dette er en arv som vi burde ta vare på. Vi skal ikke mer enn 20–30 år tilbake i tid, før folk setter spørsmålstegn ved uttrykkene som ble brukt da. Jeg håper uansett at vi fortsetter å være kreative med språket i fremtiden.

Og som kulturpersonlighet Arthur Arntzen, som i fjor fikk en nystiftet ærespris, så treffende sier i dette sitatet:

Det kan bli mykje meir hælvete av å be einn å bainnes.

Arthur Arntzen, komiker
De fleste av oss banner fra tid til annen. Men hvilke kraftuttrykk foretrekker vi?

I denne videoen møter vi en håndfull mennesker som forteller om sitt forhold til bannskap. VIDEO: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK.