Det er temaet for Frank Lindberg sitt kåseri i Nordlandsakademiet.
Her kommer kåseriet i sin helhet:
God dag kjære nordlending - denne søringen du nå hører er fra den store Finnskogen og heter Frank Lindberg. Jeg er dekanus ved Handelshøgskolen i Bodø. Det betyr at jeg er daglig leder ved skolen, og mitt mål er hele tiden å forbedre undervisning, læring og forskning. Dette høres jo ut som en grei oppgave tenker du sikkert - for doktorer og professorer tar seg jo av dette, og da kan vel jeg egentlig bare ta det med ro? Sant nok - jeg tar det med ro - og det tror jeg også er viktig. Det nytter lite å skrike og bære seg overfor professorene, uansett om man måtte ønske det i blant. Hvis jeg gjør det blir det kanskje mindre læring og forskning, for mens råstoff og teknologi ofte er sentrale ingredienser i en pølsefabrikk, så er huene og det som skjer mellom huene det viktigste i en kunnskapsbedrift.
De fleste vil definere en kunnskapsbedrift som en privat eller offentlig virksomhet med kunnskap eller kompetanse som sin viktigste innsatsfaktor. Konkurransefortrinnet bestemmes av evnen til å utnytte denne kompetansen.
Å lede Handelshøgskolen i Bodø opplever jeg som svært utfordrende - og forskning viser at jeg ikke er alene. De fleste som forsøker å lede kunnskapsbedrifter - altså alle disse huene - opplever det som komplisert og ofte frustrerende, men samtidig interessant og utfordrende. Noen stiller spørsmål ved om kunnskap i det hele tatt kan styres.
Jeg forsøker altså å lede en virksomhet med 1000 studenter og 80 ansatte. Vi er et lederteam på fire personer som møtes av og til for å få hverdagen til å gå i hop. Noen ordner timeplaner, noen holder orden på de ulike økonomistudiene, mens andre igjen prøver å skape grobunn for mye og god forskning ved Handelshøgskolen. Vi forsøker å styre ut fra behovet til samfunnet, behovet til rektor, til administrasjonen, til studentene og til de faglige. Jepp - det er mange vi må ta hensyn til i vår kunnskapsbedrift. Hvis vi lar samfunnet og markedet få for mye makt - så vil ekspertene - altså professorene og doktorene, klage over manglende faglige frihet og tid til forskning. Nå kjører vi MBA programmer i hele Nord-Norge, og ja - det blir reint ut for mye undervisning for enkelte. Men hvis vi på den annen side kun styrer ut fra behov til ekspertene - så blir det ikke gjort noe annet enn forskning. For det er det morsomste de vet. Og det går nok ikke når næringsliv og samfunn krever at vi utdanner gode økonomer. Og så må vi faktisk tjene penger i dag. Ok - det visste du ikke? Jo-da, universiteter og høgskoler tjener i dag penger ut fra antallet studenter som består eksamen og hvor mange artikler og bøker ekspertene våre skriver. Vi må altså vise at vi duger!
Kanskje føler mange kunnskapsledere seg som kameleoner? Ja - for kameleonen skifter utseende ettersom omgivelsene endres. En av våre fremste forskere på kunnskapsbedrifter, professor Bjørn Olsen, hevder at den største utfordringen for ledere av kunnskapsbedrifter nettopp er å skjelne til behov fra fagkulturen på den ene side, og administrasjonssystemet, byråkrati og politiske kultur som former rammebetingelsene - på den andre side. Så jeg står altså i et dilemma: Samfunnet skal ha flest mulig økonomer, de faglige kjemper for forskningstid, næringslivet vil ha MBA-programmer og annen videreutdanning for sine ansatte, og i tillegg kjemper administrasjonen for sine sentrale systemer.
Men utfordringene stopper ikke der. Problemet er også, i følge professor Jan Grund, at ekspertene i kunnskapsbedrifter, enten de nå er kunstnere, ingeniører, overleger, professorer eller forskere, har liten tro på ledelse. De vil ha stor frihet og tror mer på egne evner enn å innordne seg overordnede beslutninger. Kanskje professoren har rett? At min viktigste oppgave som kunnskapsleder er å sørge for at medarbeiderne faktisk har lyst til å komme på jobb igjen i morgen? Nei - tror dette blir for enkelt. Jeg har heller tro på alternativet, som faktisk er litt Beatles-inspirert: Kunnskapslederens viktigste oppgave er å entre ”the long and winding road”, og glede seg over den!