Vi snakker om djevellua. Eller Hjallislua, som den litt misvisende er blitt kalt. For djevellua ble oppfunnet lenge før Hjallis sine dager. Og i dag er den blitt allemannseie.
Du er kanskje en av dem som har den? Og som bruker den under fysiske aktiviteter utendørs nå på vinters tid. Som Bjørnar Hansen, når han tar seg sitt obligatoriske sjøbad.
– Jeg brukte den i unge dager da jeg gikk på skøyter. Det var kjempetøft. Det er en stund siden nå, minnes Bjørnar Hansen fra Bø i Vesterålen.
Den gamle djevellua fra ungdommens dager ble borte, men han glemte den aldri.
– Mamma strikket meg ei ny lue for noen år tilbake. Og den bruker jeg hver dag når jeg isbader. Den er superbra til isbaderlue, forsikrer Bjørnar Hansen.
Foto: PrivatOL-lua fra 48
Djevellua til Bjørnar Hansen er mørkeblå, med våre nasjonalfarger i front. Den er identisk med djevellua som det norske skøytelandslaget stilte med under vinter OL i St. Moritz i Sveits i 1948. Med den djevellua på hodet sikret Finn Helgesen, Sverre Farstad og Reidar Liaklev tre gull til Norge på henholdsvis 500 meter, 1500 meter og 5000 meter. Vinnertidene den gangen var 43,1 på 500, 2.17.6 på 1500 og 8.29.4 på 5000.
Fire år senere var det Norge og Oslo sin tur til å arrangere de olympiske vinterleker. Og i den forbindelse ble ei ny djevellue lansert av det norske skøytelandslaget. Nå var den blitt hvit, med nasjonalfargene våre i front.
Og det var denne lua Hjalmar Andersen tok sine tre OL-gull med, på Bislet for 65 år siden. Den hvite djevellua, med det norske flaggets farger.
Sort/hvitt bilde fra skøyteløp på Bislett i 1956 Hjalmar ''Hjallis'' Andersen er en av Norges mest populære idrettsutøvere gjennom tidene. Han dominerte totalt skøytesporten på begynnelsen av 1950-tallet, og han vant alt som kunne vinnes av nasjonale og internasjonale mesterskap. Etter at idrettskarrieren tok slutt var Hjallis fortsatt i rampelyset, og det er ikke uten grunn han også ble kalt ''Kong Glad''.
Foto: Aage Storløkken / ScanpixIsdjevelen
Djevelluas historie begynte lenge før Hjallis. Opprinnelsen til formen og navnet er vanskelig å tidfeste, men allerede tidlig på 1900-tallet skal en amerikaner som het Norvald Baptie ha brukt en tilsvarende lue.
Han var regnet som en av de store idrettsheltene i North Dakota, der han gikk seirende ut av delstatsmesterskapet i hurtigløp på skøyter allerede som 14-åring. Han vant også mesterskap i kunstløp, og gjorde suksess med egne isshow. Noe som ga han tilnavnet «The Ice Devil» (Isdjevelen).
Gjennombruddet til djevellua kom på midten av 1920-tallet i USA og Canada. Under OL i Chamonix i 1924 vant amerikaneren Charles Jewtraw 500 meter. Det finnes et bilde av han som oppgis å være fra 1923, der han er avbildet med djevellue. Og hans landsmann Jack Shea, som tok gull på 500 og 1500 meter under OL i Lake Placid i 1932, er også avbildet med djevellue.
«Kupper'n» i sort og grønt
I mellomkrigstiden dukket den berømte Hadelandstrioen, Hans Engnestangen, Ivar Ballangrud og Michael Staksrud opp med egne varianter av djevellua.
Og ut over i 1950- og 60-årene lanserte de enkelte skøyteklubbene sine egne klubbluer som ble benyttet under nasjonale mesterskap. Knut «Kupper'n» Johannessen, som representerte Arbeidernes Skøyteklubb i Oslo (ASK) under hele sin karriere, brukte ASK sin sort- og grønnfargede lue. Lasse Efskind og Svein Erik Stiansen, som gikk for Oslo Skøyteklubb (OSK), brukte OSK sin mørkeblå lue med en bred grå stripe foran. Og Per Ivar Moe og Hroar Elvenes gikk nasjonale stevner med Oslo Idrettslag sin himmelblå djevellue, med tynne hvite striper foran.
Men under de internasjonale mesterskapene og landskampene vi utkjempet mot våre utenlandske konkurrenter var det den hvite landslagslua med det norske flaggets farger som dominerte. Det var denne lua Nils Aanes fra Andøya i Vesterålen ble europamester med i 1963.
Et bilde fra en skøytelandskamp på Bislet i 1963 av Nils Aanes, Knut Johannessen, Magne Thomassen og Fred Anton Maier, viser hvor toneangivende den norske djevellua var. Så nådde den da også stor anseelse i sin glanstid.
I 1963 var vi verdens beste skøytenasjon. Under EM i Gøteborg dette året ble det firedobbelt norsk. Dette bildet er fra en skøytelandskamp mot Sovjet på Bislet. Fra venstre Fred Anton Maier, Magne Thomassen, Knut Johannesen og Nils Aaness. Alle bærer den norske landslagslue. Verdens mest berømte djevellue.
Foto: NTB / ScanpixByttet til seg djevellua
Så populær ble den norske djevellua at også utenlandske skøyteløpere fikk byttet den til seg og tok den i bruk. Russeren Valerij Kaplan var en av dem. Han tok gull på 500 meter under EM i Deventer i Nederland i 1966, og på seierspallen hadde han på seg den norske landslagslua.
Mens landsmannen Eduard Matusevitsj, som ble nummer tre, var iført den sovjetrussiske lua. Øst Tyskeren Horst Freese som kom på andreplass, hadde en østtysk variant av lua. Også Estlenderen Ants Antson, som den gangen representerte Sovjetunionen og som ble europamester i 1964 og tok OL-gull på 1500 meter samme år, tillot seg også å gå med den norske lua under enkelte internasjonale løp.
Men stort sett valgte de enkelte løperne å gå med sine egne nasjonale luer. Og her stilte svenskene med ei blå lue med tre gule striper foran, finlenderne hadde hvit lue med en bred stolpe foran, nederlenderne vekslet mellom ei blå lue med hvite striper og ei oransje lue med hvite striper.
Og russerne hadde sin egen mørkeblå lue med hvite striper. I idrettens historie finnes det flere eksempler på at det ikke nødvendigvis er de idrettslige prestasjoner som påkaller den største interessen.
Et eksempel er svensken Jan Boklöv, som tok i bruk V-stilen i skihopp, og som revolusjonerte hoppsporten uten at han selv klarte å hevde seg i teten. Et annet eksempel er engelskmannen Michael «Eddie» Edwards, Storbritannias første skihopper som dukket opp i 1988.
Interessant nok, men desto mer oppsiktsvekkende var det at han flakset gjennom luften som ei ørn og landet på kulen. Noe som ga han tilnavnet «Eddie the Eagle». En klovn med andre ord.
Sendte djevellua av banen
Slik var det også med den tilårskomne sveitsiske skøyteløperen og interiørarkitekten Franz Krienbühl, som debuterte i OL-sammenheng i Grenoble i 1968, og som alltid havnet langt ned på resultatlistene. Krienbühl gikk sine egne løp. Han hadde til og med skøyter av gull. Og ble oppfattet som en klovn. Og da han i 1974 stilte til start i en tettsittende aerodynamisk trikot, sjokkerte han en hel skøyteverden, mens latteren på tribunen ingen slutt ville ta, som om dette var toppen på sveitserens klovneri.
Men den som lo sist var Franz Krienbühl selv. Med den nye «fantomdrakten» klarte han å presse sine personlige rekorder kraftig. Og under OL i Innsbruck i 1976, i en alder av 47 år, gikk Franz Krienbühl inn til 8. plass på 10.000 meter.
Han slo både Amund Sjøbrend og Jan Egil Storholt på distansen. Samtidig sendte han djevellua ut av banen og inn i historien. Sten Stensen skulle bli den siste OL-vinner med djevellue da han vant 5000 meter i Innsbruck i 1976 med tiden 7.24.28.
Lever i folket
Men i folket lever djevellua i beste velgående. Blant skøytesupportere tas den nå i bruk igjen, nesten som aldri før. Strikkeglade mennesker over hele landet ynder å strikke den i farger og mønster, som ingen grenser kjenner.
Og i Bø i Vesterålen forbereder Bjørnar Hansen seg til nye sjøbad ved Fjærvoll-sanden. Det gjør han stort sett hver eneste dag, sammen med tre gode venner, Rune Eriksen, Linn With og Tom Jakobsen.
– Det gir en ekstra følelse å stille i djevellue der ute i det iskalde vannet der vinden ofte tar skikkelig tak. Sist søndag var det storm i kastene. Jeg får alltid et helt spesielt kick av å bade i djevellua og ikke minst gir det meg en følelse av lykke, velvære og stolthet. Det er som en vakker rus, sier Bjørnar Hansen.
