– Sorg har gjort meg til et bedre menneske

I kveld skal Caroline Meier fra Sortland i Vesterålen delta på den årlige Allehelgensdag-lysfesten «Hjertefred» i Sandvika utenfor Oslo sammen med flere tusen andre mennesker.

– Hjertefred handler om å minnes dem vi har mistet, sette eget liv i perspektiv og inspirere til at sorg kan bli et verktøy til et bedre liv. Møtet med kunstneren Bjørg Thorhallsdottir som står bak arrangementet gjorde at jeg ville ta med meg «Hjertefred» hjem til Vesterålen, sier Caroline Meier.

For ti år siden var situasjonen helt annen. Caroline Meier var en ambisiøs musikkjournalist i TV 2 i Oslo, og hun planla videre karriere.

– Jeg var ei selvopptatt dame som var veldig opptatt av å være journalist og kul. Jeg relaterte meg ikke til folk som ble syke eller sørget. Det følte jeg ikke var noe å bruke tiden på, forteller Caroline.

«Helvetesuka»

I løpet av en uke, som Caroline kaller «helvetesuka», skal alt blir annerledes. Broren Tom-Ketil dør i en tragisk brann, og Caroline får beskjeden om at begge foreldrene er alvorlig syke.

Sykdom, pleie og sorg gjør at Caroline pakker sakene sine, sier opp drømmejobben og flytter hjem til Vesterålen.

– Alle vi tre gjenlevende søsken flytter hjem. Den første tida går det meste på autopilot. Vi delte oppgavene og ble som et arbeidsteam. Å være aktiv pårørende er en fulltidsjobb. Bare innimellom surfet jeg innom følelsene.

For Caroline er det bortkastet energi og gå rundt å være bitter for alt som har skjedd. Det erfarte Caroline etter brannen som tok brorens liv i Tønsberg – en brann som får store medieoppslag.

– Brannvaktene på 110-sentralen sov på jobb, og hørte ikke telefonen da naboen ringte for å varsle om brannen. Det er vanskelig å vite om broren min kunne ha blitt reddet om de ikke hadde gjort feil, men vi har aldri brukt energi på det.

– Alle kan gjøre feil og sinne mot de menneskene forandrer ikke utfallet. Bror er borte, sånn er det, legger hun til.

De valgte å heller fokusere energi på barna til broren og gi dem støtte i prosessen deres.

– Du bestemmer

Med to års mellomrom dør begge foreldrene etter lange og smertefulle sykeleier.

– De siste årene har det vært mye sykdom, død og tragedie. Noen dager har vært vanskelig å komme seg gjennom, men det aksepterer jeg. Så prøver jeg igjen neste dag.

Hun har jobbet mye med seg selv for at ikke sorgen skal få definere hvem hun er som person. Hun mener at mental trening er like viktig som fysisk trening i en sorgprosess.

– Det er opp til meg om jeg skal gjøre dagen til en god dag eller om jeg skal legge meg ned å spise sjokoladepudding og synes synd på meg selv.

Hun har også lært seg å bruke sorgen som verktøy i hverdagen.

– Når jeg føler meg selvmedlidende og trasig, ser jeg ut vinduet og tenker på at denne utsikten får ikke mamma, pappa eller broren min se. Jeg er ganske heldig som får stå her. Da står jeg der tre ganger så lenge, slik at de også får se.

– Lykke er ikke en Canada Goose-jakke

I dag har Caroline tre barn – er gift og jobber som kreativ leder i et medieselskap på Sortland. Tre barn på tre, fem og åtte år lager liv i huset. Når NRK er på besøk står det tomatsuppe på menyen hjemme hos familien Meier.

– Når du har barn, må du videre. Ungene skal leveres i barnehagen. Jeg tok valget om å delta i mitt eget liv, i stedet for å fråtse i sorgen. Sorgprosessen ville nok gått saktere dersom jeg ikke hadde hatt denne motivasjon.

Caroline er ikke redd for å dele minner og opplevelser med barna.

– Jeg er veldig opptatt av å snakke om død, sorg og sykdom med mine barn. Jeg vil at de skal reflektere over at det tar slutt en dag. Dette er viktig i en verden der vi suser så fort av gårde at vi kan finne på å tro en Canada Goose-jakke er meningen med livet. Jeg vil at mine barn skal ha litt ballast.

Hun er ikke redd for å påføre barna sine dødsangst.

– Innerst inne er vel alle redde for å dø. Jeg tror ikke man får mindre dødsangst av å ikke snakke om det. Vi forteller dem at vi gjør alt for å unngå døden. Vi holder oss i god fysisk form, og har vi smerter i kroppen, bestiller vi legetime. Jeg tror det er viktig at barn får et naturlig forhold til døden. Det er forferdelig trist når noen dør, men vi kan takle det også. Det vil jeg at de skal forstå, sier hun til NRK.

Slik var det ikke da hun selv vokste opp i bygda Lødingen helt nord i Nordland.

Tar hemmelighet med seg i graven

– Ingen snakket noen gang om døden, i hvert fall ikke med barn. Mamma snakket aldri om sine indre tanker og følelser, og hun hadde en trist palett.

– Hun var ofte trøtt og sliten. Jeg trodde det var jeg som gjorde henne sliten. Det gjør vondt når du som barn får høre at mamma synes det er et ork å være sammen med deg. Det er først som voksen at brikkene faller på plass, sier Caroline.

Årsaken til at moren var så trist skulle dukke opp som en stor overraskelse to år etter at hun dør, og bare noen dager før faren til Caroline dør.

– Pappa kunne dø når som helst, og jeg var hos ham sammen med min søster da telefonen kom. En kvinnestemme forteller at «det står en kar her på kirkegården i Lødingen og spør etter Gunvors grav, og om hun har etterlatte. Skal jeg si ja eller nei?»

Svaret ble selvsagt ja. Dermed dukker det opp en mann som ble adoptert bort som baby, og som leter etter sin biologiske mor som het Gunvor Johnsen, og kom fra Lødingen.

– Kom som et sjokk

– Det kom som et sjokk at mamma hadde en sønn som hun adopterte bort før jeg ble født. Vi skjønte ingen ting. Jeg er glad vi bestemte oss for å fortelle det til pappa. Heller ikke han kjente ikke til mammas hemmelighet, men det ga han noen svar på hvorfor kona hadde denne triste paletten. Noen dager senere døde han.

I ettertid har Caroline grublet mye på morens hemmelighet.

– Mamma kom fra den tause generasjonen. Hun var født i 1934 og var opptatt av å opprettholde et perfekt hjem. Hun inviterte stadig naboene inn på vafler, men snakket aldri om følelsene sine. Hun ofret seg, og det må ha vært forferdelig for henne å aldri kunne snakke med noen om dette.

Caroline tror hemmeligheten påvirket hele morens væremåte.

– Også mot oss barna. Hun var alltid mer eller mindre trist til sinns. De brikkene falt på plass da vi ble kjent med at vi hadde en halvbror.

Hun vet at adopsjon ikke kan ha vært et enkelt valg for moren å ta.

– Mamma var veldig glad i barn, og det er fortsatt vanskelig å forstå hvordan hun kunne gi fra seg en baby. Men Norge så annerledes ut i 1963. Men jeg vil jo aldri få svar på disse spørsmålene.

«Du må ingenting»

Hele livet har Caroline Meier hatt faren Harald Norvald Johnsen som sitt forbilde.

– Han var på en måte en bygdeoriginal. Han var ekstremt åpent til sinns, og veldig nysgjerrig på andre mennesker. Han åpnet dørene for både teppeselgere og Jehovas vitner og bød dem på kaffe. Hans motto i livet var «Du må ingenting».

– Han sa «Du skal vite at du har et valg uansett hva som skjer. Du skal aldri gjøre noe fordi du tror du må, men fordi det er det eneste riktige å gjøre for deg. Da er du til stede og gjør ting ordentlig». Han lærte meg også å ikke være redd for å si min mening.

Caroline er takknemlig for den siste tiden hun fikk sammen med foreldrene sine.

– Jeg anser mine år som pårørende som en gave. Jeg fikk på slutten et nærere forhold til foreldrene mine. Jeg fikk lov til å bli kjent med dem som mennesker. Det er det ikke alle som får. Jeg fikk spurt dem om deres første forelskelse og alle de tingene vi ikke vet om foreldrene våre.

– Sorg kan ikke veies

Både gjennom sin egen og andres sorgprosess har Caroline erfart at sorg ikke er en tidsbegrenset greie.

– Det er ikke noe som tar slutt, men etter hvert utvikler du noen verktøy for å takle den.

Sorg kan heller ikke veies i en vektskål og sammenlignes med andres sorg.

– All sorg er legitim, ingen kan veie opp en sorg mot en annen. Det er ikke slik at å miste en mamma på 70 år er lettere enn å miste en mor på 50. Om du har mistet hunden din eller barnet ditt i en ulykke, kan sorgen være like tung å bære. Din egen sorg vil alltid være den som veier tyngst, uansett hva.

Forandret

Ifølge henne selv er hun en helt annerledes person nå, enn hun var for ti år siden. For livet siver ut gjennom de åpne sårene.

– Jeg ville ikke vært sorgen min foruten. Den har gitt meg mye som menneske. I dag ser jeg på mennesker på en annen måte enn tidligere. Jeg var ganske selvopptatt. Jeg dømte folk etter hva de jobbet med, hvordan de så ut på håret eller om de hadde kule sko. I dag er jeg mye mer nysgjerrig på historien deres – hvem de egentlig er.