NRK Meny
Normal

– Etter 11 år i psykiatrien hadde jeg ingen identitet. Jeg var bare en diagnose

Maria Banks (27) har gått inn og ut av psykiatriske institusjoner siden hun var 14, og fikk over ti ulike diagnoser. – Jeg var blitt voksen før noen klarte å stille de riktige spørsmålene.

Maria Banks

IKKE BITTER: – Fagfolkene i psykiatrien mente det godt, men de greide aldri å stille den 14-åringen jeg var de riktige spørsmålene. Jeg ble en kasteball i systemet, sier Maria Banks.

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

– Jeg ble fortalt at jeg var manipulerende og at det var noe galt i hodet mitt. Jeg fikk høre at jeg var blitt født syk. Til slutt sa de at det var umulig å helbrede meg. For jeg var ikke interessert i å bli frisk, forteller 27-åringen.

Som ung jente opplevde Maria Banks fra Bodø flere traumatiske hendelser som forandret livet hennes totalt. Hun turde ikke fortelle noen hva hun har opplevd. Gradvis ble jenta syk, og 14 år gammel ble hun tatt hånd om av psykiatrien.

Jeg ble tatt ut av hjemmet mitt og satt på institusjon. Jeg vokste opp i psykiatrien. Jeg levde i en boble helt til jeg var 25 år.

Selvskading og selvmordsforsøk

Ifølge Maria var det ingen av fagfolkene som klarte å stille henne de riktige spørsmålene om hvorfor hun var syk. Dermed oppsto det mange misforståelser.

– De som behandlet meg mente det godt. Men de klarte ikke å trenge igjennom. De behandlet symptomene mine. Det tok mange år før noen stilte de riktige spørsmålene, som gjorde at jeg kunne fortelle, sier hun.

I løpet av de 11 årene Maria gikk fra den ene til den andre institusjonen fikk hun mer enn 10 ulike diagnoser.

– Depresjoner, spiseforstyrrelser, selvskading, bipolar lidelse, uspesifiserte psykoser, emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelser og en schizoaffektiv lidelse. Nye behandlere betød gjerne nye diagnoser, forteller Maria.

Etter hvert kom den unge jenta inn i en ond sirkel.

Ingen forstår
At selvstendighet må læres
Før du har lært deg å gå
Er det jo klart at man må bæres

Fra diktet Den usynlige jenta, av maria Banks

Jeg ble avhengig av å bo på institusjon. Tilværelsen der ble et slags holdepunkt. Jeg hadde ingen venner utenfor sykehuset. Jeg trodde ikke jeg kunne klare meg utenfor institusjon.

Tungt medisinert

Risping på armene gikk over til kutting og endte med to selvmordsforsøk. To ganger hoppet Maria ut av vinduet – og falt sju meter ned. Hun brakk ryggen på flere steder, og lever i dag med metallplater i kroppen. Alt for at hun ikke skulle bli skrevet ut.

– Helsevesenet svarte med medisiner, tvang, låste dører, forteller 27-åringen.

I mange år gikk Maria på tunge medisiner for diagnosene hun fikk.

 : Tre kvinner om livet i psykiatrien

HAR KONTROLL: Det hender fortsatt at 27-åringen må ha akutt psykiatrisk hjelp. – Forskjellen fra før og nå er at det i dag er på mine premisser. Det er jeg som ber om hjelp. Det er ingen som tvinger den på meg. I dag har jeg mer kontroll over situasjonen.

– En gang jeg var innlagt på akuttpost var jeg så tungt medisinert at jeg ikke klarte å snakke. Jeg satt i en vurderingssamtale, og det føltes som jeg hadde grøt i hodet. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Da ble det bestemt at jeg måtte ha medisiner for å konsentrere meg.

I dag er Maria så godt som nykter, og sitter igjen med en diagnose – en såkalt blandet dissosiativ lidelse. Hovedtrekket ved dissosiative lidelser er manglende sammenheng i hukommelse, bevissthet og/eller opplevelse av seg selv.

– Både psykologen min og jeg føler det er en diagnose som stemmer ganske godt.

Ble bedt om å holde foredrag

For fire år siden skjedde det flere ting som ble utløsende for å komme seg ut av boblen. Hun flyttet inn i et bofellesskap for mennesker med rus- og psykiatriproblemer. I tillegg fikk hun ny psykiater – og hun ble bedt om å holde et foredrag om sitt liv som traumepasient.

– Da skjedde det noe. Etter hvert holdt jeg flere foredrag. Jeg fikk en stemme. Tidligere var selvskading mitt språk, sier Maria Banks.

Monica Sørensen, Iren Marie Soleng og Maria Banks.

Monica Sørensen, Iren Marie Soleng og Maria Banks har alle mange års fartstid fra psykiatrien. – Noen ganger kan en klem være livreddende. Det var ett av rådene fagfolkene fikk fra dem som vet hvor skoen trykker på en stor psykiatrikonferanse i Bodø denne uka.

Foto: Barbro Andersen / NRK

Når NRK treffer Maria Banks holder hun foredrag igjen på en stor konferanse om god traumebehandling for fagfolk i psykiatrien. Sammen med to andre kvinner med mange års erfaring i psykiatrien ga hun råd til de som til daglig jobber med pasientene.

– Vårt viktigste råd til fagfolkene er å huske at de er medmennesker. De må ha tid, vise tillit og gi trygghet. Er alt dette på plass, er det mye som kan løses. Behandlere må tørre å være nær, gi en klem, en klapp på skulderen eller tørke tårer.

– Sterke historier

Fagdirektør Geir Tollåli i Helse Nord var til stede da Maria og de andre kvinnene holdt foredrag om sine opplevelser denne uka.

Klinikksjef Geir Tollåli

Fagdirektør Geir Tollåli i Helse Nord.

Foto: Adrian Dahl Johansen

– Dette er tre sterke historier som berører. De tør å gi til kjenne sine erfaringer og opplevelser i møte med helsevesenet. For meg var det nyttig å høre både som fagperson og menneske. Vi skal ta historiene med oss i det videre arbeidet for å gjøre tilbudet til disse pasientene bedre.

Han kan ikke kommentere enkelthistoriene, men sier at det i dag er vanligere å høre på brukernes erfaringer og ta dem med på rad i behandlingen.

– Det er svært avgjørende at de som først møter pasienten har den tilstrekkelige kunnskapen, erfaringen og forstår problemet slik at behandlingen kommer inn i rett spor.

Forsker i sin egen fortid

De siste årene har det vært viktig for Maria å finne tilbake til den lille friske jenta hun en gang var.

– Jeg har tilbrakt mye tid med å kikke i gamle fotoalbum for å finne ut hvem jeg var før psykiatrien. Jeg snakket mye med min farmor før hun døde om hvordan jeg var som barn. I psykiatrien hadde jeg ingen identitet. Jeg var bare en diagnose.

Maria har bodd to år i bokollektiv og trives godt. Hun har foreløpig ingen planer om å flytte.

Skriver dikt

Maria Banks

SKRIVER DIKT: Maria Banks har sin egen blogg hvor hun skriver dikt om sine opplevelser.

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

– Vi har kontrakt på tre år, men det er ingen som sier at «nå virker du så frisk at du bør flytte herfra».

Fortsatt har hun vanskeligheter med å se for seg et liv utenfor psykiatrien.

– Noen ganger tenker jeg at jeg er dømt til å være syk og unormal resten av livet. Men jeg har jo etter hvert skjønt at jeg ikke ble født syk. Det er ikke en ubalanse i hjernen min som gjør at jeg er syk. Jeg var frisk fram til jeg opplevde det vonde, så jeg har mulighet til å finne tilbake.

I dag er hun uføretrygdet. På spørsmål om hvor hun jobber på Facebook-profilen hennes har hun skrevet «Harde livet».

– Jeg holder på å ta sertifikat. Jeg skriver dikt på bloggen min. Jeg har foreldre som støtter meg. Det vil nok ta tid å bli frisk, men det skal gå bra, smiler hun.