Det skriver NRKs utenrikskommentator Gro Holm om årets Nobel-utdeling.
- Les:
- Les:
- Les:
Nobelkomiteen kan i alle fall hevde at de har gitt en pris i tråd med ånden i Alfred Nobels testamente. Prisen skal tildeles den eller dem som ”verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffing eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande av fredskongresser”.
Selv om ingenting er gjennomført så langt, så er bare det å skape et helt nytt klima for dialog og nedrustning i internasjonal politikk en forutsetning for å komme ut av de fastlåste posisjonene og gjensidige mistroen som preget Bush-perioden, også blant USAs allierte.
Det er en ”handling” i seg selv, fordi det har endret bildet av USA som alenegjenger og egosistisk supermakt.
En kort oppsummering:
- Obama har fått med seg FNs sikkerhetsråd på å si at atomvåpen på sikt skal avskaffes helt.
- Han har gått vekk fra planene om et rakettskjold med tilhørende installasjoner i Polen og Tsjekkia.
- Han har engasjert Russland i en konstruktiv dialog – og de to landene forhandler nå om en oppfølger til Start-avtalen om kutt i antall internkontinentale atomvåpen.
- USA har startet en direkte dialog med ledelsen i Iran
- Han har lagt personlig prestisje i å få partene i Israel-Palestina-konflikten til å gjenoppta fredsforhandlinger.
- Dessuten har han sagt at USA vil inngå forpliktende avtaler for å begrense klimaødeleggelsene.
Det er enkelt å peke på at lite er oppnådd så langt, ni måneder inn i presidentperioden. Det mest mislykkede var nok møtet med Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, og palestinernes president, Mahmoud Abbas, i New York 22. september.
Palestinerne nekter å gjenoppta forhandlinger med mindre Israel fryser bosettingene. Selv om Obama også krever frys, gav han partene beskjed om å snakke sammen igjen uten forhåndsbetingelser – det er faktisk hans betingelse for å bruke av sin tid på fred i Midt-Østen.
Dytt til handling
Jagland er et politisk dyr, og han og Nobel-komiteen har åpenbart ønsket å trekke Obama i retning av handlinger. Obama er verdens mektigste mann, og den potensielle effekten av prisen kunne derfor ikke vært større.
Avskaffelse av atomvåpen er en langsiktig oppgave, men kanskje også det minst kontroversielle initiativet for øyeblikket. Det er jo våpen som for USA og Russland er ganske så ubrukelige, samtidig som alle stormaktene, Kina inkludert, har grunn til å bekymre seg over at en del mer ustabile regimer har, eller ønsker å skaffe seg, atomvåpen med kortere rekkevidde – som kan brukes mot naboland.
Skal Obama ved slutten av sin presidentperiode med hånden på hjertet si at han fortjente dagens pris, må han oppnå vesentlige framskritt på i hvert fall ett av tre områder; Afghanistan, Iran eller konflikten mellom Israel og palestinerne.
Midtøsten
Aller viktigst er det om han klarer å megle fram fred mellom jøder og palestinere.
Denne konflikten er bitter og blodig nok i seg selv, men den er også en inspirasjonskilde til militante muslimer over hele verden. Det er ikke det minste merkelig, på mange måter betaler palestinerne prisen for Holocaust. Men ved å få til en fungerende tostatsløsning som støttes av et flertall av palestinerne, vil en også fjerne noe av det ideologiske grunnlaget for anti-amerikanske holdninger i Midt-Østen, Asia og Afrika.
Iran og Afghanistan
Overfor Iran har Obama fulgt en gulrot- og pisklinje. Han inviterer til dialog, men truer samtidig med å utvide sanksjonene om ikke landets ledelse forplikter seg til å stanse alt som kan tolkes som forberedelser til å skaffe seg atomvåpen.
Sanksjoner har så langt ikke virket overfor Iran, og det er ikke noe som til nå tyder på at Obama vil lykkes bedre enn forgjengeren. Men samarbeidet med europeerne, inkludert Russland, er nå atskillig tettere.
Afghanistan kan bli Obamas Vietnam, men i så fall kan det være en ”trøst” at flere har mislykkes der før. For øyeblikket nøler USAs president med den videre strategien. Nytter det med flere soldater? Skal fokuset i stedet flyttes til Pakistan, som huser både Taliban og Al Qaida, og der regjeringen sliter med lojaliteten i egne væpnede styrker, etterretningen medregnet? Det demokratiske partiet er splittet når det gjelder strategien, og det pågår i disse dager en kamp om presidentens sjel.
Obama er den sjuende sittende presidenten som mottar Nobels fredspris, to av dem amerikanere. Obamas utenrikspolitikk er mer populær i Europa enn i USA, viser meningsmålinger.
Han har et skjørt flertall i Kongressen, og i flere av de store utenrikspolitiske sakene er hans eget parti splittet. Det kommer i tillegg til alle motkreftene utenfor USA. Da skal det mer til en retoriske evner og god vilje.
Les: