Amarlal er én av mange tusen gutter som har bodd på Bal Ashram-senteret for frigitte barneslaver i Rahjastan.
Foreldrene hans hadde ingen utdanning, og satte gutten i arbeid så fort de mente han kunne gjøre nytte for seg.
– Da jeg var 6 år begynte jeg å jobbe sammen med faren min med å grave grøfter for telefonkabler. Men i 2001 ble jeg reddet av «Bajzabji» (kallenavn for Kailash Satyarthi, red.anm.), og da kom jeg hit. Nå studerer jeg juss på andre året, forteller Amarlal til NRK.
Han har på seg ren og nystrøket skjorte i anledning feiringen av høytiden Diwali, og er nå tilbake på senteret for å feire høytiden sammen med dem som står ham nærmest i livet – de andre guttene på senteret og ekteparet Satyarthi.
Bal Ashram-senteret har virkelig forandret livet hans. Han er den første i sin familie som har fullført grunnskole, som kan lese og skrive.
Fra å være et kasteløst gatebarn, fikk han på dette senteret den verdigheten og selvrespekten de fleste andre tar for gitt.
I dag møter han livet med hevet hode.
Jobbet nattskift på hotell
Shuvum Ratsor, som nå er 18 år, jobbet på et hotell da en av agentene til Satyarthis organisasjon Bachpan Bachao Andolan (BBA) hentet ham ut i en undercover-operasjon. Han var da 9 år gammel.
– Jeg jobbet hver dag på hotellet. Jeg var en «chai wallah» (te-gutt), og jobben min var å ta oppvasken og noen ganger vaske rommene. Jeg jobbet fra klokken 20 på kvelden til klokken 10 neste morgen. Jeg fikk sove noen timer på dagen, men de ga meg svært lite mat, forteller han.
En dag kom det en mann som utga seg for å være hotellgjest, og pratet med Shuvum.
– Han spurte meg hvem jeg var, og hvor jeg kom fra. Han stilte meg en rekke spørsmål. Han kom tilbake flere ganger. Så til slutt sa han: Bli med meg. Og slik kom jeg hit, forteller han.
Shuvum Ratsor sier han ikke kunne tro det da han hørte at «Bajzabji» hadde fått Nobels fredspris for 2014.
– Jeg var på skolen da jeg hørte det, og måtte sjekke med en gang på Google. Jeg ble så glad, jeg begynte å hoppe og danse og skrike, så vennene mine spurte hva som hadde skjedd, forteller han.
– Jeg sa jeg hadde fått Nobelprisen. De trodde jeg hadde blitt gal. Så dro jeg hit til Bal Ashram med en gang for å feire med de andre, forteller han.
- Les om Satyarthi:
Så vennen dø
Mohammad Manan Ansari (18) ser ut som en helt vanlig tenåring der han spiller fotball på den lille sletten på Bal Ashram-senteret.
Men historien hans er langt fra vanlig.
– Før jeg kom hit, jobbet jeg i en gruve hvor vi utvant kråkesølv. Men fjellet var veldig løst, og det var farlig arbeid. Vi jobbet 300–400 meter under bakken. En dag vi var der nede gikk det et ras, og min beste venn ble begravet foran øynene mine, forteller Ansari.
– Hvor gammel var du da det skjedde?
– Da var jeg 7 år.
Også han brøt ut i spontan jubeldans på ettermiddagen den 10. oktober, da dørene gikk opp på Nobelinstituttet i Drammensveien i Oslo.
– Jeg kan ikke forklare med mine egne ord hvor glad jeg ble da jeg hørte om fredsprisen. Jeg føler meg stolt fordi jeg føler at denne prisen også er til meg, sier Ansari til NRK.
- Les også:
- Les også:
Ble solgt til fabrikk
Rett utenfor ett av klasserommene på Bal Ashram-senteret sitter 13 år gamle «Mansar». Indisk barnelovgivning krever at hans ekte identitet blir beskyttet, derfor kan vi ikke bruke hans ekte navn. Men historien hans er typisk for mange av de unge barna her.
– Jeg ble sendt av foreldrene mine til Delhi for å jobbe på en broderifabrikk, forteller han.
Foreldrene ble overbevist av en agent som kom til landsbyen for å kjøpe barneslaver. De fleste foreldre selger ikke barna sine, men går med på å låne dem ut i noen uker eller måneder i bytte mot et kortsiktig lån.
- Les også:
Barnehandlerne sørger siden for at foreldrene aldri greier å nedbetale dette lånet.
– Etter det jobbet jeg i 15–16 timer per dag, forteller «Mansar».
Betalingen var 150 indiske rupi i uken, som tilsvarer rundt 15 norske kroner.
Den unge gutten får et mørkt drag i ansiktet når han tenker tilbake.
– Jeg var som en fange. Jeg bare jobbet og gjorde ingenting annet. Alle de andre barna var også fanger, sier «Mansar».
– Hvor gammel var du da du begynte å jobbe i det du kaller fangelignende forhold?
– Da var jeg 9 år.
– Og hva er planen din for fremtiden nå?
– Jeg vil bli ingeniør.