– Jeg har fortsatt tro på Kina

Kina har lenge ønsket seg en Nobel-vinner, men absolutt ikke fredsprisen.

Like lenge som de har advart Norge og Nobelkomiteen om at fredsprisen til en kinesisk demokratiforkjemper vil være å betrakte som en innblanding i interne forhold, like lenge har Liu Xiaobo og Hu Jia vært blant prisfavorittene.

Det ble Liu Xiaobo, hovedmannen bak demokratioppropet «Charter 08», som endte opp med prisen, som har før til harde tider for Kinas politiske opposisjonelle.

Liu sitter i fengsel, og slipper ikke ut, verken av fengsel eller landet, for å motta Nobel-prisen kommende fredag.

• Alt om Nobels fredspris

Rundt 100 av prisvinnerens venner, støttespillere og politiske meningsfeller er arrestert eller satt i husarrest etter Thorbjørn Jaglands kunngjøring 8. oktober.

Andre sitter inne fra før av.

En av disse er Hu Jia, en av Kinas fremste menneskerettighetsaktivister, som er dømt til fengsel for å ha «oppfordret til undergraving av statsmakten», det betyr i praksis kommunistpartiledernes maktmonopol.

I mange år registrerte han utrettelig arrestasjoner og trakassering av andre aktivister, før han selv ble arrestert før jul i 2007. Siden ble han dømt til tre og et halvt års fengsel.

Blant «ugjerningene» var fire artikler publiserte på Internett, en av dem med tittelen «Det virkelige Kina og de olympiske leker», hvor makthaverne ble bedt om å slutte å systematisk bryte menneskerettene.

• Les: En svært modig dissident

– Overvåkerne er overalt

Svært mange i opposisjonsmiljøet er advart mot å snakke med utenlandske journalister om fredsprisen. En av dem som nekter å bøye seg, er Zeng Jinyan, kona til Hu Jia, som møter NRK i Beijing.

Den modige kvinnen ble av Time Magazine inkludert blant «100 helter og pionerer» for sin blogging etter at ektemannen ble arrestert.

Hun er ikke i husarrest nå, kun «passet på». I det ligger det at hun overvåkes 365 dager i året, 24 timer om dagen. Privatliv blir det dårlig med.

– Men det går greit, sier hun.

Sammen med ektemannen laget hun videodokumentaren «Fanger i frihetsbyen», som gikk verden rundt, om hvordan det er å leve livet i husarrest med overvåkere utenfor døren. Det unge paret giftet seg i 2006 og har knapt vært et minutt for seg selv.

Hu fikk ikke lov til å gå ut alene. Zeng hadde lov til å forlate huset, men måtte gå spissrotgang mellom politifolkene som passet på - og trakasserte.

– Hvis du ser denne dokumentaren, vil du kanskje føle det. Følelsen av å sone i hjemmet er vanskelig. Jeg vet jo at det er mitt eget hjem, likevel er det ikke annerledes enn i et ordinært fengsel.

– Det er motbydelig at de tar mitt hjem og bruker det som sitt fengsel, sier Zeng Jinyan til NRK.

– Det å bli satt i husarrest og fullstendig isolert fra verden utenfor, er en tung situasjon. Det verste er at du ikke kan snakke fritt i ditt eget hjem. Fordi alle omkring deg i resten av huset er politi. I etasjen over, i etasjen under, ved døren.

– Og ikke bare at man ikke kan snakke fritt - det finnes ikke et trygt sted inne i huset. Til og med dagboken min blir lest av politiet. Det er det verste.

– I lange perioder har man ingen å snakke ordentlig med. Midt på natta kan jeg våkne og se og høre de som overvåker meg, når de går fram og tilbake for å sjekke. Det er skremmende, sier Zeng.

Liu Xiaobos kone, kunstneren Liu Xia er på ny i husarrest, ingen har sett eller hørt noe til henne siden midten av oktober. All elektronisk kommunikasjon med omverdenen er kuttet. Brødrene hennes er nå nektet kontakt og kun moren får snakke med henne en gang i uken på telefon.

Venner har uttrykt bekymring for at hun ikke vil klare presset i mange uker til.

– Selvfølgelig, det at Xiaobo har blitt fengslet gjør at hun har det veldig vanskelig. Men Liu Xia har jo også opplevd dette før, og jeg føler at hennes mentale tilstand er vanskelig å rokke ved. Jeg har tro på henne, sier Zeng.

Treffes i fengselet

Selv lever hun alene med ekteparets tre år gamle datter. Hun var kun ett år da faren ble fengslet. Han måtte be politiet om tillatelse til å følge kona på sykehus for å føde.

Nå får datteren se faren én gang i måneden.

– I begynnelsen sa hun: Å ja, vi skal til barnehagen til pappa. Seinere har hun sagt: Å la oss dra til pappas hjem. Det er slik hun oppfatter det, sier Zeng Jinyan.

– Fengselet motsetter seg ikke at jeg har henne med. Så hvis helsetilstanden hans er ok, tar jeg henne med til fengselet. Hun er sin fars største glede. Når hun ser faren sin er hun så naturlig, viser masse kjærlighet og leker med ham, sier den vevre unge kvinnen.

Hun var på besøk hos ektemannen to dager før vi treffer henne.

– Det viktigste vi snakket om var hva som skjer i hjemmet, fordi andre ting får vi stort sett ikke lov å nevne, sier Zeng tørt.

Politifolk vokter den lille familien hvert minutt under besøket.

Zeng forteller følgende om mannens soningsforhold:

– Han er fremdeles lukket inne i Beijing bys fengsel. Han lider av skrumplever, det har ikke vært noen særlig forbedring, og sykdommen er ganske ille ennå. Men de mentale forholdene er ganske bra. Han får lese bøker og aviser hver dag.

• Les: Frykter Hu Jia er dødssyk

Hu Jia fikk EUs Sakharov-pris i 2008, prisen som er til minne om den sovjetiske dissidenten Andrej Sakharov.

I likhet med Nobel-prisen i år, reagert kinesiske myndighetermed raseri. En tjenestemann stemplet Hu som en forbryter og kalte tildelingen en provokasjon og en grov innblanding i Kinas indre anliggender.

Ifølge ektefellen ble han svært stolt og rørt over å få prisen.

– Når det gjelder konkrete forbedringer som følge av pristildelingen, kan man ikke umiddelbart se noe resultat. Men i det minste har ikke situasjonen hans blitt verre, og det er bra, sier Zeng som på video takket EU-parlamentet for prisen på vegne av mannen.

Ekteparet er også slått ring om av Amnesty International, i håp om det kan verne Zeng for ytterligere restriksjoner.

– Har opplevd det verste

Grepet rundt de kinesiske opposisjonelle ble strammet betydelig før Beijing-OL, og nå er det blitt ytterligere tilstrammet.

– For meg har det blitt litt strengere, men min situasjon er ikke den verste. Jeg synes det er ganske greit nå. Fordi jeg har allerede opplevd den verste situasjonen.

– Men situasjonen er verre for noen andre av mine venner, noen er forsvunnet, noen er satt i husarrest og fratatt mulighet til å bruke telefon, noen er i husarrest men kan fremdeles bruke telefonen. Dette gjelder ikke få. Videre er det en gruppe mennesker som er blitt forhindret fra å forlate landet, forteller Zeng.

– Politiet vil gjerne snakke med meg, men jeg har ikke noe å si til dem. Det viktigste i livet mitt nå er å passe på barnet, hva annet er verdt å si?

Også mannens foreldre og øvrige familie får sine bevegelser begrenset, og Zeng har ikke lyst til å si noe som kan ødelegge for de andre.

Svigerforeldrene ble under studietiden på slutten av 1950-tallet stemplet som «høyreavvikere» under en av kampanjene til Mao. De ble «anvist» til å jobbe i utkantprovinser og måtte i lange perioder leve adskilt. Dette varte helt til 1978, da høyreavvikerstempelet ble fjernet.

Viktig for Kina

Zeng Jinyan mener årets fredspris er viktig for Kina, selv om den har fått negative konsekvenser for enkeltpersoner.

– Det er en stor inspirasjon for det sivile samfunn i Kina. Jeg hadde ikke trodd at så mange ville stå frem og ta del i Lius glede over prisen, sier Zeng.

– Men tror du prisen vil påvirke kinesiske myndigheter?

– Kinesiske myndigheter har allerede kommet med noen reaksjoner, og jeg synes disse reaksjonen er ganske usmarte.

– Kina har vært igjennom mange år med utvikling og er allerede et ganske åpent samfunn sammenlignet med for noen tiår siden. Men når det gjelder reaksjonen på Nobels fredspris, så mener jeg de kunne ha gjort det bedre, i stedet for å oversvømme verden med en slik avvisende reaksjon, sier Zeng Jinyan og lister opp:

– For det første burde de tillate Liu Xiaobo og hans familie dra til Norge for å ta imot prisen. For det andre burde de ikke forhindre folk fra å hedre ham.

– De bør også stoppe å trakassere menneskerettsforskjempere, de som jobber for et bedre samfunn. De trenger ikke å undertrykke slike. La dem heller få mer plass til å arbeide for å tjene dette samfunnet.

– Som sagt; jeg forstår ikke logikken deres. Metoden de utøver nå synes jeg er veldig dårlig. Så lenge Liu er i fengsel, så lenge han ennå ikke har fått prisen i sine hender, så vil det hvert år være folk som synes dette er motbydelig, sier Zeng.

«Kjenner du Liu Xiaobo»

Zeng Jinyan sier mange kjenner til Nobel-prisen og uttrykker glede for at den gikk til en kinesisk demokratiforkjemper.

– Særlig unge mennesker. De får informasjon fra Internett. Selv om vi har en brannmur som hindrer mange veldig bra nettsteder og mye bra informasjon, så klarer unge mennesker å omgå den. De vet hva som skjer.

– Men også andre får informasjon. Sist jeg var ute i nabolaget og gikk tur, traff jeg på en eldre person. Han spurte meg: kjenner du Liu Xiaobo? Jeg sa: Det gjør jeg. Da sa han med en glad stemme: Han var min student! Han var svært bekymret for at han var i fengsel, og hva som ville skje.

– Jeg sa til den bekymrede mannen at «Kina vil forandre seg. Nå er Liu i fengsel, men jeg tror at det snart forandre seg, og hans og andres situasjon vil forandre seg». Han var enig. Hvis du hører på vanlige folk, så liker de og anerkjenner Nobels fredspris. De trenger ikke høre på hva myndighetene sier.

Folket selv må endre Kina

– Kinesiske myndigheter sier at Nobelprisen er en metode Vesten bruker for å forstyrre Kinas vekst. Hva tenker du?

– Dette er en måte noen kinesiske myndighetspersoner bruker å uttrykke seg på. Men de bør i større grad lytte til det kinesiske folkets meninger samt ta innover seg meninger og trender fra verden. Som å spre menneskerettigheter som verdi. Man kan ikke fortsette som nå.

– Er det myndighetene selv som må endre det kinesiske systemet, eller er det folket som må gjøre det?

– Dagens situasjon i Kina er ganske komplisert. Det er ikke en person som bestemmer. Det er en interesse-gruppe med makt som kontrolleres ovenfra. Så for å si det rett ut, så er det veldig vanskelig for dem å forandre seg. De kan heller ikke gi opp makten de har opparbeidet seg.

– Så det største håpet er nok at borgerne selv kan prøve ennå hardere, kjempe ennå hardere.

Og Zeng Jinyan mener det er håp, håp for et endret Kina.

– Selv om mediene er kontrollert og blir nøye fulgt med på av myndighetene, så er det alltid noen samvittighetsfulle medier og noen samvittighetsfulle mennesker som snakker for et kinesisk samfunn med rettferdighet, rettferdighet, demokrati og frihet.

Hun trekker også frem de mange frivillige organisasjonene som er i fremvekst, som et tegn på at Kina beveger seg bort fra et fullstendig statsstyrt samfunn.

Selv har hun og mannen spesielt engasjert seg i aidssaken og driver en frivillig organisasjon som hjelper Kinas mange hivsmittede og aidssyke, ikke minst barn av aidsdøde.

Men ordet aids er ikke et spesielt populært ord i myndighetenes vokabular, i likhet med demokrati og menneskerettigheter.

Myndighetene er til stadighet på jakt etter ulvoligheter som kan stenge virksomheten til ekteparet og deres hjelpere. Nå er det bokettersyn som er metoden.

– Etter at min mann ble arrestert, må jeg være litt mer forsiktig. Jeg må ikke gjøre noe ulovlig. Jeg må ikke gjøre noe som ikke kan rapporteres til skattemyndighetene. Vi har allerede vært gjennom ulike typer etterforskning. Så jeg oppfordrer meg selv til at alt jeg gjør, er innenfor lovens rammer. Hvis det går utover organisasjonen, så må jeg ikke gjøre det, sier Zeng.

Hjem til sommeren?

Hu Jia har sonet ferdig straffen i juni neste år, likevel er det ikke sikkert at friheten venter.

– Politiet har sagt til ham «at hvis du ikke forandrer tankegangen din, kan det være vi må sette deg i husarrest igjen når du blir løslatt i 2011».

– Så jeg forbereder meg på ulike utfall. Jeg håper at det ikke vil bli en slik situasjon. Men hvis Kina ikke får et ordentlig rettssystem, så vil ikke vår situasjon forandre seg, tenker jeg. Min mann ønsker at han kan fortsette sitt arbeide som advokat, og å kjempe for hva som er rett.

Flere av deres kampfeller har mer eller mindre frivillig forlatt Kina, etter avtaler med myndighetene, og bor nå i eksil.

Selv har det unge og sta paret ingen planer om å forlate Kina.

– Dette er vårt land, og Hu Jia mener at jobben han utfører, må utføres her. Uansett så må det bli mer åpent i Kina. Så lenge vi blir åpnere, så lenge vi har Internett, så er det ubegrenset med muligheter. Så jeg har fremdeles litt tro på fremtiden, sier Zeng Jinyan - med overvåkerne noen meter unna.