Ingrid Vik Lysne

Ingrid Vik Lysne fikk ADHD-diagnosen da hun var 24 år. Det har hun brukt til noe positivt.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Ingrid tar to utdannelser samtidig – takket være ADHD

– Hvis vi med ADHD holder på med noe vi liker, er vi utrolig effektive, sier Ingrid Vik Lysne. 26-åringen har lært seg å se fordelene med diagnosen, og hun studerer nå både juss og produktdesign.

– Det er et stykke opp hit, ja, roper det fra toppetasjen i den gamle bygården på St. Hanshaugen i Oslo.

Den kvitrende og blide stemmen til Ingrid Vik Lysne viser vei opp og inn i en bitte liten leilighet.

En stemme som verken kvitret eller var blid for to år siden. Da lå hun på badet og lurte på hvorfor organene hennes ikke sluttet å fungere.

26-åringen som koker tevann og skravler i vei, er med i realityprogram på tv og studerer både jus og design samtidig.

– Jeg hadde mistanke om hva som var galt med meg allerede på ungdomsskolen, men ingen trodde meg.

Voldsom uro

De vevre fingrene tar et godt grep rundt tekoppen, mens hun krøller seg sammen i sofakroken.

– Jeg var et litt rart barn. Kreativ og drømmende. Jeg følte meg alltid litt annerledes. Alle andre snakket et språk jeg ikke forsto. Som om de hadde vært på et møte om hvordan verden skulle henge sammen, og så var det ingen som fortalte meg hva de hadde blitt enige om.

Sjenert og engstelig. Stille og pliktoppfyllende. I barnehagen klenget hun seg til en tante, mens hun stirret med store tallerkenøyne på de andre barna som lekte. Aller helst ville hun bare hjem til fanget til bestemor eller mamma.

Ingrid Vik Lysne

Her er Ingrid på første skoledag. Det var tydelig at den lille jenta var flink på skolen.

Foto: Privat

På skolen var det tydelig at den lille jenta var glup.

– Jeg tok ting veldig lett. Jeg hadde ingen vansker med å sitte stille, men hadde alltid en voldsom uro som dirret inne i meg.

Hun tar et par slurker av teen før hun forklarer hva hun mener.

– Hjernen min ble liksom aldri skrudd av. Det var akkurat som det gikk i 200 kilometer i timen oppe i der. Rundt og rundt. Jeg har alltid skjønt at hodet mitt har vært litt annerledes enn andres, men aldri skjønt hvorfor og hvordan.

Ingrid Vik Lysne

Allerede på ungdomsskolen fikk Ingrid mistanke om at hun kunne ha ADHD.

Foto: Anette Torjusen / NRK

På ungdomsskolen fikk hun første hint.

– Jeg husker ikke helt om læreren snakket om det i en skoletime eller om jeg leste det i en brosjyre jeg fikk på skolen, men jeg kjente meg så igjen. Dette må jo være meg, tenkte jeg.

Hun hadde fått høre at man kan føle en sterk indre uro, være urolig i hender og føtter og det kan være vanskelig å konsentrere seg. Kreativitet og dårlig tidsforståelse var også tegn.

– Jeg kjente meg igjen i så godt som alt.

Ingrid løp hjem til foreldrene sine etter skolen for å fortelle dem om det hun hadde lært og at hun trodde hun hadde ADHD.

De pratet litt sammen om det, og så lo de det litt bort alle sammen.

– Jeg forstår jo det nå. Her kommer jeg hjem og forteller at jeg har ADHD. Det mest forsiktige og pliktoppfyllende barnet, som aldri hadde problemer på skolen, aldri klatret i trærne, gjorde noe galt eller var bråkete.

Moren til Ingrid forteller til NRK at det aldri slo dem at Ingrid kunne ha ADHD, for i barne- og ungdomsårene var hun rolig, kreativ og hadde mange venner.

– Jeg husker godt da hun tok opp med meg at hun hadde lest og hørt om ADHD og de symptomene som var typiske for jenter. Jeg tenkte at dette var egenskaper og personlighetstrekk som de fleste ungdommer midt i tenårene kan kjenne seg igjen i. Jeg er selv lege og fra min begrensede kunnskap om ADHD, fant jeg ingen grunn til å bekymre meg, sier mamma Gro Vik Knutsen.

Familien snakket ikke mer om det da.

Men dagene ble verre.

De gode karakterene fortsatte å strømme inn på videregående skole, men mens livet turet og gikk, ble hverdagene vanskeligere å håndtere for Ingrid.

– Jeg har alltid stilt strenge og høye krav til meg selv og synes alltid livet har vært slitsomt og tungt. Bare det å holde meg samlet og planlegge hverdagene mine, har vært veldig, veldig slitsomt.

Bare det å pakke en koffert, var vanskelig for Ingrid.

– Det tok meg veldig lang tid og jeg ble veldig frustrert.

– Jeg var alltid forsinket og la veldig ofte planer som krasjet med hverandre.

Ingrid brukte mye krefter på å holde styr på avtalene sine og å beregne tid.

– Jeg var så flau

For den skoleflinke jenta var det naturlig å velge juss. Akademiske og tunge fag var favorittene. Det måtte bli Universitetet i Oslo.

Ingrid ble mer og mer sliten.

– Jeg hadde begynt på jussen, hadde deltidsjobb og var travel. Jeg var så sliten, men tenkte at det var naturlig. Jeg så ikke på serier, fordi jeg syntes det gikk altfor tregt og ga altfor lite stimuli. Jeg var for rastløs til å kose meg med å bare ligge på sofaen.

Nå gikk det nedover.

Den skoleflinke eleven var nå blitt en student som var så sliten at hun fikk hukommelsestap og ikke klarte å konsentrere seg.

– Det er to år siden nå. Da gikk jeg skikkelig i kjelleren. Helt utbrent. Det var mye med studiene og timeplanen var stapp full.

Det sa stopp.

Ingrid blir stille og vrir seg litt i sofaen. Trenger to sekunder før hun forteller videre.

– Jeg bare gråt og var så sliten. Da jeg skulle lese skolebøkene mine var det som å lese et annet språk. Jeg skjønte ikke hva som sto der. Hjernen min var utslitt.

Hun ble enig med familien om å gjøre noen grep. Dette gikk ikke lenger.

Ingrid sa opp deltidsjobben, snakket masse med foreldrene sine og venner om hvordan hun kunne få en hverdag med mindre stress.

– Jeg skulle være mer hjemme, gå turer, ikke ha så mange avtaler og begynne på yoga. Typiske ting for å slappe av.

Det hjalp ikke.

– Uansett hva jeg gjorde så ble jeg mer sliten.

Ingrid Vik Lysne

Det var slitsomt å slappe av på sofaen før diagnosen.

Foto: Anette Torjusen / NRK

Ingrid fikk plutselig noe som lignet på angstanfall. Foreldrene sendte henne rett til psykolog.

Der måtte hun snakke om anfallene. Men det ga ikke mening.

Så kom hint to.

En gnagende følelse om en diagnose som passet til alt hun sto i.

– Mens jeg gikk hos psykologen, minnet mamma meg på den gangen på ungdomsskolen. Det hadde jeg helt glemt. Jeg hadde jo slått fra meg det. Nå begynte jeg å lese om ADHD på nytt, og igjen kom den følelsen av at dette måtte jo være meg.

Hun bestemte seg for å ta det opp med en lege.

Parallelt med psykolog-timer ble det ADHD-utredning.

Men hun fikk beskjed om at hun ikke hadde ADHD.

– Siden jeg hadde vært så flink på skolen og ikke hadde hatt problemer med å sitte stille, utelukket de ADHD.

Ingrid begynner å le i sofaen når hun tenker tilbake.

– Jeg var så flau. Hva var det jeg tenkte på. Jeg var jo helt dust. Bare tanken på at jeg hadde trodd at jeg hadde hatt ADHD var så pinlig. Jeg synes det faktisk var så pinlig at jeg ikke turte å nevne det med et ord til psykologen min.

Nedkjørt kropp

– Har du tenkt på noe rart, at du kan ha ADHD?

Ordene til psykologen åpnet flere år med stengte sluser for Ingrid. Hele henne ropte ja. Ja, gjett om.

– Jeg fortalte psykologen om testen og var så lettet.

Hun ble henvist til en psykiater som hadde jobbet mye med voksne og ADHD.

– Alt var i utakt. Jeg lå på badet og skjønte ikke hvorfor hele systemet mitt og organene mine ikke bare sviktet. Kroppen min var helt ferdig.

Ingrid Vik Lysne

Skolebøkene ble tyngre og tyngre å lese, men hun pisket seg til å lese helt til hun ble utslitt.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Hun fikk også påvist svikt i hormonsystemet fordi stressnivået hennes hadde vært så høyt over så lang tid.

Ingrid ble utredet på nytt, og fikk blant annet prøve ADHD-medisin med Ritalin. Den virket umiddelbart.

– Plutselig sto den dirrende maskinen inni meg stille. Den uroen ble borte og verden rundt meg gikk i passe tempo.

Tidligere hadde det føltes som om hjernen hennes var en tv hvor alle kanalene stod på samtidig. For første gang på mange år kunne hun skru av de kanalene hun ville, og se på en av gangen.

– Jeg måpte. Er det sånn alle andre har det, du tuller med meg, sa jeg til psykiateren.

Ingrid prøvde seg sakte, men sikkert frem for å finne ut hvor ofte og hvor mye medisin hun trengte.

– Det var som å bli født på ny.

Det ble hun på flere måter, også som realitydeltager på tv.

Fordeler med ADHD

– Her sitter jeg og syr. Dette skal bli en kjole, sier hun og viser frem et blomstrete tøystykke.

I den lille kroken innerst i leiligheten ligger stoffer, trådsneller og knappenåler ved siden av en godt brukt symaskin.

Ingrid Vik Lysne

Ingrid bruker mye tid ved symaskinen. Etter diagnosen har hun satset på en utdannelse til.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Etter diagnosen startet hun nemlig et studieløp til.

Nå er hun på femte året på jussen og travel med produktdesign ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

– Jeg er ung, har mer igjen på studielånet og har ingen forpliktelser. Så hvorfor ikke, sier hun lattermildt.

Det er nemlig en av de største fordelene med ADHD, mener hun.

– Hvis vi med ADHD holder på med noe vi liker, er vi utrolig effektive. Vi klarer å ha et hyperfokus, og stenger alt annet ute. Jeg tror ikke jeg hadde greid de to studiene hvis jeg ikke hadde hatt ADHD.

Moren til Ingrid sier det er godt å se datteren i dag.

– Som foreldre har vi fulgt henne og sett hvordan hun de siste par årene har funnet en god måte å leve med de utfordringene ADHD gir. Vi gleder oss over at alle de fine egenskapene hennes har fått utvikle seg. De gjør henne til en flott, kreativ og spennende jente, sier hun til NRK.

Før tenkte Ingrid alltid at de som valgte en kreativ utdannelse ikke alltid var så flinke i andre fag.

– Den akademiske karrieren var liksom min, jeg var nok litt fordomsfull. Men nå prøver jeg dette. Jeg er veldig kreativt og skapt for noe utøvende. Dessuten er jeg jo litt skrullete, flirer hun.

Ikke minst har hun skjønt hva som er hennes styrker, og at de henger sammen med diagnosen.

ADHD-medisinene holder hodet i sjakk, og kreativiteten har tatt henne med på nye veier. Blant annet til NRKs realityprogram Symesterskapet.

Symesterskapet, sesong 3

Her er deltagerne fra høstens sesong av Symesterskapet, hvor Ingrid er med.

Foto: Marit Hommedal

Ingrid ler igjen.

– Hvem skulle trodd det. Jeg har endret kursen i livet og har det så bra.

– Hva tror du er grunnen?

– Det henger nok med at jeg er veldig sta og sulten på å få til ting. For jeg skal ikke stikke under stol at jeg synes det er strevsomt å ha så mange baller i luften, men jeg tror ADHD gjør meg litt avhengig av alltid å pushe meg selv.

Knyttet nevene

Det må snakkes mer om jenter og ADHD, mener hun.

– Det handler også om hvordan det føles inne i hodet, ikke bare om du har armer og bein overalt. Hyperaktiv og ukonsentrert er jeg jo, men det synes ikke utenpå. Der man typisk snakker om gutter som klatrer på møbler og kaster ting rundt seg, så satt jeg og strammet musklene i beina og armene.

Hun knyttet nevene i jakkelomma.

– Jeg har alltid villet være flink. Var jeg ukonsentrert, lot jeg ikke andre få se det.

– Ingrids historie er ikke unik.

Sier generalsekretær Gry Lunde i ADHD Norge.

– Jenter som får en ADHD-diagnose har oftere en uoppmerksom type ADHD uten hyperaktivitet. De er vanskeligere å fange opp i skolesammenheng fordi de ikke utagerer.

Det er også en myte at ADHD medfører nedsatt intelligens og at de ikke er flinke på skolen, understreker hun.

– En myte som det er viktig å komme til livs. Mange med ADHD har nemlig et stort ubenyttet potensial som det er viktig å fange opp. Ingrid er et veldig godt eksempel, og det er flott at hun forteller sin historie. Åpenhet og forbilder for disse jentene er viktig.

Snøen laver ned utenfor vinduet til Ingrid og inviterer til kos innendørs. Heldigvis er det ikke lenger noe problem for Ingrid å slappe av i sofakroken.

– Tror du den kreative og rare lille Ingrid fra barneskolen ville vært fornøyd nå?

– Hun var en drømmer. Jeg tror hun kunne sett for seg at jeg skulle gjøre noe rart som folk la merke til, sier store-Ingrid om lille-Ingrid.

Ingrid Vik Lysne tar to utdannelser samtidig.

SE VIDEO: Ingrid forteller om livet med ADHD: - Å få diagnosen og bli medisinert var som å bli født på ny, sier 26-åringen.