Tapet av hennes forfedres språk ble til diktsamling

– Det er en personlig samling av mine tanker, opplevelser og følelser om språket jeg knapt visste jeg hadde tapt.

Slik beskriver Marie Konstanse Skogstad sin debutbok «Tanker om et tapt språk / Ajatuksii menetetystä kielestä» som kommer ut i løpet av oktober. Det er en diktsamling der forfatteren har skrevet ned sine egne tanker og refleksjoner rundt det kvenske språket, som var hennes slekt sitt språk frem til hennes generasjon.

Ruija Forlag, som gir ut diktsamlingen, skriver i pressemeldingen at Skogstads dikt «er klare og rene i formen, men lodder dypt i jakten på en kvensk identitet som har gått tapt.»

Vokste opp uten språket

Marie Konstanse Skogstad vokste opp i Kvalvik i Lyngen på 50-tallet. Da var fortsatt bygda og kommunen trespråklig. De voksne rundt Skogstad brukte både norsk og kvensk, eller finsk som de i den tiden kalte språket sitt, i dagligtalen.

Skogstad husker godt hvordan hennes egen mor pleide å snakke kvensk med sine slektninger og naboer som kom på besøk. Til sine barn snakket hun og andre voksne i bygda bare norsk.

– Jeg tror nok at foreldrene følte at kvensk ikke var noe å lære videre. Det var jo kun norsk vi skulle ende opp med å snakke, sier Skogstad.

Derfor forsvant språket fra bygda og kommunen etter hvert som den eldre generasjonen begynte å gå bort. Skogstad forsto ikke hva hun holdt på å tape. Kvensk, foreldrenes eget språk, var aldri noe tema, forteller hun.

– Jeg tenkte aldri på hva grunnen var til at foreldrene i bygda snakket et annet språk. Som barn tar du jo alt for gitt, og i voksen alder var jeg ikke lenger i daglig kontakt med miljøet. Slik var det bare.

Alt endret seg noen år etter hennes mor døde i 1998. Skogstads egne døtre hadde blitt interessert i sitt opphav, og ga henne en gentest som bursdagsgave. Det viste seg at hun var 78 prosent finsk. Avgjørelsen førte henne til slektsforsking.

– Jeg fant ut at mine forfedre hadde vandret fra Tornedalen til Lyngen allerede tidlig på 1700-tallet, og derfor ble det snakket kvensk eller tornedalsfinsk i mange hundre år i området.

Syvende generasjon i Lyngen

Etter Skogstad ble kjent med sitt kvenske opphav, forsto hun at hun var den første generasjonen i slekten som ikke kunne kvensk. Oppdagelsen kom som et sjokk. Hun var den syvende generasjonen i Kvalvik etter en tornioborger som kom til Lyngen, og hun hadde tapt språket som slekten hadde snakket i mange hundre år.

– Jeg tror min mor var en av de siste i Kvalvik og i hele kommunen som kunne språket. Språket i slekten døde med henne.

Skogstad bestemte seg for å gjør noe med situasjonen, og meldte seg opp til kvenskstudier ved UiT Norges arktiske universitetet. Det var en øyeåpnende opplevelse, forteller hun.

– Det dukket hele tiden opp ord og uttrykk som jeg hadde hørt i barndommen min. Jeg hadde ikke forstått hva de betydde, men språket hadde vært passivt med i livet mitt.

Mens Skogstad studerte kvensk kom også tankene. Hva hadde egentlig skjedd? Hvorfor visste hun ingenting om sitt opphav? Hvorfor hadde hun ikke spurt noe om språket?

Hun startet å skrive ned tankene sine for å få dem ut. Siden hun hadde skrevet dikt før, kom tankene lettest ut i diktform. Etter at hun hadde produsert en del, tok hun kontakt med Ruija Forlag.

– Jeg følte meg forpliktet til å gjøre det. Om jeg hadde slike opplevelser og tanker, måtte andre også ha det.

Etter at Skogstad tok kontakt med forlaget og fikk grønt lys for diktsamlingen, begynte diktene også å handle om den kvenske historien. Så langt hadde hun skrevet om sine egne tanker og opplevelser om språket og barndommen, men nå ville hun også fortelle hvem denne folkegruppen hadde vært og var.

– Jeg ville minne folk på den kvenske historien. Vise det livet de levde og hvor stor betydning de har hatt for Nord-Norge, Ruija, ja for hele landet.

– Klare og rene dikt

Alle dikt i boken er på norsk, men Skogstad har også brukt en del kvenske ord og setninger i tekstene. Hun mener det er viktig.

– Jeg mener språket er den viktigste identitetsfaktoren. Derfor er det viktig at vi prøver å holde det levende, selv om mange av oss allerede har tapt det. Om språket blir borte, så vil alt forsvinne. Språket er limet i kulturen. Om det blir borte, detter ting fra hverandre. Identiteten og kulturen er avhengig av språket.

Diktsamlingen kommer ut i løpet av oktober, men Skogstad har allerede fått gode tilbakemeldinger på noen av diktene sine. Da hun deltok på Kvenfestivalen i Vadsø sist sommer og leste et av diktene sine, ble spesielt en av lytterne svært berørt.

– Diktet avsluttet med «i håp om å finne restene etter noe jeg knapt vet jeg har mistet.» Hun kom bort til meg og sa at den siste setningen traff henne. «Det er akkurat hvordan jeg føler det», sa hun.

Forfatteren håper at diktsamlingen, «Tanker om et tapt språk / Ajatuksii menetetystä kielestä», vil hjelpe flere til å bedre forstå sitt forhold til den tapte kulturen og språket som deres forfedre en gang snakket.

– Diktsamlingen er mitt bidrag til det kvenske.