Kvensk fortid i Lyngen

Den kvenske historien i Lyngen er med årenes løp blitt mer og mer utydelig. Men man trenger ikke å gå mer enn 50-60 år tilbake i tid for å finne et språk som var i fullt bruk i deler av kommunen.

Noen av sporene finnes på gården Langgård i Kvalvik. På tunet her står det fortsatt tre gamle buer som et vitne om den kvenske, eller finske som de valgte å kalle det for den gang, historien.

De gamle snakket kvensk

Arvid Langgård tar meg med til de tre buene.

– Denne bua kaltes for lillebua og her bodde hushjelpen og det var klesbua, forteller han.

Bua er ikke stor, det er lavt under taket, og døra er bare vel en meter høy så her må ryggen bøyes for å komme inn.

Langgård husker godt at det ble snakket kvensk i barndommen, også hans foreldre brukte språket.

– Når vi vokste opp her på Langgård og naboene kom på besøk, fra Heiskelhuset, og fra Bergvoll og disse Adolfguttene som vi kalte dem for, da snakket de bare kvensk, sier han.

Med ungene ble det ikke snakket kvensk, tvert imot ble språket tatt i bruk når ungene ikke skulle forstå.

– Det er ikke tvil om at her var en kvensk kultur, sier han.

Buene hadde forskjellige funksjon, forteller han. I den neste var det en stor kjeller, her oppbevarte de blant annet poteter.

Omfattende kvensk bosetting

Det var til tider en stor kvensk bosetting i Lyngen før i tida. Den kvenske historien i Lyngen er omtalt blant annet bygdebøkene for Lyngen.

Både Emil Larsen, forfatter av Lyngen bygdebok bind 1 og 2 som kom ut i 1976 og Helge Guttormsen som i 2005 skrev Lyngen regionhistorie bind 1, skriver om innvandringen som startet på 16– og 1700-tallet. Allerede i siste halvdel av 1700 og på 1800–tallet var det en nokså utbredt kvensk bosetting. Folketellingen fra 1801 viser for eksempel at så godt som samtlige familier i Kvalvik og på Kviteberg var kvensk, og det bodde også kvenske familier i Oksvik og på Lyngseidet.

Også lengre ut mot Koppangen var det kvensk bosetting så tidlig som 1723, viser matrikkelen. Også Peter Schnitler, som ledet arbeidet med grensekommisjonen som skulle trekke grensen mellom Norge og nabolandene og kom med sine protokoller i 1743, fant mange kvenske familier i Lyngen og Kåfjord, til sammen 70 familier nevner han i sine protokoller.

Ville ikke snakke om den kvenske og samiske fortida

Jorunn Larsen bor i Skinnelv og har kvenske, og samiske, aner. Men det ble ikke snakket om dem, sier hun.

– I Skinnelva og i min familie er det aldri blitt pratet om at vi var kvener, og samer, det som jeg har hørt er at min bestefar kunne finsk, han kunne samisk og norsk. Og en stund trodde jeg at jeg var sjøsame, og det er jeg jo for så vidt, men den kvenske historien, det er aldri noen som har brydd seg om den.

Hun vet nå, fordi hun ble interessert, at hennes folk kom fra Tornedalen på slutten av 1700-tallet. Fra Kuivakangas. Erich Erichson Kangas og kona kom til Norge i andre halvdel av 1700-tallet, og historien forteller at han skal ha blitt drept av ulv i Alta. Jorunn har selv vært i Kuivakangas og besøkt etterkommere der og blitt tatt veldig godt imot.

Hun sier at mora ikke ville at det skulle snakkes samisk i familien. Det ble betraktet som en skam, hun var nærmest hysterisk og lette etter norske aner, forteller hun. Hun ville ikke høre snakk om den flerkulturelle fortida.

– Nei, ikke same og ikke kven, og jeg er ikke sint på henne for det, for hun har opplevd i sin oppvekst at du var ikke verdt noe hvis du ikke var norsk, språket ble tatt i fra deg, navnet ble tatt i fra deg. Og det er jo den mest effektive måten å ta fra folk egenverdet.

Hun syns det er fantastisk at det tas fram nå.

– Folk får tilbake en slags egenverd, det er noe som faller på plass, sier hun.

Gammel regle på kvensk

Også på Furuflaten ble kvensk forstått i enkelte familier også etter krigen, og til dels brukt når det var behov for det. I 2010 gjennomførte Paaskiviikko og Halti kvenkultursenter flere møter rundt Lyngenfjorden for å få fram en del av den kvenske historien. Opptak fra disse møtene ligger i dag på YouTube. På et av møtene fortalte Aud Sørensen om en gammel regle som ungene før brukte i forbindelse med lek. Den gikk på kvensk, eller finsk som man da kalte det.

– Isikke, disikke, daugon, laugon, sier hun og ramser opp hele regelen.

Aud forteller at hennes mor snakket samisk, men at moras foreldre snakket finsk. Hun kan ikke selv forstå regelen, men det ble brukt når ungene skulle dele lag.

– Jeg vet ikke hva den betyr, men vet at «pois» betydde at man var ute, sier hun.

Regelen er kjent også i Nordreisa, da er den slik:

Yytike tyytike, Laukun taukun, Simmeri manneri, Kulleri kalleri, Trimppan tramppan, Portist pois

Daglig leder ved Halti kvenkultursenter Pål Vegard Eriksen gjør oppmerksom på at regelen også er kjent i Tornedalen. Han skriver i en e-post:

«I boken Nurmen lintu / Ängens fågel av Hasse Alatalo (s. 84) kan en lese at:

Det är inte alls ovanligt att barnramsor i svenska Tornedalen försöker härma det «lustiga» svenska språket. När vi skulle räkna vem som skulle «bli» när jag var barn använde vi den här. Hyysikkä dyysikkä toukun loukun leppää viisi vilman grå Koppen satten karatin kultaa yks pää pois».

Også på Furuflaten forsvant det kvenske/finske, mens samisk enda ble brukt av eldre til langt ut på 60- og 70-tallet.

Håper buene blir bevart

Sammen med Arvid Langgård er jeg nå kommet til den siste bua på Langgård. Det er verkstedbua, men høvelbenk og smie. Kvenene var kjent som flinke snekkere og smeder.

– Høvelbenken står enda her og den har stått her fra før krigen. Her snekret de og hadde verksted, forteller han.

De tre buene er preget av tidens tann. Langgård håper likevel at buene kan bli tatt vare på.

– Jeg syns det er flott at det blir tatt vare på den kvenske kulturen. Jeg håper at buene kan bli restaurert og komme til heder og verdighet igjen, sier han.

Det er Nils-Einar Samuelsen som eier buene i dag. Han sier at det foreligger planer om å restaurere dem, men at det så langt har vært vanskelig å finne håndverkere som kan ta seg av denne jobben.

– Vi må gjøre noe med dem før de forfaller helt, sier han.