Fotokunstner jakter på den moderne kvenen

Hva er egentlig kvensk?

Hvordan ser kvener ut?

Hvor bor de?

Dette er spørsmål som Åsne Kummeneje Mellem ofte har fått, og det brakte henne ut på en reise i høst og i vinter i hele Norge, på jakt etter kvener og deres fortellinger.

På sin reise vei fant hun kontraster. Fra 20 år gamle Maija Syrstad som er fra Pasvik, men bor og jobber på bar i Oslo, til eldre kvener i nord med sin sårhet etter fornorskningen.

Kunstprosjektet «Kven er Kven?» er en del av hennes bachelorutstilling ved Kunsthøgskolen i Oslo i mai i år.

• Les mer om prosjektet Kven er kven?

– Her er bestemor, Reidun, som sitter og leser.

Åsne viser fram et bilde hun har tatt at Reidun Mellem.

– Og her er han Åge i boden. Det er deilig å få litt variasjon, sier hun.

Vil ha med også unge

Åsne følger i besteforeldrenes fotspor. Reidun og Åge Mellem er velkjent i de kvenske miljøene. De har kjempa for kvensaken i flere tiår. Reidun har også skrevet flere bøker.

• Les også: – Det er så vondt for oss å oppleve igjen
• Les også: Ei hyva tøtta – Hyvä tyttö

Så det er helt naturlig at de er med i prosjektet.

– Det er mange pensjonister som er interessert i å være med, sier hun.

Men Åsne er glad at hun får yngre folk med i prosjektet, for den kvenske kulturen er variert og det syns hun er fint.

– Jeg kan legge fram noen versjoner av hva det vil si å være kvensk i dag og ikke for 200 år siden som mye refereres til.

Det var uvitenheten om det kvenske ute blant folk som fikk henne i gang. Hun fikk hele tiden spørsmålene: Hvordan ser det kvenske ut? Hva gjør de? Hvilke klær har de på seg? Hvor bor de?

– Det var så mange som ikke visste hva kvensk var, så da måtte jeg jo vise det.

Hun begynte å leite etter informasjon for å være sikker på at hun fortalte de riktige tingene. Og det var da hun forsto at det var en jobb å gjøre.

– Når man leiter rundt får man bare opp veldig gamle kilder, som regel gamle sort – hvitt bilder. Det blei jeg lei av å vise fordi jeg som 23-åring ikke kunne relatere meg til det.

Mye sårhet

Og hun fant mer. På sin reise rundt i Norge. Hun innså at hun ble nødt til å vise fram denne reisen.

– Jeg er nødt til å vise fram de jeg møter for det er de som er det kvenske i dag.

– Hva forteller de deg om å være kvensk og ha en kvensk identitet?

– Det er veldig forskjellig, bare forskjellen fra Oslo til Tromsø er stor, alle sier forskjellige ting. Noen fokuserer på barndommen sin, og det de har mista, at de er frustrert og sint – det er veldig mye frustrasjon og sårhet, merker jeg. Mens andre prater om tida framover, hva de setter pris på og hva de ønsker å ta videre.

Hun la også merke til at kulturen er mer variert enn det Wikipedia, eller Store norske leksikon, skriver.

– Det er det jeg prøver å få fram, at alle har veldig forskjellige holdningspunkter i kulturen. Det tror jeg er viktig å få fram.

Hun forteller at mange snakker om fornorskningen når de skal fortelle om sin historie.

– Det er veldig mye sårhet, sier hun.

• Hør Åsne Kummeneje Mellem i dette programmet som gikk på NRK P2 søndag 17. mars:

Tre stammers møte

Hun syns også det er interessant at veldig mange snakker om det samiske og at mange ikke klarer å snakke om det kvenske uten å referere til det samiske. På godt og vondt.

– Det er veldig mange som identifiserer seg med både det samiske og det kvenske, «tre stammers møte». Og det er jo fantastisk at man kan bruke ressurser i alle leirer. Og så er det andre som har et litt mer vanskelig forhold til de møtene, de føler at de samiske har rettigheter som de kvenske ikke har og har tilgang til mer penger og ressurser og blir hørt mer og det er sårt og tungt å høre på.

Hun har møtt stor velvilje. Folk forteller og mange viser fram ting, fysiske gjenstander som hun kan fotografere. Noe typisk kvensk som mat eller musikkinstrumenter. Og hun tar bilder av folkene.

En fellesnevner er at alle er stolte og glad for å få prate om sin bakgrunn og sin kultur.

– De fleste har bare seg sjøl og det er jo kvensk nok i seg sjøl det. De er stolt av å snakke om det, og ønsker det ble vist mer fram, og synes det er flott at jeg kan gjøre det.

Må fortelle om kvenene

Ikke alle er spesielt kvenske i utgangspunktet, de fleste snakker norsk i hverdagstalen og har vanlige klær og jobber i staten, sier hun.

– Nordmenn har kanskje et forhold til det samiske eller det kvenske at det skal være urbefolkning, indianere, kofter, men det er ikke hverdagen. Mange tror at kvener bor på Finnmarksvidda, det er interessant å utfordre betrakteren til at kanskje de må leite litt, kanskje tenker de at: Oi, det kunne vært min bestemor!

– Har du redefinert hva som er kvensk for deg selv?

– Å ja veldig, jeg har vokst opp i en norsk familie, men med en veldig kvensk bestemor og bestefar. Da jeg flytta til Oslo merka jeg at jeg la igjen en del av meg sjøl som jeg ikke var klar over, det var derfor jeg begynte å dykke ned i det kvenske. Jeg hadde hørt mye om det og begynte jeg å spørre: Hva er kvensk? Det var mye prat, men ikke så mange visuelle holdepunkter og det er jeg veldig opptatt av siden jeg jobber med kunst.

For Åsne handler det kvenske nå om å snakke høyt og fortelle folk som ikke vet om kvenene at de eksisterer. Det er viktig for henne å få fram at dette er en viktig del av henne og en viktig del av historien.

– Både gjennom det visuelle og gjennom å snakke om det. Hvis jeg sier det til noen eller viser det til noen så veit de litt og kanskje de husker på det neste gang de prater om minoriteter og tar det videre.

Hun registrerer også at mange kvener er opptatt av hvordan de kan jobbe for å bli hørt og at mange sitter på personlige ressurser og de er villige til å kjempe for saken.

Det har blitt mye kaffe og vafler for Åsne Kummeneje Mellem i vinter. Og da hun hadde hatt en samtale på ni timer – da var hun sliten, bedyrer hun.

– Men det var artig.