Skrev roman om tippoldeforeldrenes dramatiske fortid

Astrid Marskau er på gården Vassbotn ved Skoddebergvann. Gården har en sentral plass i romanen Nattstier, det er gården hennes tippoldefar og tippoldemor bygde opp fra ingenting. Her vokste også hennes bestemor Petra opp.

I hennes første roman, Østavinden kjenner ingen nåde, som blei utgitt i 2008 forteller hun om hvordan tippoldefaren kom til Norge alene som barn.

Gjenfortalte bestemoras fortelling

Det var bestemora Petra som fortalte historien til henne. Blant anna blei familien fortalt at tippoldemora blei solgt for ei kvige og ei tønne korn.

Hun blei svært fascinert av denne historien.

– Jeg har alltid hatt skrivekløe.

Astrid er egentlig kokk og jobba som kokk i sør i 21 år før hun vendte nesen nordover i 1987. Hun flytta først til Narvik og meldte seg inn i Narvik litteraturlag. Hun flytta så til Harstad i 1990 og også her oppsøkte hun Harstad litteturlag. Dermed blei det utgivelser av hennes dikt i flere antologier.

– Da jeg kom i lag med andre som skreiv blei det fortgang. Jeg har alltid gått og tenkt på at denne historia om disse ungene var en historie som jeg hadde lyst å skrive.

Så ha Astrid blei pensjonist starta hun på arbeidet med den første romanen. Rundt år 2000 dro hun til Pajala og til Käymäjärvi der tippoldefaren, Petter Hansa som han blei kalt i Norge, kom fra.

– Jeg fant ut at hans slektsnavn var Vuopio. Men de skulle jo bli norsk så det blei Hansen etter fosterfaren Hans.

Hennes roman er basert på Petters historie. Astrid brukte imidlertid andre navn.

– Hovedpersonen min heter Erik, men historia til mine tippoldeforeldre lå jo bak der.

Bygde opp gården fra ingenting

I den første romanen blir Erik på åtte år sendt med flyttsamen Jouna Rist fra Nord-Sverige til Norge. Det er uår i Sverige og Erik blir sendt over til bedre kår. Her vokser han opp i en fiskerbondefamilie. I romanen beskrives hans møte med familien han kommer til og med bygda, og ikke minst med Kjersti som seinere skal bli hans kone.

I virkeligheten kom Petter til Salangen på 1830-tallet. På nabogården bodde Brita Stina som fikk navnet Berit, også hun kom over som barn.

De to slo seg sammen og etablerte gården vi er på, Vassbotn. Huset som er tatt godt vare på blei bygd i 1878.

Første roman forteller om livet til Petter som barn, hos nye fosterforeldre, der han får det godt.

I bok nummer to, Nattstier, bygger Erik og Kjersti opp gården. Også denne romanen er delvis bygd på tippoldeforeldrenes liv, men samtidig har hun også brukt mer fiksjon i roman nr. 2.

Astrid har sto respekt for arbeidsomheten til tippoldeforeldrene.

– De starta på bar bakke og jobba seg opp. Han begynner å bryte gård. Han var en arbeidskraum, sier hun.

Mødrene hadde få valg

Hun har også tenkt mye på situasjonen mødrene som sendte barna alene over til Norge sto i, de sto mellom to valg, sier hun.

– Da jeg var i Pajala så traff jeg ei historiker, hun viste meg alle som var dratt over. Og hun viste meg noe annet også, det var de som ikke makta å sende ungene over og hadde måtta følge dem til grava.

For Astrid er det også viktig at hennes tippoldeforeldre ikke var de eneste som kom over alene. Ingen vet sikkert hvor mange, men at det var en omfattende praksis synes klart. Dette skjedde fra ca. 1810 til 1840 og fra Balsfjord til Malangen, skriver Just Qvigstad i boka Den kvænske indvandringen til Nord-Norge.

– Det var ikke bare min slektshistorie, det var for alle andre at jeg ville skrive den historia.

Det er skrevet flere romaner om de som kom over, blant anna Idar Kristiansen sine fire bøker i serien Kornet og fiskene. Men de handler som regel om folk som kommer over som voksen.

Å sende over unger må ha vært tøft, tenker Astrid Marskau.

– De måtte ta en sjanse på at ungene fikk det godt, de visste ikke hvilken skjebne de ville få. De fleste så trolig heller ikke foreldrene igjen.