Tippoldemora blei solgt som barn for ei kvige og ei bøtte korn

Synnøve Bertheussen ønsker velkommen til gården som tippoldeforeldrene Berit og Petter Hansen bygde opp i Vassbotn øverst ved Skoddebergvann i Grovfjord.

Huset vi sitter i blei bygd i 1878. Både Berit og Petter kom fra Tornedalen som barn. Den gang het hun Brita Stina.

– Brita Stina kjenner vi som Berit. Vi blei fortalt da jeg var liten at hun var stjålet i Sverige og blei ført over av samer og blei solgt på Prestbakkmoen i Salangen for ei kvige og ei bøtte korn, forteller Synnøve Bertheussen.

Historien om tippoldemora gjorde inntrykk

Kaffe og annet godt er kommet på bordet i Vassbotn der flere av etterkommerne er samla for å fortelle om den spesielle familiehistorien.

De kjenner ikke så mye til Berits historie, men hun skal ha fortalt sine etterkommere at hun blei røvet fra foreldrehjemmet. Det eneste hun huska var fornavnene til foreldrene, Erik og Sofie.

Historien fikk Synnøve høre som 6–7 åring av sin far og d en gjorde inntrykk.

Til nabogården i Salangen kom Petter som tenåring, han var fra Pajala. Faren til Petter døde tidlig og brødrene Ole, Johan og Fredrik var tidligere sendt til Norge på grunn av nød og fattigdom.

Både Petter og Berit kom fra svensk siden i Tornedalen, men de snakka det som tidligere blei kalt for tornedalsfinsk, i dag meänkieli. For Synnøve og de andre blei det alltid sagt at forfedrene var finsk.

Hun er opptatt av at den spesielle bakgrunnen til hennes tippoldeforeldre ikke skal glemmes.

For det var mange, Berit og Petter var ikke de eneste barna som kom over.

Vet ikke hvor mange som kom som barn

Synnøve har satt seg grundig inn i historien og skrevet om det i artikkelen «Barn av østavinden – barnehandel i Ibestad på 17- og 1800 tallet». Artikkelen der hun forteller om denne spesielle delen av norsk og svensk historie er trykket i Årbok for Skånland.

Du kan lese artikkelen her: Barn av østavinden

– Bare i tidsrommet 1810 til 1814 er det dokumentert i kirkeboka for Ibestad at det er ti unger som er kommet over fra Tornedalen og solgt i Astafjord.

Også etter 1814 skjedde dette sjøl om det ikke er dokumentert i kirkebøker. Hvor mange som kom veit ingen med sikkerhet, de er ikke registrert som innflytta, sier hun.

Nød og fattigdom

Årsaken til at mange foreldre valgte det drastiske skritt å sende barna over til Norge var uår og sult og fattigdom i Tornedalen. Transporten tok reindriftssamer på sesongflytting med sine reinflokker seg av, og de fikk betalt for dette når de fant en familie i Norge som ville ta imot barna.

I samtida blei denne praksisen derfor kalt for barnehandel og det var særlig utbredt i Midt- og Sør-Troms.

De fleste av barna så aldri foreldrene igjen, men det finnes eksempler på at de fikk kontakt. Unike brev funnet i en bibel viser blant anna at Anna Kurkkio, som sendte sønnen over som 12-åring, seinere fikk kontakt med han.

Sønnen Johan August fikk det, som mange andre barn, godt i Norge og blei tatt godt vare på. Men det finnes også historier om barn som blei utnytta på gården de kom til.

Velgjerning eller «slavehandel»?

Og det blei etter hvert en debatt rundt praksisen, som blei kritisert av mange. Blant anna blei det sagt at samene utnytta situasjonen ved å ta betalt for barna.

Både Synnøve og Astrid Marskar, som er tremenningen til Synnøve, er av en annen oppfatning. De mener betalingen var for jobben samene gjorde med å ta barna med til bedre kår.

– Jeg tror at de aller fleste av samene som tok de med seg gjorde det av godt hjerte, sier Astrid.

I debatten den gang deltok blant andre Lars Levi Læstadius som forsvarte praksisen og mente det var en barmhjertighetsgjerning.

Også professor emeritus Einar Niemi mener det neppe er riktig å kalle det for handel med barn, noe han blant anna sier i filmen Handel over grensen med kvenske barn av Kurt Magne Stormo.

Gikk bra med Beret

Berit og Petter fikk etter hvert sju barn, i folketellingen for 1865 er de registrert på gården med fem av dem.

Synnøve sier hun lenge trodde hun og hennes slekt var de eneste som var etterkommere etter barn som kom over fra Tornedalen.

– Men da jeg begynte å leite så jeg at det er et stort antall med barn som kom over fra Sverige på denne måten.

Barna lærte seg norsk fort og blei assimilert inn i det norske samfunnet som nordmenn. Derfor kjenner mange ikke til at de har denne familiehistorien.

– De fleste av oss veit ikke at vi har finske gener før vi har tatt en DNA-test som viser at vi har betydelig andel finsk i genmaterialet, sier Synnøve Bertheussen.

Stolt over historien

De andre etterkommerne som er samla i Vassbotn, Astrid Marskar, Grete Nilsen og Harriet Karlsen er også både stolt og berørt av historien til tippoldeforeldrene.

– Det er jo ei utrolig skjebne, de kom over og måtte lære seg nytt språk og ny kultur og måtte arbeid for tilværelsen, sier Synnøve.

I dag har de stor respekt for det arbeidet som forfedrene gjorde på gården, langt fra andre folk.

Og stoltheten over den finske bakgrunnen viste seg også av og til, sier Harriet Karlsen.

– Mamma prata ikke mye om det, men når vi kom inn på det finske så var det en stolthet – men de snakka ikke så høyt om det.

– Jeg føler at vi som er etterkommere etter dem vi har noe av den seige styrken, vi er stolt av arven som vi har, sier Astrid Marskar.