En gamer, jeg?

Jeg har forsovet meg, tredd på meg noen klær og løpt til bussen. Morgenmøtet begynner snart og jeg skal fremføre en presentasjon som mangler et par punkter.

Jeg tar opp mobilen. Fingeren min leter fram «Pokémon Go».

Bussturen gir akkurat nok tid til å fange noen Pokémon-dyr, mate buddy-en min og sende Pokémon-gaver til vennene mine. Jeg føler meg flink og effektiv.

I virkelighetens verden er jeg stadig uforberedt til møtet mitt.

Så hvorfor må jeg innom spillet mitt? Jeg er jo ingen gamer. Eller?

Ikke alene – men usynlig

«Pokémon Go» er langt fra det eneste spillet jeg spiller. Skal jeg være ærlig, bruker jeg garantert mer tid på å spille mobilspill enn jeg bruker på å lese bøker, vaske huset eller drive fysisk aktivitet.

På en gjennomsnittsdag spiller over en tredjedel av nordmenn mellom 9 og 79 år digitale spill, ifølge SSB sitt Mediebarometer for 2018–2020.

Jeg tenkte nok at det var forskjell på gutte- og jentespilling, men kjønnsforskjellene viser seg å være mer dramatiske enn jeg antok.

For små barn er spilling jevnt fordelt på kjønnene. Men så går jentegrafen ned og guttegrafen opp – til værs. Gutter i alderen 16–24 år bruker opptil fire ganger så mye tid på dataspill som jevnaldrende jenter.

Overvekten av mannlige gamere fortsetter noen år, men så skjer noe overraskende. Rundt 45-års alderen flater det ut, og etter pensjonsalderen er det faktisk litt flere kvinner som spiller enn menn.

Men da snakker vi om en helt annen type spilling enn stereotypien av en gamer: En ung mann i en gamerstol med spillkonsoll i kjellerstua, med headset og Red Bull for hånden, i full gang med å plaffe ned motstanderne.

Jeg har selv prøvd action- og skytespill, og beundrer hvor flotte universer de inviterer inn til, men jeg blir utrolig skvetten av dem.

Kun 5 % av kvinner som spiller digitale spill, spiller skytespill, mot 23 % menn, ifølge mediebarometeret. Heller ikke sportsspill som «FIFA» slår stort ut blant kvinner.

Den voksne kvinnen spiller sine spill på mobil eller nettbrett, kanskje med barn rundt beina, kanskje med barnebarn. Kanskje er hun statsminister på jobb i Stortingssalen. Ofte spiller hun spill mens hun egentlig holder på med noe annet.

Det har vært forsket mye på den unge, mannlige gameren, ofte med utgangspunkt i bekymring for voldelige tendenser eller avhengighet. Med unntak av oppslagene om Erna Solbergs candy crushing, er den voksne kvinnelige gameren rimelig usynlig i både media og forskning. Så hva driver hun med og hvorfor?

La oss bedrive litt hobbyforskning sammen.

Spill etter evne, spill etter behov

Både mannen min og stedatteren min synes spillingen min er litt dust, så jeg prøver å drive med det i smug. Men jeg vet om én jeg kan snakke med.

I den prisbelønte romanen «Yt etter evne, få etter behov», skildrer Olaug Nilssen en mor som er sykemeldt og bruker mye tid og penger, først på «Candy Crush», deretter på «Hay Day», mitt nåværende favorittspill.

I «Hay Day» gjelder det verken å drepe soldater, rømme fra monstre eller løse mysterier. Du driver en bondegård, noe som var drømmen min som barn. Oppgaven er ganske enkelt å så og høste, stelle dyra og selge produkter du lager på gården.

Nilssen har selv erfaring med «Hay Day», «Candy Crush» og flere spill:

– Når jeg spiller Wordfeud, tenker jeg: Ja, dette er hjernetrim. Men det jeg egentlig er ute etter, er å koble av. Og det tror jeg veldig mange har behov for: Å kaste bort tiden.

Lea i romanen «Yt etter evne, få etter behov» er sykemeldt etter å ha hatt eneansvar for en sønn med sterk autisme. Hun orker knapt å reise seg fra senga, men hun «jobber» hardt med å drive sin digitale bondegård. Resultatet er raskt og tilfredsstillelsen stor, sier Olaug, som har brukt egen erfaring som grunnlag for boka:

– Jeg likte å se ting vokse opp i bondegården. Du begynner med å så en liten jordflekk – og da ser du havren vokse og bli ferdig på få minutter.

Når du har høstet havren og gulrøttene, er det på tide å mate de sultne gårdsdyrene og høste egg fra de flittige hønene:

– Det samme med ansiktsuttrykkene til dyrene: De blir takknemlige når de får mat og møter deg med et smil. Å gjøre de små dyrene fornøyd, det kan være veldig tilfredsstillende.

Selv klarer jeg ikke å legge meg til å sove uten å ha matet alle dyrene på gården min. Særlig sauene ser veldig stakkarslige ut når de er sultne.

Olaug Nilssen sammenligner følelsen spillet gir med å rydde i en rotete bokhylle eller plante ekte blomster.

Så, er det det spillingen handler om? Å få raske belønninger?

To do-listene

Felles for mobilspillene mine er at de byr på oppgaver som skal løses. Jeg må for eksempel innom «Pokémon Go» hver dag for å fikse noen faste oppgaver hvis jeg skal få streak – det vil si ekstra belønning. På mobilen plinger det inn relativt viktige ting som nyhetsvarsler og møteinnkallinger, men også varsler om spilloppgaver som må løses.

Hjemme er jeg dronningen av To do-lister. For å unngå følelsen av total overveldelse, fyller jeg håndskrevne A4-ark med dagens oppgaver: Ringe mamma, pante flasker, rense teppene, refinansiere banklånet, m.m.

Selvfølgelig rekker jeg ikke alt. Jeg fant en gang en fire år gammel To do-liste i en haug papirer. Minst en tredjedel av oppgavene var fortsatt gyldige.

Som litteraturjournalist ligger det til enhver tid ti bøker på nattbordet jeg absolutt burde ha lest. Jeg våkner og sovner med dårlig samvittighet.

Så hvorfor trekkes jeg til spill som lesser på med enda flere oppgaver?

Mer tilfredsstillende enn å rydde sokker

– Hvorfor er det så gøy å jobbe i spill? Det er et av spørsmålene vi stiller i forskningen.

Jeg har en positiv og energisk bergenser på tråden.

Kristine Ask forsker på spill ved NTNU og er en del av bloggfellesskapet Spillpikene. Hun ser i forskningen at folk synes det er mer tilfredsstillende å slepe stokker fra en side til en annen i et dataspill, enn å flytte sokker fra gulvet til skittentøykurven i virkeligheten:

– Det arbeidet vi legger inn i spill, det er synlig.

– Men arbeid i hus eller på jobb kan jo også være synlig?

– Vi får kanskje belønninger i virkeligheten. Men veldig mange føler seg ikke sett nok eller anerkjent nok.

Det kan hende du får ros fra sjefen for et prosjekt, eller fra partneren for å ha satt i oppvaskmaskinen. Men kan du være sikker på det?

– Mens belønningene i virkeligheten er uforutsigbare, tilbyr spillet forutsigbare belønninger.

Og ikke nok med det. Kristine Ask påpeker at spillene tilbyr oss forutsigbar fremgang. Både i arbeidslivet, på trening og i kjærlighetslivet opplever vi gjerne å gå et skritt fram og to tilbake.

Selv om det kan kreve litt innsats å komme opp i nivå i et dataspill, går det ufortrødent fremover.

Tenk om samme logikk hadde fungert på husarbeid!

Første brett er gratis

Forutsigbar fremgang og hyppig belønning, høres ikke det deilig ut?

Spillmakerne vet å utnytte hjernens umettelige behov for små dopaminløft. «Candy Crush» er et av de mest populære spillene blant kvinner. Reglene er enkle og belønningen stor. Spilleren skal samle sukkertøy av lik farge på rad. Da eksploderer skjermen i lysglimt og stjerner.

– Har du stilt inn mobilen på lydløs, får du også en vibrasjon inni hånda, forklarer Olaug Nilssen.

– Det er en veldig enkel måte å oppnå gevinst og mestringsfølelse på.

Etter en innledende skepsis til «Candy Crush», opplevde forfatteren spillet som veldig avhengighetsskapende. Og så begynte det å kreve penger:

– Av og til er det en sjokolade eller en is som stenger for prosjektet ditt. Da kan du kjøpe en slikkepinne som slår løs den hindringen.

En digital slikkepinne er ikke dyrt. Men med en gang vi kommer inn på penger, begynner Olaug Nilssen å offe seg:

– Off, den følelsen av å faktisk bruke penger på spillene, den er ikke helt god.

Mange mikrotransaksjoner små

Det finnes ikke tall på hvor mye penger norske kvinner bruker på mobilspill. Men økonomien i småspill er langt fra liten. En pakke på tre slikkepinner koster skarve 44 kroner. I 2019 tjente eierne til «Candy Crush» 1,1 milliarder dollar (over 8,6 milliarder kroner) på slike småbeløp.

Her kommer vi til nok et paradoks i spillverdenen. Folk som Olaug og meg kunne ikke tenke oss å investere penger i «ekte dataspill». Nye konsoller, annet spillutstyr og høy stykkpris på spill er ganske kostbart. Men så ender vi likevel med å bruke en del hundrelapper på småspill i året.

Fagbegrepet vi trenger her er mikrotransaksjoner, forklarer spillforsker Kristine Ask.

Forretningsideen i mange mobilspill er å tilby spillet gratis. Men så oppstår det behov for å komme videre i nivå. Hva du betaler for, er ulikt fra spill til spill, men beløpet ligger gjerne mellom åtte kroner og hundrelappen.

– Hvis du skal nå langt i «Candy Crush», er du nødt til å bruke noen penger på kjærligheter på pinne, sier Ask.

Fordelen med å være voksen dame er at du slipper å spørre mamma om å åpne lommeboka hver gang.

– Men denne skammen Olaug Nilssen og jeg føler av å bruke penger på spill, er den vanlig?

– Her kan jeg ikke svare som forsker, bare av erfaring. Basert på det jeg hører fra venninner på 40 og over, så uttrykker de gjerne skam over å bruke penger på spillene.

Ask vil snu denne tankegangen:

– Så bra at du bruker penger på kultur! Hvis du spiller hundre timer i et spill, hvorfor skal du ikke bruke penger på det? Ingen ville tenke at en kinofilm eller roman skulle være gratis.

En kvinnes hender skal aldri hvile

At man vil slå i hjel tid på bussen eller mens potetene koker, er forståelig. Men da jeg først begynte å spille mobilspill, tok jeg det umiddelbart med meg inn i andre aktiviteter.

Jeg kan for eksempel ikke bare høre en podkast uten å fange Pokémons eller stelle «Hay Day»-gården min mens jeg lytter. Ser jeg på TV-serier uten å gjøre noe med hendene, får jeg dårlig samvittighet. Før strikket jeg, nå spiller jeg mobilspill.

Sånn har svigerinnen min det også, mens verken min eller hennes bror føler de må produsere noe mens de ser på Netflix eller Dagsrevyen. Riktignok et syltynt empirisk grunnlag dette her, men aner vi en kjønnsforskjell til?

Ifølge SSBs Mediebarometer velger kvinner i alle aldersgrupper spill som lar dem multitaske, og velger bort spill som krever fokustid.

Programleder Anne Lindmo sa en gang spøkefullt at «en kvinnes hender skal aldri hvile». Ettersom hun er prestedatter, trodde jeg først det var et sitat fra Bibelen. Men opphavet til uttrykket var Annes driftige mor.

I gamle dager kunne hvert ledige øyeblikk brukes til noe nyttig. Etter arbeidet ute var unnagjort, kunne kvinnen stoppe sokker eller strikke klær til familien på kvelden. Men hallo, vi lever da ikke på 1800-tallet?

Ting tyder på at noe av den protestantiske arbeidsmoralen henger igjen. I hvert fall er Olaug Nilssen helt innforstått med tanken:

– Det du sier om at man ikke setter seg ned for å game på alvor, det kjenner jeg igjen. Hvis du planlegger å slappe av, kan du jo bake brød, det er nyttig.

– Men hvorfor kan ikke en kvinnes hender bare hvile?

Nilssen sukker.

– Det føles mer innbakt enn ytrestyrt. Jeg kan godt forstå at det jeg gjør er dumt. Jeg trenger jo ikke være i sving hele tiden.

Guttas domene

Det er vanskelig å svare på hvorfor kvinner ikke er sterkere representert blant såkalte hardcore-gamere, men vi kan se på tre viktige faktorer.

På 80-tallet valgte for eksempel spillprodusenten Nintendo å markedsføre seg utelukkende mot gutter. Selv om mange jenter også spilte Super Mario, minket kvinneandelen etter flere år med utelukkende mannlige spillpersoner.

En annen grunn er at det er utrivelig å være jente i enkelte dataspill. Når multi-player-spill som «World of Warcraft» og «Fortnite» gjorde sitt inntog, opplevde kvinnelige gamere å få hets. Å bli kalt bitch og hore, eller bli truet med voldtekt, er daglig kost.

En global undersøkelse fra 2021 viste at 77 % av kvinnelige gamere opplevde hets. 59 % valgte å spille med mannlig spillnavn for å slippe sjikane.

Og så har du dem som lager spillene. Tall fra 2018 viser at mindre enn en tredjedel av spillprodusentene er kvinner.

Uansett: Bilde av en gamer stivnet i bildet av en unggutt som forsvant ned i kjellerstua til dataspillet sitt, alene eller med andre guttevenner. Kvinnens rolle ble den bekymrede moren som prøver å begrense sønnens spilling, så han får seg mat, søvn og frisk luft.

Mødrenes gaming

I 2009 stilte to svenske forskere ved Lund universitet seg spørsmålet: Hva med moren sin gaming? Tenk om mødre også har lyst å spille dataspill?

Jessica Enevold og Charlotte Hagström kartla noen svenske familiers spillvaner. De fant at mor i huset ofte hadde oppgaven å tilberede mat til familien. Dermed var det vanskelig for henne å sette seg ned og dedikere de timene som trengtes til komplekse eventyr- eller actionspill.

I en familie i studien løp moren mellom kjøkken og stue for å lage middag uten å avslutte spillet sammen med mann og barn. Det var ikke ideelt.

Så skjedde det noe. Med smarttelefonens inntog i 2007, fikk hvermannsen tilgang til spill. Den såkalte casual games-revolusjonen i 2010 endret spillmarkedet og åpnet det for et langt større publikum.

App-markedet eksploderte, ikke minst med et stort utvalg småspill. Det de på engelsk kaller «casual games» kjennetegnes av enkle regler og korte spilløkter, som ikke krever spesialiserte skills. Og nå strømmet kvinnene til dataspill.

– Kvinner har både mindre fritid enn menn, og den er mer oppstykket, sier spillforskeren Kristine Ask.

– Kvinner trengte spill som passet inn i deres hverdag. Når de fikk tilgang til en plattform de trengte, kom det vilt mange damer til.

Mobilspill er så klart ikke reservert kvinner. Folk i alle aldre, kjønn, farger og legninger koser seg med å spille på mobil og nettbrett. Men det var tydelig at det traff et behov hos kvinner.

Norges travleste kvinne

Da Erna Solberg brukte noen minutter på å fange Pokémons på et statsbesøk i Bratislava, ble det oppslag i mange danske aviser, som denne fra Fyens Stiftstidende: «Statsminister er Pokémon-jæger».

Hun fikk kritikk da hun ble «ferska» i å spille «Candy Crush» i Stortingssalen.

For min del kjente jeg lettelse da jeg så bilde av vår daværende statsminister spille mobilspill. Det er ikke fritt for at det har blitt spilt litt mobilspill på hjemmekontoret under lange Teams-møter. Men Erna har beveget seg videre i spillfloraen;

– «Candy Crush» er så 2014, sier Erna Solberg på telefon.

Nå går det i «Township» (et spill som ligner «Hay Day»), «Wordscapes» og «Clockmaker». Hun sier hun går fort videre når spillet begynner å kreve for mye:

– For meg er spilling avslapning, som andre driver med strikking og sudoku-hefter.

Høyres leder spiller særlig på reise, som på flyet hjem fra møter i Brussel nylig.

– Det er klart at tankene bearbeider og at underbevisstheten jobber mens jeg spiller, sier hun.

Også mens Solberg ser på TV om kvelden, kommer mobilspillet fram, forteller hun. Altså, Erna skammer seg ikke over å spille spill, det er klart.

Så hvis kvinnen som nylig hadde ansvar for hele landets ve og vel kunne spille uten skam, skal ikke jeg, en simpel litteraturjournalist, kunne gjøre det samme?

Gamer eller spiller?

Du som leser dette, har kanskje brent inne med en innvending: Det er da forskjell på gaming og å spille «Candy Crush» på mobilen?

Det er nettopp det jeg har tenkt, før jeg innså hvor mye tid og penger jeg faktisk brukte på mobilspill.

Det engelske ordet gamer betyr jo bare en spiller, men brukes også i norsk til å beskrive folk som har dataspilling som en hobby, yrke eller sportsgren. De vil nok rynke på nesa av småspillingen, akkurat som småspillere ofte rynker på nesa av gamere.

Men så også det å definere gaming blir lett et spørsmål om kjønn og status, viser det seg. Flere forskere går i bresjen for at kvinners mobilspilling skal anerkjennes som gaming. Min nye spillforskerguru, Kristine Ask, sier skillet er vanskelig å trekke opp av praktiske årsaker:

– Hvis du er på level 9003 i «Candy Crush», og spiller hver kveld, så er du en hardcore-gamer, selv om du spiller et casual game.

Konsollspill kan kun spilles hvis man har en mye fokusert tid til rådighet, mens casual games kan spilles på begge måter. Så, kan folk som Erna, Olaug og jeg kalle oss gamere?

– Som forsker vil jeg støtte deg 100 prosent. Du får lov til å identifisere deg som gamer, hvis du kjenner tilknytning til spillet og begrepet.

Ok, jeg får lov. Vil jeg det?

Jeg føler meg litt kulere og litt mindre skamfull hvis jeg tenker på spillingen min som gaming. Det var befriende å snakke med Olaug og Erna og Kristine om spilling. Men jeg vet ikke om jeg trenger en ny identitet som gamer. Jeg må kjenne litt mer på det.

Å lage orden i en verden i kaos

Noen av svarene jeg finner på hvorfor jeg spiller mobilspill, synes jeg nesten er litt stakkarslige. Trenger jeg virkelig et lite spill til å gi meg mestringsfølelse og verdi i livet? Er jeg så enkel at jeg faller for alle fyrverkeriene og fanfarene?

Jeg trenger en positiv bergenser til å gi meg perspektiv. Spillguru, Kristine Ask fra NTNU, sier:

– Mange spill handler om å rydde og skape orden. Jeg tiltrekkes selv av det. Når verden er kaotisk, kan det gi en god følelse å rydde i mobilspillet.

Du sier noe. Mobilspilling har gått kraftig opp under korona. Det handler sikkert om tidtrøyte og erstatning for sosialt liv.

Men kanskje handler det også om å skape trygghet i en uforutsigbar verden. Det er mest når jeg er sliten, stressa eller bekymret at jeg går all in på mobilspilling.

Og når jeg har lagt meg og setter på podkaster med analyser av pandemi og klimatrusler eller om Putins invasjon og faren for atomkrig, da løser jeg kabal på mobilen.

Der går det i hvert fall opp en gang iblant.

Kilder:

Forbes: Women Over 50 Are Playing More Video Games Than Men

Gameanalytics: The Biggest Mobile Gaming Consumers In 2018 (And Beyond) Are Women

Hagström, Charlotte og Enevold Duncan, Jessica: Gaming Moms: Juggling Time, Play and Family Life

Reach3: Reach3 Insights’ New Research Reveals 59% of Women Surveyed Use a Non-Gendered/Male Identity to Avoid Harassment While Gaming

SSB: Norsk mediebarometer 2020

Trondheim.by: «Gratisspill» tjente nesten 90 milliarder dollar i fjor

Takk til professor Trine Syvertsen ved IMK og Emma Schiro ved SSB.

Mer om dataspill: