Kathleen Parlow 1909

Jakta på Bjørnson-fiolinen

I 1908 brukte sonen til Bjørnstjerne Bjørnson faren sine Nobelpris-pengar og kjøpte ein av verdas dyraste fiolinar til ei jente han knapt kjente. Men kvar er den verdifulle fiolinen i dag?

Sommaren 2016 starta eg jakta på ein av verdas dyraste fiolinar. Lite visste eg då at denne reisa, etter hundrevis av telefonsamtaler, til slutt skulle lokke meg heile vegen til Jerusalem. Men først må vi over hundre år tilbake i tid, til ein kald januardag i Christiania, 1908

Den canadiske fiolinisten Kathleen Parlow kom seglande inn til hovudstaden med mor si på ei tid då Noreg framleis var i nasjonal feberrus etter unionsoppløysinga med Sverige. Kjensla vart heller ikkje mindre då ein av verdas fremste fiolinistar vitja fedrelandet med norsk musikk på repertoaret.

12. januar stod Parlow på scena i Nationaltheatret for første gong, og blant publikumet sat forretningsmannen Einar Bjørnson, broren til teaterdirektøren Bjørn Bjørnson og son til sjølvaste landsfaderen – Bjørnstjerne Bjørnson. Einar fall pladask for den canadiske 17-åringen med det same, og i det raude stolsetet bestemde han seg for å skjenke ho den vakraste gåva ho nokon gong skulle kome til å få.

Kathleen og mora kom nemleg frå fattige kår på den Canadiske prærien, og Einar gav klar beskjed om at fiolinen hennar på det tidspunktet ikkje på nokon måte var god nok for ein virtuos av hennar kaliber. Nei, for henne var berre det aller beste godt nok, og då måtte han grave djupt etter pengar – svært djupt.

Einar gjekk til faren sin og lånte 100 000 kroner av Bjørnstjerne Bjørnson sine Nobelpris-pengar frå då han fekk Litteraturprisen i 1903. Ikkje berre det, men han tok også i bruk medgifta han fekk då han gifta seg med Elsbeth Langen, som kom frå ein rik tysk familie.

Verdas dyraste sjekketriks

Knapt ein månad etter Parlow sin første spelejobb i Christiania vart pengane overført, og Kathleen reiste til Tyskland for å kjøpe ein av dei dyraste fiolinane på marknaden, for 2000 pund. Kjøpet vekte oppsikt i den internasjonale pressa, men det at den eksklusive gåva kom frå ein etablert familiefar med to barn var det ingen journalistar som problematiserte.

Fiolinen ho kjøpte var ein del Gesù, skapt av den italienske fiolinbyggjaren Giuseppe Guarneri del Gesù i 1735. Fiolinen hadde tidlegare vore i hendene til store virtuosar som Giovanni Battista Viotti og Pierre Baillot.

Guarneri del Gesù er saman med Antonio Stradevari rekna for å vere dei to beste fiolinbyggjarane i verdshistoria. Dei levde begge på same tid i den vesle byen Cremona i Italia, men medan det i dag finst godt over 600 bevarte Stradevari-fiolinar er det berre litt over 100 del Gesù-fiolinar igjen.

Det seier seg sjølv at Einar må ha vore ganske hugteken då ha gjekk til det steget og brukte både kona og faren sine formuar for å kjøpe ein av verdas dyraste fiolinar til ei kvinne han berre hadde kjent nokre få dagar. Naturlegvis vart Kathleen Parlow svært sjarmert av denne sjenerøse gåva, møta mellom dei to vart hyppigare og hyppigare, og etter kvart gjekk Kathleen over frå å skrive «Einar Bjørnson» til berre å skrive «EB» i dagboka si.

Det verkar som Einar var villig til å ofre alt for Kathleen Parlow, men kjærleiken mellom dei kunne ikkje vare. Han var både gift, hadde ungar og i tillegg var han blakk (etter å ha brukt opp alle pengane på fiolinen). Og 23. juli i 1920 segla Bjørnson ut av livet hennar for godt. Han hadde besøkt ho i London, og siste gongen Einar er nemnt i dagbøkene hennar står det: «EB sailing home.

Einar Bjørnson skriv brev

Einar Bjørnson forlét både kone og barn for den 26 år yngre canadiske fiolinisten, men måtte til slutt vende tilbake til familien då han ikkje hadde råd til å skilje seg frå kona si, Elsbeth Langen.

Halvorsens tapte fiolinkonsert

Hausten 2015 dukka Kathleen Parlow plutseleg opp i rampelyset over heile den klassiske musikkverda. Komponist Johan Halvorsens tapte fiolinkonsert hadde blitt funne i dei gamle arkiva til Universitetet i Toronto etter å ha vore vekke frå offentlegheita i over hundre år. Notane til konserten vart nemleg saman med fiolinen og fleire av Kathleen Parlow sine eigendelar donert vekk til universitetet då ho døde i 1963.

Parlow urframførte Halvorsens fiolinkonsert saman med Berlin-filharmonikarane på det mondene kurbadet utanfor Haag i Nederland, sommaren 1909, og i september same året spelte ho også konserten for eit fullsett Nationaltheater med Johan Halvorsen som dirigent.

Men meldingane frå avisene dagen etter var varierande, og Halvorsen beordra at musikkmaterialet skulle berast ned til fyrrommet i Nationaltheatret og brennast. Dermed gjekk fiolinkonserten opp i røyk, og blanda seg med dei mørke skyene frå fabrikkpipene langs Akerselva.

Dei fleste trudde fiolinkonserten var vekke for godt, men heldigvis hadde Kathleen Parlow tatt vare på notane, og 106 år seinare vart konserten tatt med tilbake til Noreg. Søndag 3. juli i år kunne ei fullsett Risør kyrkje høyre konserten, med Henning Kraggerud som solist, for første gong på over hundre år. Men kva skjedde vidare med fiolinen?

Verdas dyraste fiolin

Kathleen Parlow

Fiolinen følgde Kathleen gjennom heile livet. Då ho døde i 1963 vart fiolinen og resten av eigedelane hennar donert til Universitet i Toronto.

Når ein konsert kan dukke opp igjen etter 100 år, må det vel også vere mogleg å spore opp ein av verdas dyraste fiolinar? For å starte jakta ringde eg den canadiske musikkprofessoren Andrew Homzy, som har studert Kathleen Parlow i ei årrekkje.

På telefon frå Vancouver Island kunne han fortelje at Universitetet i Toronto selde fiolinen like etter Parlow døde i 1963, for å finansiere ein ny vegg på musikkfakultetet.

– Fiolinen vart selt til Theodor Marchetti, han var sett på som ein usmakeleg type, og kjøpte fiolinen til 40 000 dollar, sa Homzy.

Men etter Marchetti, mista Homzy sporet av fiolinen. Han høyrde rundt med fleire forhandlarar, men ingen kunne hjelpe. Ein ting var i alle fall sikkert: Hadde Einar Bjørnson visst at fiolinen hans skulle brukast til å finansiere ein vegg, så hadde han vridd seg i grava.

Eg prøvde sjølv å ringe rundt til dei store auksjonshusa i London som J & A Beare, Sotheby's og Christies, men ingen kunne hjelpe meg med å finne ut kvar fiolinen var i dag. I staden møtte eg fiolinkonsulent Øystein Birkeland, på Fuglen Kaffibar i Oslo. Han skulle hjelpe meg med å skjøne kor mykje fiolinen kunne vere verdt i dag.

Anne Akiko Meyers

Anne Akiko Meyers spelar på verdas dyraste fiolin – Vieuxtemps Guarneri del Gesù frå 1741.

Foto: Lisa-Marie Mazzucco

– Prisane til del Gesù er skyhøge. Den dyraste eg veit om vart selt for 18 millionar dollar i 2012. Den er no i bruk av Anne Akiko Meyers. Eg trur det var mannen hennar som kjøpte den av Ian Stoutzker, ein eigedomsmogul frå London, sa Birkeland.

– Kva er det som gjer denne så spesiell og verdifull?

– Den er i supergod original stand, og har ikkje blitt tukla med. Opp igjennom har det diverre skjedd at forskjellige felemakarar har prøvd å forbetre gamle meistrar, og så gjer dei heller ting som berre øydelegg objektet.

– Kva med Parlow-fiolinen?

– Eg kan ikkje seie noko om prisen på Parlow, men fiolinen skal vere i veldig god stand, og at det er ein dyr fiolin er heilt klart, svarte Birkeland.

Tampen brenn

Gjennom Dextra Musica, eit norsk selskap som kjøper inn gamle musikkinstrument til utlån for norske musikarar, kom eg i kontakt med ein av verdas fremste ekspertar på gamle strengeinstrument, Peter Biddulph. Han kunne fortelje på telefon frå London at fiolinen i dag er eigd av Michael Guttman, ein styrtrik fiolinist og instrumentsamlar frå Belgia. Peter kunne også bekrefte at fiolinen var svært kostbar, og at førre gong den låg ute til sal var prisen 10 millionar dollar.

– Kan det vere mogleg å arrangere eit møte med eigaren og fiolinen, spurde eg Peter forsiktig.

Han kunne ikkje love noko. Guttman var for tida på ferie, og i tillegg ikkje akkurat den lettaste personen å få tak i. Eg sende Guttman ein e-post, ei melding, prøvde å ringe han eit par gongar, og som eit siste litt halvhjarta forsøk la eg han også til som ven på Facebook.

Nokre veker seinare aksepterte Micahel Guttman veneførespurnaden min, og like etter tikka ei melding inn i innboksen. Den belgiske fiolinisten kunne bekrefte at ja, det er han som eig fiolinen, men diverre hadde han akkurat lånt den vekk til ein annan fiolinist – Kolja Blacher.

Eg ringde manageren til Blacher i Berlin med ein gong. Endeleg er fiolinen innan rekkevidde, tenkte eg. Men stemma frå Tyskland hadde ikkje berre gode nyheiter å fortelje: Kolja Blacher var på veg til Israel, for å spele konsert på Jerusalem Internasjonale Kammermusikkfestival, og skulle vere bortreist i lang tid.

Michael Guttman

Fiolinist Michael Guttman frå Belgia har eigd Parlow-fiolinen i åtte år. Gjennom karrieren har han prøvd over 30 del Gesùar og peikar ut Parlow-fiolinen frå 1735 som ein av sine favorittar.

Foto: Bernard Rosenberg

– Ein fiolin er som ein hest

Eg ringde Michael Guttman igjen og denne gongen tok han faktisk telefonen. Den hyggelege røysta med aksenten som minte om Hercule Poirot fortalde gladleg om det varme forholdet til Parlow-fiolinen sin.

– Gjennom karrieren har eg prøvd over 30 ulike del Gesùar, og dette er verkeleg den vakraste og varmaste, og ein av dei mest pålitelege. Denne er ikkje like vill som dei seine del Gesùane, og er meir komfortabel å spele på, sa Guttman.

– Ein fiolin er som ein hest. Den kan vere vill, rask eller sein, og det er viktig å ri den på riktig måte. Fiolinen er også som ei kvinne. Ikkje alle er like sexy, men kan likevel høyrest bra ut og ha andre kvalitetar. Parlow-fiolinen har alle kvalitetar. Den er i fantastisk stand, og både framsida og baksida ser bra ut, fortsette fiolinisten som tydelegvis sakna fiolinen sin.

Guttman fortalde at han kjøpte fiolinen for åtte år sidan frå auksjonshuset A & J Beares i London, og at han seinast spelte på den førre veke. Eg fortel han om jakta mi etter denne fiolinen som vart kjøpt av Bjørnson sine Nobelpris-pengar, og kor ergeleg det var at dette flotte meisterverket akkurat fekk gleppe mellom hendene mine.

– Men konserten til Kolja er ikkje før om eit par dagar. Du må reise til Jerusalem, sa Michael Guttman.

– Meiner du det?

– Ja, eg sender ein e-post til festivalen med ein gong og sørger for at du får ein varm velkomst, sa Michael i full begeistring.

Tore på sporet-kjensle

Eg tok Guttmann på ordet og bestilte billettar til Israel. Før eg reiste av stad tok eg ein siste prat med Peter Biddulph for å fortelje han at eg endeleg fekk tak i Guttman og at fiolinen no var i Jerusalem.

– Han skal vel selje den no, skal ikkje han? spurde Peter.

– Då veit du nok meir enn kva eg veit, svarte eg.

– Kanskje, svarte Biddulph.

Få timar før avreise fekk eg ei ny melding frå Michael Guttman der han skreiv at Kolja Blacher ikkje ville snakke så mykje om fiolinen med nokon som helst, men at eg kunne prøve eit par spørsmål mellom øvingane.

På flyet til Israel var kjensla som å vere med i eit Tore på Sporet-program, der eg på vegner av Bjørnstjerne Bjørnson skulle reise for å kanskje få sjå igjen fiolinen som sonen lånte nesten alle Nobelpris-pengane hans for å kjøpe, og som han aldri klarte å betale tilbake.

Avvist av Blacher

Då eg endeleg kom fram til Jerusalem Internasjonale Kammermusikkfestival var musikarane allereie i full gong med førebuingane i øvingslokalet, og gjennom vindauget kunne eg sjå og høyre Kolja Blacher spele på den vakre fiolinen. Dei same tonane som Parlow så ofte gav Bjørnson vart endeleg også mine.

Men gleda vart diverre kortvarig, for då Kolja kom ut frå øvingslokalet i pausen fekk eg knapt opna munnen før han sa:

– No, no, no!

– Men berre gi meg ti sekund for å forklare, sa eg.

– No, svarte Blacher kontant, han var allereie på veg vekk.

Eg ville forklare han kor spesiell fiolinen faktisk var. At den har løyst opp familiar, slått folk konkurs, blitt finansiert av Alfred Nobel, blitt brukt til å finansiere ein vegg i Canada, men mest av alt at den må ha vore ein av dei dyraste kjærleiksgåvene som finst i verda.

– Kva med eit lite bilde, ropte eg.

– No, no picture. Please leave, sa han og gjekk ut i lobbyen til hotellet der dei øvde.

Eg trakk meg tilbake, men vart verande i området eit par minutt til før ei vakt kom bort til meg og bad meg forlate området med ein gong.

Mystikken lever vidare

På vegen tilbake til hotellet kjende eg meg som karakteren Gollum i Ringenes Herre. Det einaste han brydde seg om var å om så bere få eit lite glimt av sin «precious». Kanskje var det sånn også for Einar Bjørnson, at det eigentleg berre var fiolinen han var interessert i, og ikkje Kathleen?

I dagbøkene til Parlow kan vi i alle fall lese igjen og igjen: Playing for Bjørnson, Playing for Bjørnson, Playing for Bjørnson ...

Etter å ha prøvd å ringe både Michael Guttman og sjefen for festivalen, måtte eg til slutt resignere. Eg hadde i alle fall funne fiolinen, sjølv om eg ikkje makta å kome i nærkontakt med den. Og om ikkje anna lever i alle fall mystikken rundt Parlow-fiolinen vidare i beste velgåande.

Men heilt til slutt, når eg først hadde reist denne lange vegen til Israel, måtte eg få med meg ein siste ting – konsert med Kolja Blacher, på Jerusalem Internasjonale Kammermusikkfestival. Der kunne eg få høyre fiolinen ein siste gong – på trygg avstand frå fiolinisten Blacher.

Kolja Blacher

Kolja Blacher (nr. to frå venstre) med Parlow-fiolinen i handa, og resten av kammerorkesteret etter konserten på Jerusalem Internasjonale Kammermusikkfestival.

Foto: Ole Kristian Årdal