Usikker som Banken

Det skjedde noe merkverdig i Oslo en tirsdag i 2018. Det vil si, det rammet ikke allmennheten, men gjestene på utestedet Jaeger i sentrum.

De hadde kommet for å danse og drikke til progressiv klubbmusikk, men da de kom inn i lokalet, spilte DJ-en danseband-sanger fra Hedmark. Noen trodde det var ironi, andre ble stående forfjamset i døra.

«Skal du spille dette hele kvelden?» spurte de.

«Jeg skal spille fire album fra begynnelse til slutt», svarte DJ-en uanfektet.

«Hvorfor det?»

«For å hedre Håkon Banken», sa DJ-en.

Denne lille scenen er utgangspunktet for NRKs nye podkast «Balladen om Håkon Banken». Serien forteller historien om en angstfylt dansebandmusiker fra Solør i Hedmark, som helt uten å ønske det selv, ble en slags popstjerne på slutten av 70-tallet.

Tross gjentatte innleggelser på psykiatriske institusjoner vokste Håkon Bankens popularitet gjennom hele åttitallet.

Han solgte mer enn en halv million plater, han tronet øverst på Norsktoppen i ukevis, men hvis du ikke er a) fra Hedmark, eller b) liker danseband, så er sannsynligheten stor for at du ikke har hørt om ham. For Håkon Banken ga knapt intervjuer, han spilte nesten ikke konserter, og han viste seg sjelden offentlig.

I mars 2018 døde han. Den tidligere superstjernen hadde da bodd i en kommunal bolig på Flisa i mange år.

Slåssing, grining og danseband

– Det var en trist dag. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg ble veldig lei meg.

Raymond Teigen Hauger er vokalist i kunstrockbandet Beglomeg. Han er DJ også, og det var han som arrangerte spontant gravøl på Jaeger den kvelden for tre år siden.

– Jeg er vokst opp på Finnskogen, og jeg husker kassettene med Håkon Banken som lå og slang i bilen da jeg var liten. Han betydde ikke noe for meg da, men jeg ble interessert i ham som voksen.

– Hvorfor det?

– Jeg synes det er noe fascinerende med en mann som åpenbart sliter psykisk, men samtidig er så åpen. Han synger og snakker om hverandre på platene, han forteller om livet sitt, helt uten filter. Ingen metaforer, ingen kompliserte ord, ikke noe jåleri. Og det er kanskje der poesien ligger: Den enkle mannen som beskriver det kompliserte livet. Og så liker jeg jo kulturen denne musikken har utspring i. Den helt særegne kulturen fra bygdene oppover langs Glomma.

– Hvilken kultur da?

– Det er amerikanske biler, sprit fra Sverige, slåssing og grining, med danseband som soundtrack. Jeg har jo vokst opp med alt det der, vært på de festene, hørt på den musikken. Og selv om vi som bor i Oslo ikke hører noe om den kulturen, står det fortsatt sterkt. Jeg var på Rune Rudberg-konsert på Kongsvinger i sommer, og da kjørte de svære, amerikanske bilene i sirkel rundt lokalet hele kvelden.

– Traff du noen gang Håkon Banken?

– Nei. Vi bodde jo i samme område, men jeg så ham aldri. Jeg kjenner ingen andre som har sett ham, heller. Han spilte jo nesten aldri live, og han beveget seg sjelden utendørs, og det gjorde ham til en mytisk skikkelse. Det er nok en av grunnene til at jeg fortsatt er så fascinert av ham.

Hjerte til hjerte

Håkon Banken vokste opp i Hof i Solør. Faren hans var pastor i den lokale pinsemenigheten, og Håkon sto, etter sigende motvillig, på scenen i bedehuset med gitaren rundt halsen fra han var ti år gammel.

Han forlot menigheten som 17-åring, rømte til Sverige og begynte å jobbe som blikkenslager, og da han kom tilbake, returnerte han ikke til bedehuset. Han begynte å ragge rundt i amerikanske biler, drikke sprit og synge skillingsviser i stedet.

Men i begynnelsen av tjueårene begynte han å slite, med «nerver» som han selv kalte det. Han skulle få mange diagnoser gjennom livet, bipolar lidelse var en av dem, og gjennom tjueårene fulgte flere innleggelser på psykiatriske sykehus, både i Oslo og Hedmark.

Nå begynte han å skrive sine egne sanger også. Ikke bare om fest og moro, men om angst, depresjoner, selvmordstanker og livet på institusjon. Han var helt åpen om at disse mørke historiene var selvopplevde, og talentspeideren Per Johan Skjærstad hørte sangene på en fest, kontaktet han umiddelbart Norges mektigste platedirektør, Arne Bendiksen. Og Bendiksen tenkte at dette, dette kommer folk til å elske.

Både Skjærstad og Bendiksen er døde, men norsksjefen på Bendiksen forlag, Ole Vidar Lien, jobbet også tett med Håkon Banken.

– Arne Bendiksen hadde nese for hva folk likte, og han skjønte at det var noe med Håkon Banken, sier Lien.

– Hva da?

– Det er litt vanskelig å forklare, men noen ganger så treffer sangene hjertet direkte, uten å gå via ørene og hodet, og da får musikken en helt annen vei inn i mennesket. Sånn var det med Håkon Banken.

Håkon Bankens debut «Takk for livet» kom i 1977. Den solgte nesten umiddelbart til gull (50.000 eksemplarer), uten noen form for promotering eller medieoppmerksomhet. Det samme gjentok seg de påfølgende årene. Nye plater i ’78, ’79 og ’80: gull, gull og gull.

– Han var så åpen og så ærlig og han snakket direkte til folk, forklarer Ole Vidar Lien. – Veldig raskt betydde han mye for mange mennesker.

– Men hvordan? Han spilte ikke konserter, og musikkpressen ignorerte ham?

– Håkon Banken solgte ikke så fryktelig mange plater i vanlige musikkforretninger, sier Ole Vidar Lien.

– Han var ikke fin nok, hvis du skjønner hva jeg mener. Men Arne Bendiksen visste at Bankens publikum fantes der ute, og han skjønte samtidig at vi måtte komme til dem, for å få solgt platene hans. Eller kassettene da, det var jo kassetter det gikk i. Derfor kjørte vi ut kassetter i store mengder og plasserte dem i stativer sammen med sjokolade og ukeblader på bensinstasjoner og samvirkelag. Og Håkon Banken begynte å selge umiddelbart.

– Prøvde dere å overtale ham til å turnere?

– Ja, det prøvde vi. Det sto ikke på tilbudene.

– Hva svarte han da?

– Han sa nei. Eller, som regel svarte han ikke i det hele tatt. Vi ringte og ringte, men det kunne gå flere måneder uten at han tok telefonen.

– Og hvor var han da?

– Da var han i garasjen. Rettet opp gamle biler. Bytta skjermer. Lakkerte og polerte. Han trivdes bedre i garasjen enn på scenen.

Voldsomme tall

Egon Holstad, kommentator i VG og iTromsø og grunnlegger av musikksida Feedback, har vært Håkon Banken-entusiast i mange år. Han setter Bankens suksess gjennom åttitallet i perspektiv.

– Flere av skivene hans solgte over hundre tusen eksemplarer, noe som er helt ekstremt mye i seg selv, sier Holstad.

– Til sammenligning toppet DumDum Boys VG-lista i fem uker med sitt mestselgende album, «Pstereo». Det solgte 95.000. Den store forskjellen er at Håkon Banken ikke markedsførte skivene sine overhodet. Ikke var han på TV. Ikke ble han omtalt av hovedstadspressen. Hvilken kommersiell nerve han traff, er nok ganske sammensatt.

– Hva mener du?

– Tekstene om angst og depresjoner traff nok noen, men han skrev catchy låter om fest og biler og livet på bygda, også, og jeg tror det var dette som slo bredest an. Samtidig liker jeg at vi ikke vet helt hvorfor han traff så voldsomt. Håkon Banken lar seg ikke intellektualisere eller forklare rasjonelt.

«Rigtige venner»

Midt på åttitallet, etter at Håkon Banken hadde utgitt fem album og blitt et fenomen i Norge, tok en ukjent dansk artist kalt Jodle Birge kontakt med Arne Bendiksen for å spille inn noen av Bankens sanger.

Det var ikke uvanlig at dansebandartister oversatte sanger fra andre land, og Jodle Birge fikk oversendt instrumentalsporene og la sin vokal oppå.

I 1986 ble Jodle Birge en gigantsuksess i Danmark. Gjennombruddslåta hans het «Rigtige venner», og sangen ble noe mer enn en radiohit. Jodle Birge fortalte fra scenen og i intervjuer at han hadde vært deprimert etter å ha mistet jobben sin på det lokale slakteriet, og at naboene hans hadde hjulpet ham ut av mørket. Det var dem sangen handlet om, sa Jodle Birge. Det var naboene som var hans rigtige venner.

Publikum elsket denne hyllesten av sanne vennskap, og sangen ble snart kalt «Danmarks andre nasjonalsang».

Jodle Birge dro til Nashville og spilte den inn på engelsk. Han turnerte med bandet til Elvis Presley, han spilte «Rigtige venner» i Disneyland og foran 18.000 mennesker på Wembley i London. Snart hadde Jodle Birge sitt eget museum, en fanklubb kalt Rigtige venner og en biografi med tittelen «Den rigtige venn».

Jodle Birges suksess førte til flere innspillinger av «Rigtige venner», på svensk, på finsk, på tysk, og på samisk, og angivelig finnes sangen innspilt i rundt hundre versjoner.

Men de færreste vet at sangen er skrevet av en sky nordmann. Og da «Rigtige venner» gikk som en farsott fra kontinent til kontinent, satt sangens komponist hjemme i Solør, med gardinene trukket igjen.

Elin Gundersrud, den eldste av Håkon Bankens døtre, snakker om farens «internasjonale gjennombrudd» i den aktuelle NRK-podkasten om Banken.

– Han var helt i ekstase da Jodle Birge tok av, sier Elin. – Han prata om det hele tida. Han reiste til Danmark og traff Jodle Birge også, men av en eller annen grunn syntes han det var stas å møte Jodle Birge. Det burde jo vært omvendt.

– Men Jodle Birge forledet danskene til å tro at det var hans sang?

– Ja, men faren min tok ikke på vei for det. Han syntes bare det var stas at sangen hadde tatt av.

Film om Banken

Håkon Banken er fortsatt en populær og litt mytisk skikkelse i danseband-beltet langs Glomma. Men nå skal altså «Balladen om Håkon Banken» gjøre ham kjent for en ny generasjon nordmenn. I podkasten treffer vi Håkon Bankens familie, venner og kollegaer, og sammen forteller de historien om en berømt artist, som nesten ingen har hatt håndfast kunnskap om.

Om et drøyt år kommer det i tillegg en dokumentarfilm om Håkon Banken. Regissør Sven Arild Storberget har jobbet med filmen i flere år, og han traff også Banken før han døde.

– Jeg er vokst opp i Elverum, og jeg har nok egentlig alltid hørt om Håkon Banken, men det var først da jeg som voksen satte meg ned og hørte på sangene hans, at jeg fikk hakeslepp.

– Hvorfor det?

– Ta en sang som «Hvordan tror du verden ser på meg?» Den handler om en ung Håkon Banken, som skriver brev hjem til mora si, fordi han skal feire jul på psykiatrisk sjukehus. Det var ingen andre som turte det, i 1978, å gå helt inn i sine egne mørke kroker, å slippe folk inn. Det er nok derfor han betydde så mye for folk.

Storbergets film, som han regisserer sammen med Martin Walther, har arbeidstittelen «5 brev til Håkon Banken» og tar utgangspunkt i fem fanbrev, fem mennesker som følte seg sett og forstått av outsideren Håkon Banken og ville takke ham for det.

– Jeg tror det er ganske unikt at en artist som sleit såpass sjøl, som var så redd og sky, samtidig betydde så mye for andre. En småbarnsmor fra Gjøvik, en guttunge fra Troms; de satte seg ned og skrev av ren takknemlighet. Og det er kanskje det jeg aller helst vil med denne filmen – å vise hvilken kraft sangene hans hadde, og hvor viktig han har vært for folk.

Håkon Banken utga totalt seksten album, men bare seks av dem inneholdt originalmateriale. Han forble populær i hjemdistriktet i flere tiår, og populariteten spredte seg til Sverige også. Gjennom hele sitt voksne liv fikk han psykiatrisk behandling. Håkon Banken døde i en kommunal bolig på Flisa i Solør i mars 2018, 69 år gammel.

Dokumentarfilmen om Håkon Banken er ventet tidlig i 2023, mens podkasten «Balladen om Håkon Banken» kan du høre nå i NRK Radio.

Redaksjonell anmerkning: Artikkelforfatter Joachim Førsund har tidligere skrevet bok med Egon Holstad, som er sitert i denne saken