Det nådeløse nåløyet

– Fire minutter! Det er nådeløst. Og enda verre, de har bestemt seg i løpet av ti sekunder om de liker meg.

Hjertet dunker fort i brystet, og beina skjelver, hos Aleksandra Ingebretsen. Det er like før hun skal ut i den store ilddåpen – den eneste åpne auditionen i året.

Fire minutter er alt hun har til rådighet for å overbevise bransjens aller viktigste mennesker. Sjefene for de største teatrene, kjente castingagenter og regissører.

Fire minutter. Det er den tiden det tar å lese denne saken. Tiden det tar å høre en poplåt på radio. Tiden det tar å vente på bussen om morgenen.

Men for Aleksandra er det så mye mer som står på spill.

– Det er jo mine mulige fremtidige arbeidsgivere som sitter der. Hvis jeg tabber meg ut nå, er jeg redd det kommer til å henge ved meg. At jeg blir «hun som dreit seg ut på årlig audition».

Hun går på en rekke inn på scenen, og er fjerdemann i en pulje på seks. Hun prøver å spenne av og tar et par dype pust før hun trer inn i det svake scenelyset.

Kritisk til Teater-Norge

– Veldig mange unge, sultne skuespillere opplever Teater-Norge som lukket. De har ingen visningsarenaer inn mot teateret, bortsett fra én åpen audition forbeholdt de få. Det syns jeg er et problem. I land som USA er castingen og teaterjobbene mye mer basert på auditions.

Øyvind Frøyland er rektor for NSKI, en av flere skoler i Norge som tilbyr treårig skuespillerutdanning. Aleksandra er den eneste fra skolen som har blitt valgt ut til å få komme på den såkalte «årlig audition», 36 stykker får vise seg frem av 130 søkere.

Frøyland mener at teaterjobbene nesten utelukkende blir besatt av studenter fra KHIO (tidligere Teaterhøgskolen), og at Teater-Norge fortsatt er som en monopolinstitusjon – hvor få skuespillere får sjansen.

– Hvis man bare tar inn skuespillere som har gått på en bestemt skole, mister man mangfold og nyvinning, det blir bare folk med samme skolering og bakgrunn. Norsk Skuespillerforbund må kreve at alle de store teatrene holder en åpen audition i året hver, som i New York.

Leder i Norsk Skuespillerforbund Knut Alfsen bekrefter at det er få auditioner i Norge.

– Ja, man kan si det er for få auditioner, og det er vanskelig å komme inn døra. Men teatersjefene står veldig fritt til å velge hvem de vil bruke av skuespillere. Og det kommer de til å fortsette å gjøre. Hvis en teatersjef vet hvem man ønsker til en bestemt rolle, er det ingen vits i å ha auditioner.

Teatersjef ved Det Norske Teatret, Erik Ulfsby, begrunner at de har få auditioner slik:

– Vi har audition når det er roller vi trenger besatt av folk vi ikke har i ensemblet hos oss. Er man kvalifisert og aktuell, blir man kalt inn til audition. Vi har ikke behov for auditions utover dette.

Jenterommet: Vil berøre hjertene

Aleksandras soverom hjemme i kollektivet på Nydalen i Oslo er på beskjedne ti kvadratmeter, men det rammer inn en historie om en jente med store drømmer.

Høyhælte diva-sko, premierevennlige klær, bilder og høydepunkter fra studier og skuespillererfaringer på veggen, en hilsen fra en mentor i New York. Og Aleksandra sier med lyst glimt i de mørke øynene:

– Jeg hadde jo ikke sagt nei til Hollywood akkurat!

Hun er forholdsvis lavmælt, en sart, sjenert stemme med duft av Stavanger. Men når hun snakker om den store drømmen vokser både stemmen og kroppsspråket i omfang. Skuespillerdrømmen hennes som våknet allerede som barn.

– Jeg begynte med teater da jeg var 11 år gammel. Jeg skjønte tidlig at dette var det jeg ville gjøre i livet mitt.

Hennes sjenerte væremåte var borte da hun kom på scenen, det var som om hele henne blomstret, ble forvandlet da hun fikk på seg et kostyme og fikk spille en rolle, være en annen.

Det er imidlertid et godt stykke frem til Hollywood og stjernegasjer. Nå jobber hun på en restaurant for å betale husleien og forsørge seg selv.

Men selv om Hollywood-drømmen blinker i det fjerne, med spotlight og stjernestatus, handler ikke hennes scenekjærlighet om det å være i rampelyset, om røde løpere, glitter og glamour. Nei, hun ønsker mest av alt å bruke kunst til å berøre hjertene. Hun vil utgjøre en forskjell.

– Den største opplevelsen jeg har hatt, var da jeg spilte i et stykke som handlet om mobbing, på en skole. Etter forestillingen kom en gutt bort til meg og sa at rollen min og det jeg gjorde ga ham større tro på seg selv.

Tårene baner seg vei i øyekroken og renner varsomt ned de rødlige kinnene, der hun sitter på sengekanten og gjenforteller det som skjedde.

– Hvis jeg ved å stå på scenen kan gjøre verden til et litt bedre sted å være, vil min misjon være oppfylt.

Det angstfylte venteværelset

Publikum klapper idet Aleksandra kommer inn. Det kjennes godt, som om de er på samme lag.

Før hun skal gjøre sin innøvde monolog, skal hun på scenen og presentere seg, sammen med en liten gruppe. De foran henne i køen imponerer med dialekter og forskjellige språk de kan, forskjellige steder de har bodd og studert i utlandet.

Mens hun har kun bodd i lille Norge, og språkøret er ikke det beste. Hun må finne en annen strategi. Stand-up, slår det henne. Hun har gjort Stand-up før, det står ikke i CV-en hennes.

– Hei. Jeg heter Aleksandra Ingebretsen, og det jeg vil dere skal vite om meg er at jeg har gjennomført noe av det verste og skumleste en skuespiller kan gjøre, nemlig standup. Så nå føler jeg at jeg kan gjøre alt.

Latter. De ler. Hun fikk dem til å le, så deilig! De er våkne, og kommer muligens til å huske henne, tenker hun. Hun krysser fingrene for at det gode humøret holder til monologen sin også.

Tiden går fort inne på Greenroom, det beryktede og angstfylte venteværelset. Beina skjelver og hun prøver å spenne av. Gjør noen av øvelsene hun lærte på skuespillerskolen. Prøver å puste dypt. Å roe seg ned. Hun sitter på en stol med øynene lukket idet inspisienten roper henne opp.

– Aleksandra! Et par minutter igjen, så er det deg. Er du klar?

Hun spretter opp fra stolen, nikker med et smil om munnen og rister løs. Nå skjer det. Hjertet hamrer i brystet igjen, en svak skjelving i hendene. Hun lukker øynene, plasserer hendene på magen og tar noen dype inn- og utpust. Nå gjelder det.

Bransjen er virkelig nådeløs

Aleksandra har på ingen måte valgt minste motstands vei i sitt valg av bransje. Mens mange av oss lar barndomsdrømmen vike til fordel for en trygg revisor- eller læreutdanning, har Aleksandra siktet seg inn mot den kanskje tøffeste bransjen av dem alle, der mange drømmer og hjerter blir knust.

Norsk Skuespillerforbund har cirka 1500 medlemmer, kun 150 av dem har faste stillinger.

– Mange skuespillere jobber på korte kontrakter, og kontraktene blir stadig kortere, sier leder Alfsen.

Han utdyper:

– Denne bransjen er virkelig nådeløs. De aller fleste skuespillerne får massevis av avslag hvert eneste år. Og det er tøft.

Hva skal så til for å lykkes?

– Skal du lykkes som skuespiller må du ha tre ting. Du må være veldig dyktig, du må ha masse flaks, og du må ikke gi deg.

Tid for audition

Klapping høres svakt på scenen idet skuespilleren foran Alexandra er ferdig. Inspisienten åpner døren. Det er hennes tur.

Det er et hvitt merke i midten, fremst på scenen. Hun går med det som føles som ustødige bein, men som hun håper ser trygge ut, frem på scenen og stiller seg på merket. Så går hun rett på monologen.

Under monologen stenger hun ute tanken på hvem som sitter i salen og hva de ser etter. Hun fokuserer kun på det hun skal si, lever seg inn i teksten, karakteren.

Før hun vet ordet av det, er det over. Publikum ler og klapper henne ut. Hun tar et lite bukk og smiler til salen før hun går av scenen. Smilet slipper ikke helt taket. De lo, og de lo underveis også, akkurat slik hun hadde håpet på.

Adrenalin-rush

Etter auditionen går hun hjem med kroppen fylt av adrenalin, mens auditionen spilles av i reprise i hodet hennes. Latteren. Monologen. Hvordan de fire minuttene bare fløy.

Hva vil så skje videre i hennes kamp for å nå helt opp til stjernene? Vil hennes fire minutter føre til at hun får telefoner fra noen av bransjens viktigste mennesker? I morgen, dagen etter, om et par uker eller måneder?

Hun vet ikke.

Men uansett om denne auditionen leder til noe eller ei, nekter hun å gi seg. Hun skal gå med spisse albuer, skrive søknader, lide seg gjennom uendelig tid med venting. Selv om hun vet at oddsene er imot henne.

– Hva kan det være i denne bransjen da, 99 prosent avslag og 1 prosent ja? Men det er odds jeg kan leve med. For den dagen jeg får et ja, kommer til å veie opp for alle gangene med nei.