Den siste playboy

Silkepysjamas og morgenkåpe. Ofte med skipperlue og som regel med sin følgesvenn, pipa, i nærheten. Alltid med en langt yngre og lettkledd kvinne på armen.

Hugh Hefner var sjefredaktøren som aldri fikk noe særlig med kjærlighet hjemme hos sine konservative foreldre, og som tok igjen for det i voksen alder.

På det meste levde Playboy-sjefen med sju forskjellige kvinner på sin sagnomsuste mansion i Los Angeles, kvinner som fint kunne ha vært barnebarna hans. Og han var like forelsket i dem, alle sammen.

Eller var han det?

Hefner skal ikke ha vært vant med at jenter ble forelska eller ordentlig glade i ham. Derimot var han som regel et ledd i å gjøre dem berømte.

– Han var ikke vant med kjærlighet, rett og slett. Derfor trodde han ikke at jeg kunne bli følelsesmessig engasjert, men at det bare gikk på praktiske ting. Men sånn var det ikke. Jeg var ordentlig forelska i ham, forteller Lillian Müller, tidligere Playboy-modell og skuespiller.

Store fester

Hun var 24 år og modell i London da telefonen fra Hefners folk kom: Ville hun være playmate? De hadde sett henne i Vogue, og ønsket henne over til USA og på opptak i Chicago.

Etter tre uker spurte Hefner om sørlandsjenta ville være med til huset hans i Los Angeles, bedre kjent som Playboy Mansion. De ble sammen, og hun ble værende i et år.

– Det var en kjempefin tid, stadig vekk med fester med opp mot tusen mennesker. Han gikk sjelden ut selv, men inviterte venner hjem til seg. Sånn holdt han egentlig på hele livet, forteller Müller.

For festene hos Hefner var noe helt utenom det vanlige.

– Playboy mansion var vel det eneste stedet i USA hvor det var lov med privat dyrehage og fyrverkeri. I glanstiden må jo festene der ha vært helt fantastiske. Alle de kule gutta ville jo dit, sier tidligere journalist og redaksjonssjef i det norske mannemagasinet FHM, Thomas Strzelecki, og sikter til fester som for eksempel Elvis Presley pleide å besøke.

– Selvfølgelig er kvinner sexobjekter

La oss spole tilbake til 1970-tallet: Håret til Hugh Hefner er fremdeles naturlig mørkt og dressen ulastelig, der han sitter i en TV-debatt for å diskutere blant annet feminisme. Det handler om Hefners bruk av modeller i magasinet, og motdebattanten er rasende. Hun mener fornedrelse av kvinner er en betingelse for ansettelse i Playboy, et blad som nå selger opp mot sju millioner eksemplarer i måneden.

– De har tåpelige klær og de ser ut som dyr, sier hun, og sikter til de såkalte bunniene, som har vært magasinet Playboy sitt varemerke helt siden oppstarten i 1953.

Selv sier ikke Hefner så mye, men det brede gliset mer enn antyder hva han mener.

– Senere tenkte jeg at dersom kvinner er dyr, hva gjenstår da? Planter og mineraler. Det er klart vi er dyr, sa Hefner til dokumentarfilmskaper Brigitte Berman i 2009, kvinnen bak filmen «Hugh Hefner - Playboy, Activist and Rebel».

Og til påstanden om at bladet Playboy gjør kvinner til sexobjekter, var talen like klar.

– Kvinner er sexobjekter. Det er mye mer enn det også, men om de ikke var sexobjekter, ville vi ikke fått flere generasjoner. Det er det som gjør at verden går videre, sa Hefner.

Borgerretighetsforkjemperen

Playboy-sjefens sosiale engasjement var godt kjent på 1960-tallet, men spørsmålet er om det kan ha drukna i pupp og lange, blonde lokker.

For mange er kanskje ikke klar over gründerens rolle under borgerretighetskampen i USA på 1950- og -60-tallet. I en tid hvor svarte og hvite mennesker ikke skulle oppholde seg i samme rom, inviterte Hefner til nettopp det. Den svarte jazzmusikeren Miles Davis var også blant de første artistene som spilte på Hefners TV-program «Playboy’s Penthouse». Som takk for innsatsen fikk Miles for øvrig en hundevalp, som Hefner allerede hadde døpt Playboy.

På samme tid ble det åpnet flere klubber under Playboy-banneret, hvor bareiere kunne kjøpe seg inn. I sørstatene var det flere som måtte snu i døra på disse klubbene, fordi de var mørke i huden. Det nektet Hefner å gå med på.

– Da fortalte jeg dem at de måtte godta at medlemmene våre både er svarte og hvite. I Louisiana fikk vi til svar at det var mot loven, fordi de drev med segregering, forteller Hefner i dokumentarfilmen.

Han overtok nattklubbene, la de ned og åpna de på nytt. Og nå var alle velkomne.

Det var Hefner og Playboy som trykket den siste kronikken som Martin Luther King jr. skrev før han ble skutt og drept. Kronikken ble trykket etter hans død og ble fullført av Kings kone. Den svarte aktivisten, politikeren og pastoren Jesse Jackson har også takket Hefner for støtten han fikk etter drapet på King i 1968.

Men det er ikke alle som legger like mye vekt på den delen ved Hefner.

– En sexist

– Hugh Hefner som forkjemper for borgerrettigheter?! Hahaha!

Førsteamanuensis og historiker ved Universitetet i Oslo, Deborah Lynn Kitchen-Døderlein, ler rått når vi ringer.

Hun vedgår at det taler til Hefners fordel at han var venn med berømte, svarte menn som Bill Cosby, at han ansatte den svarte komikeren Dick Gregory på en av klubbene sine, og at han trykte artikler om borgerrettighetsforkjemperen Malcolm X, skrevet av den svarte skribenten Alex Haley.

Kitchen-Døderlein mener likevel at dette ikke betyr at Hefner bevisst jobbet for borgerrettigheter for alle svarte.

– Alt han gjorde var basert på ideen om at kvinner var seksuelle objekter, og kun det. At han ansatte svarte menn, handler mer om at det var menn i samme krets som møttes, sier hun.

Hun mener vi heller må se til pengene, og at det var derfor han også hadde makt. Og at det på denne tiden var vanlig at menn tenkte på borgerrettigheter som viktig for menn, men at de glemte kvinnene. Derfor var han kanskje mer aktivist enn mange, men han tjente også penger på det, forklarer hun.

– De svarte mennene var ofte på toppen av karrieren eller på vei opp, derfor møttes de. Det er ikke så rart, det er sånn mekanismene er, mener hun.

For historikeren klarer ikke å se Hefner som så mye mer enn en sexist som utnyttet kvinner, og som hadde et nedsettende kvinnesyn.

– At han også valgte svarte bunnies og brukte svarte modeller som midtsidepiker, overskygger ikke det. Det er fremdeles utnyttelse av kvinner. Kvinnene ble invitert til hans selskaper for menns underholdning, sier hun.

Kitchen-Døderlein får støtte fra sexolog Haakon Aars, som mener Hefner var viktig i den forstand at han satte seksualitet på kartet i et land som USA, med sterk dobbeltmoral.

Men kvinnesynet var ikke bra, sier han.

– Kvinner var en forbruksvare for menn. I tillegg var det veldig kroppsfiksert. Det var nok en forløper til pornoen på internett, som bare viser bildet av den superformfulle kroppen, som de fleste ikke kan kjenne seg igjen i. Det var i tillegg veldig fokusert på at man skulle være heterofil, sier Aars.

– Mye paradoksalt med Hefner

Og det er nettopp dette bildet av Hefner - som en gammel gris med kapteinslue sammen med veldig unge damer - som nok har etset seg fast hos de fleste, mener Thomas Strzelecki.

– Det livet frista nok mer enn å bli politiker, som han kanskje også kunne ha blitt. Han var jo demokrat og sponsa demokratene med penger, for eksempel, sier Strzelecki til NRK.

Selv vil han også huske Hefner som rebellen og aktivisten han var på 1960-tallet, som forsvarte homofile og svarte. Og som den smarte forretningsmannen, for det er ingen som selger syv millioner utgaver av et blad lenger.

– Han fikk til å lage et blad for middelklassen som også inneholdt sex, og sex selger jo. Så var det et blad man faktisk kunne ha fremme for resten av familien, i motsetning til mer grove blader som for eksempel Penthouse, sier han.

Strzelecki mener Hefner tydelig visste hva han drev med - til et visst punkt.

– Prosjektet hans var å få fortgang i den seksuelle revolusjonen. På 60-tallet var folk opptatte av «free love», så på den måten traff han tidsånden helt perfekt. Men så fortsatte han bare i samme stil de neste tiårene, mens resten av verden gikk videre. Og damene ble bare yngre og yngre, sier Strzelecki.

– Et spesielt bånd

«Free love» var ikke helt Lillian Müllers greie. Mens Hefner krevde å få ha både to og tre damer i tillegg til henne, ville han at hun bare skulle være sammen med én person - ham selv.

– Det var urettferdig, sant. Og hvis det ikke skulle være oss to, kunne jeg ikke stå i det. Enten er det to personer i et forhold, eller så gidder jeg ikke. Sånn er det, sier hun.

Det ble slutt, de ble uvenner, og det skulle gå noen år før kontakten tok seg opp - og holdt seg der. Müller mener de hadde et helt spesielt bånd.

– Han inviterte meg på fester, jeg feiret nyttårsaften der og hadde med meg kjærester dit opp gjennom årene. For datteren min ble han «onkel Hef», og mot meg var han fantastisk. Jeg har mye å takke ham for, sier hun, og forteller at det ble emosjonelt sist gang de møttes.

– Vi får tårer i øynene når vi ser hverandre. Det er helt spesielt.

Bladet forandret

Magasinet Playboy har endret seg i takt med redaktøren.

For å nå fram i sosiale medier og å kunne selges digitalt, har Playboy sluttet med nakne damer i bladet. Nå konsentrerer de seg om de gode reportasjene og intervjuene. Thomas Strzelecki tror perioden hvor slike blader selger stort, er over. Det er rett og slett ikke liv laga, det merka den tidligere redaksjonssjefen da han selv jobba i FHM.

– Lettkledde damer ble ganske unaturlig etter hvert. Det kjedeligste var jo damene, alt det andre var veldig gøy.

Sexolog Haakon Aars mener pornoindustrien i stor grad vil være arven etter Hefner.

– I dagens USA og i mye av verden ellers, legges det ut bilder av kropp på nett, samtidig som ungdommer ikke tør å dusje i offentlige dusjer. Det er en dobbeltmoral i det, avslutter Aars.

• NB: Intervjuet med Lillian Müller ble gjort i 2016, men er tidligere upublisert. NRK har ikke lykkes i å få kontakt med Müller torsdag.