«Kjære alle sammen. Jeg er en tikkende sexbombe.»
Slik åpner Christian Valeur sin nye ungdomsroman Sprengt Monster. Det er Mons som snakker. Eller Monster, som han blir kalt, ikke helt tilfeldig navnevalg, kanskje. Sånn fortsetter det:
«Det er ingenting å skamme seg over, men det får sine konsekvenser, for hver dag møter jeg mennesker som fortjener et kyss i pannen. Overalt er det jenter som ler og hud som er varm og kvinner med hals. Det gnistrer på gateplan, i toppetasjer, på buss og i luftballong. Det stråler fra smil og fra tenner, fra lepper og lår, fra knapper, og på tepper. Mennesker man kan ha sex med har befolket jordkloden. Jeg har innsett at kjærligheten er kaos. At kjærligheten er rastløs og pingpong.»
Underholdende
Christian Valeur: Sprengt Monster. Ungdomsroman. Aschehoug 2013
Foto: Aschehoug forlagMons er 12 år når fortellingen starter. Ved historiens slutt er han 16:
«Jeg er et lykkelig menneske. Og fra nå av skal jeg bare bli lykkeligere.» ( s. 275)
Så går det altså godt til slutt, men før den tid skal vi gjennom tallrike prøvelser for den unge mann. Noen tullete, noen små-morsomme og noen mer alvorlige.
Å skildre unge gutters gryende og til tider stormende sex-fantasier, er ikke nytt, verken i bøker for voksne eller for ungdom. Klaus Hagerups sjarmerende Markus var i en periode forelsket både i Ellen Christine og Mona og Therese og Elisabeth. Christian Valeurs Mons forelsker seg til høyre og venstre, og alder er ingen hindring. Men det kan bære galt avsted å være så til de grader i nuet. Mons lever og lærer (eller kanskje erfarer, er et riktigere verb). Overskriftene lyder for eksempel slik:
«Hvorfor man ikke skal forelske seg i eldre kvinner", "Hvorfor man er nødt til å være forelsket i foreldrene sine", "Hvorfor man ikke skal forelske seg i sine venners forelskelser" eller "Hvorfor forelskelser ofte ender opp i bare søl.»
Hemningsløs
Vi følger Mons på leirskole, på konfirmasjonsundervisning, på juleball. Han er klassens muntrasjonsråd, han mangler normale hemninger og kunne drevet et helt kraftverk alene. I tillegg har han en mor som gjerne går med på en ADHD-diagnose til sønnen, så de har noe å vise til, om det skulle trengs. Men at Mons skal ta piller eller endre oppførsel? Nei, skulle nå det være likt seg. Han må bare passe seg for ikke å være så ærlig overfor alle. «Folk som ser uintelligente ut tåler som regel ikke sannheten, sier mamma. De har det bedre hvis de slipper å innse hvor uintelligente de er. Skjønner du?» (s. 109)
Christian Valeurs tekst strutter av overskudd. I blant er det riktig morsomt, overdrivelsene til tross. Originale sammenstilninger og et vidåpent blikk skaper komikk. Valeur er god på dialog - flere år som revyinstruktør på diverse Osloskoler har vel gitt ham erfaring både i punchlines og i hva som fungerer og ikke. For min det blir det trøblete at han er litt for glad i stereotypier. Gjengen med innvandrerungdom tyr til kniv når de blir provosert. Bestemor i Nordnorge kaller dem for «apan».
En plutselig død tidlig i boken gjør at vi rykkes ut av sjangeren, latteren setter seg fast, men tragedien gir ikke (den kanskje tilsiktede) dybde til overflatehumoren.
Savner refleksjon
Språklig vokser ikke Mons som forteller på de fire årene boken tar for seg. Han snakker like barnslig / veslevoksent som 16-åring som han gjorde som 12-åring. Om han har lidd noen nederlag, er han den samme uforbederlige optimisten fra start til slutt. Så en tradisjonell dannelsesroman kan Sprengt Monster ikke akkurat kalles. Til det mangler også en større dose refleksjon. Men en umiddelbar og gøyal fortelling, det er det.
