Etter at Robyn redesignet karrieren sin med eget plateselskap og et helt nytt sound, har hun klart å bli både kul og populær hos folket på samme tid. Oppmerksomhet fra utenfor Norden skotter det ikke på heller. Hipsterpressen elsker henne, og selveste Madonna valgte Robyn som oppvarming på flere av sine Europa-konserter i 2008. På sin nye plate «Body Talk Pt. 1», fortsetter Robyn med den synthdrevne elektropopen fra forrige plate.
Hit-perfeksjon
Melodi og ultrafengende refreng er noe hun og hennes musikalske samarbeidspartnere har perfeksjonert ytterligere her. Av åtte låter er det i hvert fall fem med nydelige melodilinjer med klistrereffekt som varer. Hippe programmerte beats og synther oser minimalistisk stilbevissthet.
Produsent og låtskriver Klas Åhlund har jobbet tett med Robyn før. På «Body Talk Pt. 1» er han kreditert som komponist og tekstforfatter på drøyt halvparten av låtene, og viser seg igjen som en mester i hitmakeri. Han takler alt fra naiv elektropop i «Fembot» og «Cry When You Get Older», til ballader og til og med reggae/dancehall i kuttet «Dancehall Queen».
Underlig avslutning
Det det handler om på «Body Talk Pt. 1» er nettopp låter, eller hits. For helheten som plate er ikke helt vellykket. Den er sprikende, og spenningskurve og låtrekkefølge er merkelig komponert.
Den strykerbaserte «Hang With Me» er en uendelig vakker kammerpop-perle. Men sammen med Robyns versjon av den svenske folkevisen «Jag Vet En Dejlig Rosa», blir dette en litt underlig avslutning på en plate som begynner som noe helt annet.
Best én og én
Enkeltdelene på «Body Talk Pt. 1» er rett og slett bedre enn helheten, og mange av låtene er klart verdt å skaffe seg, en og en. Man må kanskje vente med å avsi endelig dom til en kan høre hele «Body Talk» i sammenheng, når de to neste delene er ute om noen måneder. Uansett har Robyn igjen bevist at hun er en overlegen sanger, teften hennes er treffsikker og hun har stadig all den tiltrekningskraften og troverdigheten som skal til for å leve lenge som artist.
