71: BROTHERS IN ARMS - DIRE STRAITS (1985)
”Brothers in Arms ble overraskende nok en internasjonal bestselger. Dire Straits har aldri vært så treffende pop-orientert, og det kledde dem godt. Albumet forblir et av deres mest fokuserte og gjennomførte, og er med sin konsise pop-teft karakteristisk for bandets øvrige produksjon.” - allmusic
72: PSYCHOCANDY - THE JESUS AND THE MARY CHAIN (1985)
”Man kan godt hevde at Psychocandy er et album med kun ett uttrykk: Beach Boys’ melodier møter Velvet Undergrounds feedback og beat, skrudd opp til minst ti med masse ekko – men hvilket uttrykk! Som en verdig oppfølger til bandets mer enn lovende singler, skapte the Jesus and Mary Chain med dette albumet en bevegelse – uten helt å mene det.” - allmusic
73: STICKY FINGERS - ROLLING STONES (1971)
”Sammensatt av så vel demoer som mer arbeidskrevende låter evner Sticky Fingers å formidle en løs og vaklevoren stemning som gjør både dets opprinnelse og låtenes mørke understrømmer til skamme. Med sin skjødesløse miks av dekadanse, rootsmusikk og direkte ondsinn satte albumet Stones’ tone for resten av tiåret.” - allmusic
74: AMERICAN BEAUTY - GRATEFUL DEAD (1970)
”American Beauty er en sterk dokumentasjon av Grateful Deads retur til sine musikalske røtter. Albumet er Deads studio-mesterverk, aldri senere skulle de være så musikalsk fokusert eller så følelsesmessig direkte.” - allmusic
75: BAND ON THE RUN - PAUL MCCARTNEY & WINGS (1973)
”Band on the Run ser tilsynelatende ut til å være en avansert sangsyklus á la Abbey Road, men kritisk lytting avslører at likhetene mellom de to albumene kun er overfladiske. Det er lite substans på albumet, og uansett hvor forseggjort produksjonen måtte være eller hvor sinnrikt mini-suiten er konstruert, så blir Band on the Run aldri mer enn en oppvisning i håndverksmessig skoleflinkhet.” - allmusic
76: HOT FUSS - THE KILLERS (2004)
”Denne Las Vegas-baserte kvartetten presenterer en skreddersydd new-wave-inspirert kunstrock-debut. I 2004 flørtet de hemningsløst med både MTV-publikummet og moderne rockefans med suksess-singlen ”Somebody Told Me”, og Hot Fuss var perfekt formet som soundtrack til sommeren 2004.” – allmusic
77: THE GREAT TWENTY-EIGHT - CHUCK BERRY (1984)
”The Great Twenty-eight er stedet å starte et forhold til Chuck Berry. Alle sporene er hentet fra Berrys ni første år i bransjen og inkluderer alle de store singlene så vel som flere mindre hits. I årene etter utgivelsen har det kommet stadig flere samlinger av Berry-låter, men dette er den ultimate én-diskversjonen.” - allmusic
78: CALIFORNICATION - RED HOT CHILI PEPPERS (1999)
”Etter den matte One Hot Minute fra 1995 hadde de fleste avskrevet Red Hot Chili Peppers som konger av alternativ rock, men lik fuglen Fønix reiste dette legendariske bandet seg fra asken med albumet Californication. Med et nærmest telepatisk samspill og Anthony Kiedis’ uovertrufne vokal er Californication en uomtvistelig klassiker.” - allmusic
79: DOG MAN STAR – SUEDE (1994)
”Suede konsentrerte seg om sine mørkere og mer melodramatiske tilbøyeligheter på det ambisiøse andrealbumet Dog Man Star. Dette er ett av meget få band som kler en slik tilnærming godt og albumet overbeviser etter noen få gjennomlyttinger. Så å si hver låt er febril, dunkel og hjerteskjærende, og selv rockelåtene har en ensom og paranoid tone som understreker albumets melankoli.” - allmusic
80: MODERN LIFE IS RUBBISH – BLUR (1993)
”Årsaken til at Modern Life is Rubbish ble albumet som innvarslet i en ny æra i britisk pop er at så å si hver eneste låt er gjennomkonstruert og bæres frem av en sterk melodi: fra den majestetiske ”For Tomorrow” og den punkete ”Advert” til vaudeville-nummeret ”Sunday Sunday” og den neo-psykedeliske ”Chemical World”. Selv med sine feil er dette et album med både visjoner og entusiasme.” - allmusic
