51: KID A – RADIOHEAD (2000)
”Kid A er et suksessrikt elektronika-album innspilt av et suksessrikt rockeband – men albumet oppfyller ikke alltid det det lover. Det er selvsentrert og fremmedgjørende, og selv om dette kan virke spennende oppleves albumet dypere enn det egentlig er. Men et blandet resultat er allikevel et resultat, og omtrent halvparten av låtene glitrer av genialitet.” - allmusic
52: URBAN HYMNS - THE VERVE (1997)
”Urban Hymns høres ut som et ekte bandprosjekt, med svevende, grandiose lydbilder og et fiksert ståsted. Selv om det kan oppleves som for langt for enkelte, så er dette et rikt album som revitaliserer rockens tradisjoner uten å miste følelsen av å være samtidsrelevant. Dette er det albumet som Verve har lengtet etter å få gjort helt siden de ble dannet, og det viser seg å være vel verdt ventetiden.” - allmusic
53: THE SUN SESSIONS – ELVIS PRESLEY (1954)
”Det er ikke mange rockealbum som inneholder musikk man uten omsvøp kan hevde har forandret verden, men akkurat det er den beskjedne fremstillingen av innholdet på Elvis Presleys album The Sun Sessions. Og utover dets historiske betydning er denne musikken ren moro; man kan høre gleden over oppdagelser og påfunn på hvert eneste kutt, og om Elvis etter hvert skulle låte sterkere og mer forstandig, var han aldri senere så fri og opphisset over sin egen stemmes muligheter. Hvem trenger IKKE dette albumet i samlingen sin?” - allmusic
54: THE DOORS – THE DOORS (1967)
”The Doors er et formidabelt debutalbum. Fullstendig respektløst introduserte bandet sin blanding av rock, blues, klassisk, jazz og poesi med en knyttneves kraft, og det 11 minutter lange ødipale dramaet ”The End” presenterte bandet på sitt mest vågale og, vil noen hevde, overambisiøse. Det var uansett en beundringsverdig avslutning på et album som med sin ustoppelige sangbarhet og dynamiske spenning aldri skulle bli gjentatt av bandet.” - allmusic
55: SUPERNATURAL – SANTANA (1999)
”I god 90-talls-ånd er også Supernatural utformet som en stjernespekket dugnad. Albumet mister retning der det vipper mellom tradisjonelle Santana-numre og polerte samarbeidsprosjekter, med muligheter for begge variantene til både å treffe eller bomme. Dette er ikke akkurat oppskriften på suksess, men hovednumrene fra Supernatural rangerer blant Santanas beste 90-talls-arbeider, og er nok til å kunne kalle dette et vellykket comeback.” – allmusic
56: STRANGEWAYS, HERE WE COME - THE SMITHS (1987)
”Strangeways, Here We Come er the Smiths’ mest gjennomarbeidede og forseggjorte produksjon. Men låtene har også entendens til å fremstå som glatte og forserte, særlig på ”Unhappy Birthday” og anti-plateselskap-låta ”Paint a Vulgar Picture” - som i lys av the Smiths’ og Morrisseys økende forkjærlighet for å slippe gammelt materiale i ny innpakning fremstår som høyst ironisk. Men Strangeways er allikevel en stilfull sorti og en dekkende oppsummering av bandets betydelige kvaliteter.” - allmusic
57: THE WALL - PINK FLOYD (1979)
The Wall maler et særdeles usympatisk portrett av rockestjernen Pink som anklager alle – særlig kvinnene – for sine nevroser. Albumets fullt utviklede låter rangerer blant Pink Floyds beste, men The Wall er først og fremst en produksjonstriumf. Den sømløse overflaten med blendende melodiske fragmenter og lydeffekter, gjør det lett å overse de musikalske manglene og de tvilsomme tekstene.” - allmusic
58: A RUSH OF BLOOD TO THE HEAD - COLDPLAY (2002)
”A Rush of Blood to the Head griper ikke lytteren fra første øyeblikk – men så var albumet heller aldri ment å gjøre dét. I stedet tvinges man til å se forbi den drømmeaktige vokalen og mot en musikalsk indre kjerne. Dette er et bemerkelsesverdig album for et band i slutten av tjueåra, og skulle det bli deres aller siste, ble det ingen glasert sorti. Det er en bittersøt erkjennelse i seg selv.” - allmusic
59: LED ZEPPELIN II - LED ZEPPELIN (1969)
”Selv om Led Zeppelin II ikke har forløperens skjønnsomme utvalg, har det sannsynligvis vist seg å ha en langt større innflytelse. Så å si hver og en av alle de utallige Zeppelin-kloningene har tross alt brukt dette albumet, med dets bankende riff og endimensjonale dynamikk, som blåkopi.” - allmusic
60: UP THE BRACKET - THE LIBERTINES (2002)
”Selv om Up the Bracket bare er 36 minutter lang, er det langt nok til å være en briljant debut, og det verste du kan si om dets dårligste spor er at de er solide og fengende. Punkpoeter, ølhunder, kule London-typer – the Libertines spiller mange forskjellige roller, og kler dem alle. På dette punktet i karrieren er de ennå ikke blitt over-hypet, så her kan de avnytes mens de ennå er unge og friske.” - allmusic
