På sporet av vår egen tid

Spor: Norsk arkitektur 2005 – 2010, Nasjonalmuseet – Arkitektur, til 21.8

Nasjonalmuseet presenterer nå utstillingen «Spor: Norsk arkitektur 2005 – 2010». Utstillingen føyer seg inn i rekken av tidligere mønstringer av norsk samtidsarkitektur.

Dette er en tradisjon som går tilbake til slutten av 70-tallet. Dette er den syvende i sitt slag.

Gjennombrudd som arkitekturnasjon

Perioden som utstillingen favner over er spesielt interessant, fordi Norge i dette tidsrommet kan sies å ha hatt et slags gjennombrudd som arkitekturnasjon.

Den norske Opera og Ballett, fantastisk som den er rent funksjonelt, men ikke minst som uteskulptur og sosial utendørsarena, er ett bygg som fikk en massiv internasjonal oppmerksomhet.

Men også det mer stillferdige, renskårne, elegante frøhvelvet på Svalbard er bygget som en slags Noas Ark. Ut fra en berettiget apokalypisk angst, har det vært gjenstand for stor interesse og begeistring på tvers av landegrenser.

Høy byggeaktivitet

Norge omtales nå som den mest interessante arkitekturnasjonen i Skandinavia. Slik sett kan perioden 2005 – 2010 trygt beskrives som en slags gullalder.

Den økte selvtilliten hos norske arkitekter, og ikke minst den økte forståelsen av hva arkitektur kan bety for en bys identitet, har dessuten bidratt til høy byggeaktivitet.

I utstillingen «Spor» har man gjort et bredt utvalg av viktige bygg, både monumentalarkitektur, boligkomplekser, villaer og hytter. Utstilllingen viser kun realiserte prosjekter, og definerer norsk arkitektur som noe som enten er designet av norske arkitekter, eller på norsk jord.

Slik sett regnes altså Kristin Jarmuns elegante norske ambassade i Katmandu i Nepal og det belgiske arkitektkontoret JDS Architects nye Holmenkollbakke, begge som eksempler på norsk arkitektur.

Kan sette en blomst på favoritten

I utstillingen kan besøkende ved inngangen hente noen store abstraherte, gule blomster som de kan plassere på sitt favorittprosjekt. Slik kan museet føre en uhøytidelig statistikk over hva som er ukens, månedens og utstillingsperiodens favoritt.

Sakralt rom

Selv plasserte jeg en blomst på Skodvin og Jensens elegante, originale og lavmælte Mariakloster på Tautra i Frosta Kommune.

Bygningen har et sadeltak i tre, med et nettverk av bjelker, med referanser til tidligkristne kirker. De hadde nettopp slike tak, med såkalt åpen takstol.

Men det virkelig spesielle grepet her, er at over bjelkelaget har man bare lagt et glasstak, slik at dagslyset siles inn gjennom nettverket av bjelker, nesten som gjennom bladverket i en dyp skog.

Bak alteret er det bare en åpen glassvegg, slik at «altertavlen» blir et skiftende bilde av Trondheimsfjorden rammet inn av høye slanke trær. Jeg synes dette er et verdig og meget vakkert bygg, en flott ramme omkring cicerciencernonnenes sakramenter.

Opplevelsen av å sove i et tre

Jeg satte også en blomst på et ganske annet prosjekt, nemlig «Preikestolen basecamp», der arkitektene Helen&Hard har laget noen morsomme luftige kokonger av seilduk høyt oppe i trær, slik at en familie for eksempel kan få føle hvordan det er å overnatte i et tre.

Dette synes jeg er en helt fantastisk eventyrlig idé, noe jeg nesten ikke kan vente med å prøve.

I utstillingen utendørs, har man inkludert en slik kokong, som skal oppføres sammen med de andre i et egnet tre som en del av basecampen når utstillingsperioden er over.

Velegnet utstillingsarkitektur

I utstillingen har man brukt Magne Magler Wiggens spesiealdesignede bølgevegg. Denne fungerer helt strålende i Fehnpaviljongen. Den blokkerer ikke utsynet til selve bygningen, som naturligvis er en del av utstillingen, som et svært viktig bygg fra dette tidsrommet.

Wiggens utstillingsarkitektur står med sine organiske buktende former og sitt lyse uttrykk, i stil med Fehns arkitektur, men fungerer noe dårligere i den mer lukkede og massive Buchersalen. Her fremstår de spinkle lettveggene som litt malplasserte og kaotiske.

Men alt i alt er dette en svært levende presentasjon, med fyldig bruk av både presentasjons – og prosessmodeller, og med monumentale fotografier av en så høy kvalitet at du formelig tror du står inne i de ulike bygningene.
Dette er en faglig interessant, og publikumsvennlig utstilling, som jeg anbefaler folk å få med seg.