Øyeblikk som allerede har passert

Den norske kunstneren Crispin Gurholt har utviklet en egenartet metode gjennom sitt kunstnerskap, der han iscenesetter fotografier som han gjenskaper i form av performance.

Slik består hans prosjekter av de samme motivene, både som levende tablåer, og som statisk fotografi. Fredag åpnet utstillingen «Please Kill Me» på Galleri K i Oslo, der et nytt prosjekt av denne typen vises.

Stinn brakke

Da jeg ankom galleriet på Skillebekk omtrent kvart på åtte åpningskvelden, var hele fortauet fullstendig fullpakket av mennesker, og det var bare med nød og neppe jeg fikk ålt meg inn i lokalet. Der inne var det første jeg fikk øye på kunstneren selv, i egen høye person.

Han sto urørlig som en skulptur i en litt poserende stilling i et veldig glassmonter. Også galleriets kontoravdeling var for anledningen forvandlet til et slags utstillingsvindu. Der sto to kvinnelige gallerimedarbeidere med blomster og gratulasjonskort i hendene.

Helt innerst i galleriet foran bakveggen sto ytterligere en kvinnelig kurator, en mannlig redaktør og kritiker, og en kunstner. På veggen bak de tre ubevegelige skikkelsene sto det skrevet med gigantiske, uvørne bokstaver «Art is dead».

Frosset fast i en klokketime

Selv fikk jeg bare med meg ett kvarter av den timelange statiske forestillingen. Presis klokken åtte forlot de ulike aktørene sine respektive montre, og begynte å mingle.

Samtidig ble store innpakkede bilder båret inn i galleriet fra en transportbil, som hele tiden hadde stått utenfor på fortauet. Bobleplast og maskeringstape ble fjernet, og frem kom fotografier som gjenga de eksakt samme scenene som i performancen.

Bildene ble hengt opp på veggen, og dermed var utstillingen montert.

Øyeblikk som allerede har passert

Denne kunstneriske strategien åpner – helt uavhengig av motivene – for interessante refleksjoner knyttet til en grunnleggende kvalitet ved fotografiet.

Det at man først ser det levende bildet, og deretter det samme, i form av fotografi, understreker fotografiets fortidighet: At det alltid vil være fastholdelsen av et øyeblikk som allerede har passert.

Slik sett har disse «levende bildene» en sterk memento mori-kvalitet: En påminnelse om øyeblikket og livets flyktighet.

Kunstneren som vare og produsent

Men i tillegg til denne tematikken, som springer ut av selve den egenartede kunstneriske strategien, er det alltid mange spennende problemstillinger som reises i Gurholts arbeider.

Gjennom å la ulike aktører fra kunstlivet fremstå som stive utstillingsdukker i butikkvinduer, formulerer han en skarp kritikk av et kommersialisert kunstliv.

Den skapende åndsarbeider er blitt en slags prostituert – som vare og produsent i en fremmedgjort økonomi. Kunstens skikkelser er prisgitt de griske blikkene, og en nådeløs markedslogikk.

Leder betrakteren i en bestemt retning

Crispin Gurholt har alltid vært opptatt av ideer, men jeg tenker at han nok burde være mer varsom med å servere betrakteren for ferdigtyggede tolkninger av sine egne prosjekter.

Utstillingen på Galleri K oppleves som litt overforklart. Både gjennom et mangfold av tekster som er tilgjengeliggjort i galleriet, men ikke minst gjennom den mildest talt iøynefallende veggteksten «Art is dead».

Dette budskapet kunne med hell ha fått leve som en mulig undertekst i utstillingen. Her leder kunstneren vår tolkning av prosjektet litt for mye i en bestemt retning, noe som faktisk kan utarme opplevelsen av arbeidet fremfor å berike den.